Da Sivert kom til verden - fødselshistorie

[petite fleur]

Nå ble det sånn at lillegutt kom 18 dager før tiden, så jeg hører strengt tatt hjemme i oktoberklubben, men det er liksom her jeg føler jeg hører hjemme da:) Sivert kom til verden 24.10 (termin 11.11).

 

Kjente de første, veldig svake riene mandag 22 okt, mens jeg så på "Berlinerpoplene";-). Var så svake at jeg trodde ikke det var noe spesielt, nevnte det ikke for samboeren min engang. Sov dårlig den natta, og hadde disse svake smertene med ujevne mellomrom natta gjennom. Begynte å få en liten mistanke nå. Tirsdag morgen begynte jeg å ta tiden på riene, det var da 8 minutter mellom de. Utover dagen begynte de å bli litt kraftigere, men kom ikke oftere enn hvert 7. minutt.

 

Samboeren min var på jobb, og jeg ringte i 12 tiden for å fortelle at jeg trodde det kom til å skje noe i løpet av dagen, bare så han skulle være forberedt;) Han tok det mye roligere enn jeg hadde forventet, flinke mannen min:)

 

Klokken 15 oppdaget jeg at jeg blødde, og da jeg ringte sykehuset sa de jeg kunne komme inn for en sjekk til tross for at det bare var 7 min mellom riene. Jeg ringte da til sambo (som da var midt i en medarbeidersamtale, måtte bare stikke fra den!). Vel framme på sykehuset ble riene plutselig mye tettere, 3-4 min mellom og 4 cm åpning, så da ble jeg lagt inn.

 

Var først på et miljørom siden jeg var skeptisk til lystgass (har hørt om så mange som blir kvalme av den, og jeg ville unngå så godt jeg kunne å kaste opp), men en rispose på ryggen hjalp jo overhodet ikke....Satt i dusjen i et kvarters tid, men nå kjente jeg riene såpass godt at jeg ombestemte meg ang lystgassen;) Ble ikke kvalm i det hele tatt, men kan ikke si jeg merka den helt store smertelindringen heller. Etterhvert ble det så vondt at jeg gaula etter epidural, og det føltes som en EVIGHET før den kom! Da anestesilegen kom inn døra (etter ca 30 min),brast jeg i gråt for jeg ble så lettet. Trodde det skulle gjøre vondt å få den sprøyta i ryggen, men kjente det ikke i det hele tatt!

 

Epiduralen begynte å virke rimelig raskt, og det var en lettelse. Fikk ny jordmor en liten stund etter, og hun kunne konstantere 9 cm åpning. Hun ba meg gå mye siden gutten lå høyt oppe i bekkenet. Klokken var nå 22 på kvelden. Hadde et par "fine" timer hvor jeg bare kjente svake rier. Jeg spiste litt og sendte meldinger til mamma og sånn:)

 

Så begynte pressetrangen. Klarte ikke å la være å presse, men ungen var fortsatt langt oppi bekkenet....begynte å gjøre jævlig vondt igjen. Fikk feber og frøys så jeg hakka tenner. Jordmor tok vannet i håp om at ting skulle gå litt fortere - splash, det bare fossa! "Oj, det var mye fostervann", sa jordmora.

 

Riene ble tettere og tetter og vondere og vondere...Jeg var jo forberedt på at fødsel ikke skulle være noe piknik, men at det skulle være SÅ sinnsykt vondt hadde jeg aldri trodd! Jeg ble rett og slett gal av smertene der og da - jeg spente hele kroppen i en bue oppover (hadde DEN floka i bakhodet dagen etter) og hylte som et dyr...(Jeg klarer ikke dette her, jeg vil ikke, jeg må få keisersnitt, dra ut ungen NÅ!!! Bruk vakuum eller kopp, dra han ut!) Jeg var simpelten livredd og hadde full panikk de 2 siste timene før han kom ut.

 

De satte også kateter på meg for at han skulle gli lengre ned i bekkenet, og det gjorde utrolig vondt! Det var eneste gangen jeg var direkte ufin mot jordmødrene; " Se til å bli ferdig, for faen!!!"

 

Plutselig oppdaget jeg at samboeren min strigråt, han hadde det IKKE bra på sidelinja. Jeg har sett han gråte 1 gang før, så det var sterk kost å se.

 

Endelig sa jordmor at gutten var langt nok nede til å presse effektivt, og på et eller annet mirakuløst vis klarte jeg å få han ut etter noe som føltes som flere timer... Alle sa til meg før fødselen at "du glemmer smertene med en gang du får ungen på magen", men det er bare tull! Jeg var helt tom etter de intense smertene. Etter noen minutter klarte jeg å hente meg inn og konsentrerte meg helt om min nydelige gutt:)

 

Jeg ble lagt inn kl 1600 og nurket ble født 03.49, altså 12 timer etter. Han var 3398 g tung og 48 cm lang. Min faste jordmor hadde tenkt å sende meg til sjekk på sykehuset fordi sf-målene mine lå over normalen, men så viste det seg at ungen ikke var stor men jeg hadde masse fostervann og stor morkake.

 

Oj, dette ble veldig langt! Vil bare avslutte med å si at jeg koser meg hjemme med den nydelige gutten min, som jeg elsker over alt på jord. MEN -jeg og sambo er skjønt enige - han blir enebarn!

 

 

[Bea har snart 4 barn?]

Gratulerer!!!!!

[petite fleur]

Tusen takk, Bea;)