Idag fikk jeg vite at pappa har kreft!

[Håper_på_en_til=)]

Det gjør så vondt! Jeg er så familiekjær, og pappa er bare 54 år! Det er alt for tidlig å miste ham...!

Tykktarmskreft, oppdaget tidlig, hadde legen sagt, så man må jo bare prøve å være optimistisk.

 

Fins det noen med erfaring der ute?

[mamma tiL 1stor+2små]

Leste tråden din inne på skravle og svarte deg der.

 

Må bare få ønske deg og familien din lykke til her også og prøv å tenk postivt. Det er oppdaget tidlig og mange kreftformer lar seg kurer greit nå for tiden.

 

klem

[ticalinda]

Dette var trist å høre. Jeg har hørt at man har gode sjanser med tykktarmskreft. Tror de opererer bort tykktarmen, eller den delen som har kreft. Er det en liten del av tarmen så får han utlagt tarm i noen måneder, før den settes tilbake. Må de ta mye så får han utlagt tarm resten av livet.

 

Jeg ønsker deg og familien lykke til, håper det går bra.

[Bimsevimsen-på overtid :-(]

Så forferdelig trist.... Jeg har vært igjennom det samme for to år siden med min mor, jeg var fem mnd på vei da hun fortalte meg den dårlige nyheten. Jeg var kjempe lei meg, og var livredd for at hun kom til å dø. Og jeg var redd for at hun ikke kom til å få sett barnebarnet sitt.

Hun hadde en type underlivskreft som er ganske sjelden. Ca fem kvinner her i landet som får det i løpet av ett år. Så alt var veldig ukjent, og det var lite info om sykdomen.

Hun var innlagt på Radiumhospitalet i flere mnd. Jeg prøvde å være tapper...så jeg var blid og optimistisk sammen med henne, men hver dag da jeg dro derifra buret jeg meg inne på doen i første etasje..og gråt masse. Hun så så tafatt ut...blek og mager, og ledninger her og der. Jeg var så redd for å miste henne, for vi har et så nært mor-datter-forhold.

Heldigvis har de topp ekspertise på Radium, og etter mange operasjoner...og lange mnd ble mamma overflyttet til sitt lokale sykehus. Der var hun i en mnd, før hun fikk kommet hjem. Da fikk hun masse oppfølging av hjemmesykepleien.

I dag er mamma frisk og fin!! Og får kjempe god oppfølging! Hun er på kontroller en gang i halvåret for å se at alt fremdeles er fint!

 

Det er viktig å ikke se for seg det verste utfallet...og man må tro og håpe at det skal ordne seg. Kreft er ikke nødvendigvis det samme som død. Og jo tidligere man oppdager det, jo bedre behandling får man...og har større sjanse for å bli helt frisk!!

Jeg krysser fingrene mine for at det går bra med faren din!! Det er viktig for dere å stå sammen som familie, støtte hverandre og vise at dere er glad i hverandre.

Mamma har i ettertid sagt at hun hadde så lyst å gi opp, men hver gang hun tenkte det...tenkte hun på det ufødte barnebarnet hun så gjerne ville se!! Og heldigvis har de fått mange fine stunder sammen!! Og flere skal det bli!!!

[katand]

Å, som jeg kjenner meg igjen. Skjønner du og familien har det vondt nå, men kreft er IKKE dermed sagt død. Det er et veldig skremmende ord, men når de sier de har oppdaget det tidlig, så får man stole på legene. Bare sørg for å få så mye informasjon som mulig.

Jeg vet hva jeg snakker om....mistet dessverre pappan min for 1 år siden. Det var så alt for tidlig. Bare 59 år gammel. Han fikk benmargskreft, en kronisk form for kreft som ikke er så lett å holde i sjakk. Pappa var syk ca 2 år, men det var kun den siste uka at jeg og søstra mi fikk noen å snakke med og som fortalte oss om sykdommen. I ettertid har vi fått støtte fra sykehuet. Det var veldig frustrerende å gå rundt i lang tid og egentlig ikke vite noe særlig. Mamma og pappa ville skåne oss og det var mye som ikke ble sagt.

Ber dere derfor om å hele tiden få oppfølging og informasjon. Nå er jo det noe som faren din bestemmer. Leger og sykepleiere kan jo ikke si noe hvis de får beskjed fra pasienten om å tie. Håper dere får den hjelp dere trenger. Nå er det bare å støtte hverandre som teller. En ting er hva de rundt føler og tenker, men ikke glem alle tankene som farer rundt i hodet på den som faktisk får diagnosen. Masse lykke til. Jeg krysser fingrene for dere. Veldig bra at de har oppdaget det tidlig. Bruk det som en positiv tanke, så går det bra skal du se.

 

[Gjest]

Uff, ikke en hyggelig beskjed å få... men som mange før meg har sagt her; det å få kreft er ikke nødvendigvis det samme som en dødsdom. Min farmor er kreftoperert tre ganger, første gangen er vel femten år siden - da var det brystkreft og hun måtte fjerne et bryst. Deretter ble hun operert for kreft i tarmen for omtrent ti år siden, og så i hofteleddet for tre-fire år siden. Men alle de tre tilfellene har vært oppdaget tidlig fordi hun går til hyppig kontroll, og hun lever helt normalt og er snart 84 år gammel, bor hjemme uten annen hjelp enn at jeg hjelper henne med gulvvask et par ganger i måneden, og er friskere enn de aller fleste andre jeg kjenner på hennes alder. Og jeg har god tro på at hun skal få mange gode år med oldebarnet sitt før hun takker for seg

 

Så hvis det er oppdaget tidlig og faren din ellers er nokså frisk og fin, er det ingen grunn til ikke å tro at det skal gå bra! Lykke til