Vet ikke om vi er klare for IVF. Flere i samme båt?

[ersåspent]

Vi er nå ferdig utredet og blitt godkjent for IVF, men jeg tror rett og slett ikke vi er helt klare for det enda.

Synes det virker som en stor påkjenning å gå gjennom hele prøverørsprosessen, og jeg tenker at vi må vøre 100% klare for å gå igjennom noe sånt med humørsvingninger smerter og skuffelser.

Samtidig som jeg føler meg utakknemlig nå jeg vet at det er andre som går å venter på å bli godkjent.

 

Har "bare" prøvd i underkant av 2 år, men jeg nærmer meg 35 så jeg kan vel ikke vente for lenge heller.

 

Er det flere i samme båt?

 

 

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Jeg er ikke i samme båt, men jeg ventet for lenge med ivf.. er nå (37 år) skulle sjekket meg før( har tette eggledere, og jeg som trodde det var noe galt med x)

 

Har prøvd i 11 år med 2 forskjellige.. men min nåværende samboer er vi i gang med prøverør.. har hatt 3 forsøk i danmark, 2 av forsøkene endte i SA..

Men står nå i kø i porsgrunn og tror det blir et privat i haugesund mens vi venter.. hos hausken som er kjempe flink..

 

Så jeg anbefaler deg og ikke vente for lenge.. ønsker deg samtidig lykke til...

[Trønderpia]

Hei

 

Vil bare si at har jeg vært dere så har jeg tatt sjansen. Tenk på den gevinsten dere evt. kan få dersom dere er heldige!!

 

Jeg har vært gjennom mange ICSI-forsøk, og føler at for min del så tar det mer på kroppen og tankene den ventetiden vi må gjennom mellom hvert forsøk. Jeg har vært gjennom mange skuffelser i forbindelse med forsøkene, men hadde også en positiv opplevelse enn så lenge.. Desverre endte det med en utskrapning. Selve forsøket gjør meg ingen ting, og jeg reagerer lite på medisinene. Når jeg tar disse, så vet jeg bare at da er det ikke så lenge til jeg skal få en sjanse til å bli gravid igjen. Vi har flinke sykepleiere her, så uttakene synes jeg ikke er smertefult i det hele tatt, så det må du ikke tenke på.

 

Jeg håper dere tar en beslutning som dere føler er best for dere, og jeg ønsker dere lykke til :-)

[lioevr- Verdens lykkeligste]

Vi sitetr her vi og. Er godkjente for ivf, og kan egentlig bare ta en tlf for å sette hele greia i gang.

Vi er veldig usikre på det nå, ordi vi begynner å bygge hus til påsken..

Dessuten er det jo en belastning psykisk.

Vet ikke helt hvordan vi skal vurdere statusen, så vi står på stedet holdt

[ersåspent]

Litt godt å høre at det er flere.

Føler at det må modnes noen mnd før vi kan ta en avgjørelse. Sliter også litt med tanken på at vi ikke skal klare det på egenhånd. At barnet vårt blir laget på sykehuset. Tenker også innimellom at det kanskje ikke er ment at vi skal ha barn. At vi bør ta det som et tegn.

Mye rare tanker som svirrer rundt i hodet om dagen.

 

 

[LilleVakreAnna]

Jeg kjenner meg kjempegodt igjen i alt du skriver, opplevde det på samme måte. Vi ble anbefalt ivf/icsi allerede i mai07, men jeg takla ikke å få den beskjeden i det hele tatt.

Sleit fryktelig med at det var et tegn på at vi ikke skulle få barn, det var ikke meningen osv. Også var jeg så langt nede etter all prøvinga på egenhånd at jeg orka ikke tanken på flere skuffelser.

 

Tida fra mai til utpå høsten nå var rett og slett grusom for oss. Jeg bare grein og grein, var helt sikker på at vi aldri kom til å få barn og skikkelig langt nede. Vi var faktisk en tur hos psykolog, som var en superflink dame som hjalp oss, også har jeg en fastlege som jeg er kjempefornøyd med, som også "pressa" forsiktig på på en bra måte, at det var verdt å forsøke det meste, slik at jeg slapp å ha det så ille som jeg hadde det da.

 

Som deg så jeg på prøverør som noe fryktelig skummelt, komplisert, ingen mulighet for å lykkes++ Likevel starta vi prosessen med Rikshospitalet, for iallfall å komme oss inn i køen der. Dessverre møtte vi en totalt ufordragelig lege, som kom med spydige kommentarer som at vi burde heller tippe lotto enn å ønske oss barn -og jeg ble knust igjen.

 

Men heldigvis lot jeg vertfall tankene surre og gå, og vi kontaktet Medicus i Trondheim (privat klinikk). De tok imot oss på en seriøs og positiv måte, og prøvde å forsikre meg om at ivf faktisk ikke er så mye "hokus pokus!"

 

Jeg grua nesten vettet av meg, men vi starta opp i slutten av november, jeg fikk bruke en stimuleringsmetode med minst mulig hormoner, og hadde overhodet ingen bivirkninger. (Jeg er "bare" 27, og det er redusert sædkvalitet som er vårt problem)

Nå er vi akkurat hjemme igjen etter uttak der, sitter her med et "superegg" i magen, og 2 nedfrosne. Alle 3 var av beste kvalitet, sa de.

 

Selvfølgelig er det ikke sikkert at vi er så heldige å lykkes, men det vi har vært gjennom disse dagene er ikke i nærheten av så ille som jeg hadde trudd. Ikke mye vondt, og oppturer etter hvert som ett og ett steg har lykkes; uttak, befruktning, innsetting.

 

Dette ble fryktelig langt, men jeg håper det kan være LITT til hjelp for deg. Jeg veit altfor godt hvor jævlig dette kan være, og unner ikke min værste fiende å måtte ha det slik!

Det er opp til deg, men jeg måtte begynne å tenke at jeg kom helt sikkert til å angre mer hvis jeg ikke prøvde, enn hvis jeg prøvde de mulighetene som var -sjøl om det ikke lyktes.

 

Ønsker deg alt godt og LYKKE LYKKE TIL!!!