Jeg er redd pene damer.

[Anonym bruker]

Jeg blir kjempenærvøs når jeg snakker med pene damer, føler meg så mindreverdig i forhold til de.

Min mor var bestandig så opptatt av utseende og jeg følte meg egentlig aldri bra nok i barndommen og fikk bestandig en eller annen merkelig kommentar ang utseendeet.

Jeg er slank og mener selv jeg ser helt alminnelig ut, men hver gang jeg snakker med noen som jeg mener er penere og har et bedre selvbilde enn meg, føler jeg meg så dårlig i forhold.

er det flere enn meg som har det sånn.

Prøver å si til meg selv at utseendet ikke betyr noen ting, men det hjelper ikke.

Hvis jeg feks har en dårlig hårdag er hele dagen ødelagtr og jeg klarer ikke tenke på annet, tenker også "hva tror de om meg, når håret mitt står til alle kanter?"

 

[Anonym bruker]

Ja jeg kjenner meg igjen. Har veldig dårlig selvtillit, og føler vel at de fleste er penere og mer verdt enn meg. Veldig pene mennesker er det vanskelig å prate med. Blir så usikker, og føler meg som en liten dritt i forhold. Skjønner ikke helt hvorfor personen gidder å prate med meg.

 

Sikkert ikke alltid lett å være pen heller, i forhold til andre jenter. Hvis mange er som meg, kan de sikkert møte på en del avvisende og rare mennesker... : )

 

Føler ofte at det er noe feil med håret mitt, og føler meg veldig dum. Men prøver å tenke at det er nok ikke SÅ stor forskjell fra dag til dag som det jeg tror selv. Hvis jeg ser noen andre som er litt rare på håret, så er jo ikke akkurat det noe jeg henger meg opp i... Det er jo ihvertfall ingen grunn til å tenke noe negativt om personen pga håret... Og hvis noen gjør det om meg, så får det være deres problem. Sånn prøver jeg å tenke. Skulle ønske at jeg etterhvert klarer å tro på det selv. Og ikke trenger å late som at det ikke er noe problem

[Anonym bruker]

Nesten som om jeg skulle ha skrevet det selv....

har en mor og en bestemor er utrolig kroppsfikserte,og dette har på mange måter ødelagt mye for meg.

Jeg er ikke redd pene damer, men jeg vurderer dem og som du sier så tror jeg automatisk at jeg ikke er like bra og enkelte ganger får jeg følelsen av at de ikke kommer til å prate med meg pga at jeg ikke er like tynn som dem, for det er her mitt problem alltid har vært.

 

Det er helt idiotisk av meg å i det hele tatt ha disse høye tankene om noen som feks er tynnere(det er jo det jeg tenker på).

Sier ikke du er idiotisk,tvert imot så kan jeg godt skjønne at du tenker slik, for slik jeg har forstått det så er vi kvinner slik at vi måler oss opp mot hverandre. Jeg jobber med mennesker daglig, og det er dette jeg sitter igjen med som inntrykk. Men man har jo også dem som lever på en eneste stor egotrip;)

[Anonym bruker]

Det er iallefall så deilig å bare få ut de rare tankene man har, og også se at man ikke er den eneste i verden.

Har hele livet mitt fått høre at jeg er så tynn og spørsmål om når jeg skal legge på meg, tror det er veldig likt som overvektige bare at det er på andre siden av vekten, hvis dere forstår. Misunner så veldig de som har former, føler at jeg ser ut som en gutt med nesten ingen pupper og ingen hofter.

Jeg er også redd for å få venninner som er pene, ifall min samboer skal se dem.

Er så redd for at han skal innse eller at det skal gå opp for han at han fortjener noe bedre enn meg.

Men det er nok bare inni hodet mitt dette skjer.

Har snakket med ham om det og han prøver å betrygge meg, men det hjelper lite. Hvis jeg får pene venninner lar jeg aldri min mann treffe dem og etterhvert skyver jeg dem i fra meg.

 

det var forresten jeg som skrev det første innlegget på denne tråden.

[Anonym bruker]

Hei. Husk at det er en grunn til at samboeren vil være med deg og ikke noen andre:) Jeg har en historie å komme med til alle dere som føler dere styggere enn alle andre.

Jeg har alltid vært tynn og har alltid fått høre at jeg er så perfekt og bla bla bla. Dette resulterte i at misunnelige venninner gjorde alt for å ødelegge selvtilliten min(som de trodde jeg hadde). Jeg har absolutt aldri sett på meg selv som et prakteksemplar og kan ikke forstå denne utseendefikseringen. De klarte selfølgelig å knekke meg helt. Jeg har alltid vært snill med alle, og har derfor vært et lett offer. De fikk meg til å bli et mobbeobjekt til slutt hvor jeg fikk høre i mange år at jeg lignet på en gutt fra både gutter og jenter(fordi jeg var så tynn). Fant ut at det var den bortskjemte og misunnelige venninnen min som stod meg nærmest som lokket andre til å slenge dritt til meg ved å gi dem ting og sånt. Heldigvis fikk jeg være i fred da jeg begynte på videregående. Men får stadig vekk høre av venninner at andre skulle ønske jeg var en bitch siden jeg er så pen. Og at folk ikke ville være med meg ut på byen fordi jeg kan få hvem jeg vil. Det er det dummeste jeg har hørt. Det er ikke slik det er. Skal vedde på dere er så sjarmerende og søte. For meg har utseende vært en forbannelse. Det jeg prøver å si er at dere må være stolte for den dere er. Vi er ofte mer åpne for det negative enn det positive. Det beste er jo at typene deres er med dere for den dere er, ikke for slik dere ser ut bare.

En vakker person, er en person med selvtillitt. Det er faktisk mer sant enn det er en trøst. Min historie er faktisk et veldig godt eksempel på hvor mye selvtillitt spiller inn. Først nå når selvtillitten begynte å komme, det er da jeg vant min prins. Har aldri vært mer lykkelig. Nyt det fine dere har. De elsker dere faktisk.