Jeg misliker sterkt å være syk og sykmeldt. Tror heller ikke de rundt meg forstår helt hvordan det er. Vil gjerne høre andres erfaring med å være sykmeldt (og ikke like det helt)...

[Anonym bruker]

Hei,

I dag er jeg litt nede. Har veldig mange komplikasjoner og har blitt tvunget til delvis sykmelding. Det irriterer meg at jeg er syk og det irriterer meg at jeg ikke klarer å jobbe fullt og det plager meg dagen lang. Klarer ikke å slippe det.

Tror de rundt meg begynner å bli lei av at jeg bare er syk og må bli tatt hensyn til hele tiden.

Jeg tror de tenker at jeg er "heldig" som er sykmeldt, så jeg slipper å være på den kjedelige jobben så mye. Men det er jo tusen ganger værre å være syk og hjemme. Kjenner hele tiden på hvor syk jeg er ,for å rettferdiggjøre at jeg ikke klarer å jobbe fullt. Hvis jeg klarer å rydde etter meg hjemme liksom, burde jeg ikke heller da gått på jobb osv. Direkte selvplaging. Men klarer ikke å slutte.

 

[Gjest]

Heisann:) Håper jeg kan være litt til hjelp her...

Jeg ble 100% sykmeldt tidlig i svangerskapet pga. bekkenløsning- og DET likte jeg ikke! Jeg er vel av typen som til vanlig "bor" på jobb og er hjemme inn i mellom for å sove og se om mannen fremdeles er den samme...

I begynnelsen var jeg deprimert, rastløs, følte meg lite nyttig (husarbeid var jo også helt utelukket...) MEN- etterhvert (og etter samtaler med legen- en fantastisk mann) har jeg godttatt situasjonen for det det er.

Nå når jeg kan styre meg selv i større grad kan jeg faktisk nyte det å være gravid:) Jeg har funnet meg diverse mål (f. eks. strikke tøfler til samtlige til julegave) og planlegger alltid dagene slik at de er stappet med trening, litt husarbeid (f. eks. vaske klær i dag, tørke støv i morgen), planlegge handling (som mannen tar seg av).

Ikke misforstå- jeg skulle gitt mye for å være "frisk" og for å være på jobb å gjøre min del av jobben! Men når helsa er så den er, kan en fint lite gjøre med det. Slik er det bare... dessverre. Men nøkkelen til det hele er aksept. For at kroppen krangler, for at du ikke kan gjøre alt du vil når du vil, at du av og til har dårlige dager der du er deprimert og langt nede. Prøve å ha en positiv holdning rett og slett... Veldig enkelt å si- verre å gjennomføre i praksis- men det går ann!

Så opp med haka, smil litt til verden og ikke la andre få kommentere deg ned i sinnstemning!

Lykke til med svangerskapet- jeg håper du kan klare å nyte det mer og mer etterhvert;)

[Babyluren]

Ville bare si god bedring!

Jeg kan godt forstå hvordan du har det. Var hos legen selv for to dager siden, og han ville absolutt sykemelde meg, i alle fall for en periode og i det minste slik at jeg kunne gå redusert en tid.

Jeg sa nei og nei og nei. Har en rolig jobb på kontor, og selv om det er mye å gjøre så føles det ikke som stress og ekstra belastning. Tror snarere jeg ville følt det ille å gå hjemme.

Jeg har ikke mye komplikasjoner, bare et imunfosvar som krangler litt. Det viktigste er at DU hører på kroppen din og at DU hører på legen. Ja, nå var jo ikke jeg det beste eksempelet på det, men jeg lovet legen å ta det mer med ro, slappe av på kveldene, kutte ut på fritidsaktiviteter og andre ting, og måtte avvente en del prøveresultater før han til slutt aksepterte at jobben min er såpass lite belastende at jeg fikk gå tilbake. Ikke tenk på hva alle andre sier. Et svangerskap er en ekstra belastning for kroppen og folk reagerer forskjellig. Ta hensyn til deg selv nå, og kanskje du da kan komme tilbake i arbeid igjen før permisjonen starter? Bedre det enn å slite deg ut fordi du skal være "flink pike" og tenke på hva alle andre sier.

Joda, innrømmer at jeg angrer litt om morgenen, når jeg ligger under varme dynen og klokken ringer. Det er imidlertid fort glemt når jeg kommer på jobb. Når jeg kommer hjem er jeg slakt på sofaen, og selv om mannen tar hensyn til at jeg må ta det rolig, tror han ikke på at legen sa jeg måtte spise sjokolade hver dag ; )

 

Pass på deg selv, for det er flere enn deg å ta hensyn til nå. Og ikke minst God bedring!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Tror du - bb - er inne på noe, når du sier at nøkkelen til det hele er aksept. Så lett og så vanskelig. Jeg kan jo gjøre hele situasjonen så mye lettere for meg selv og jobbe mindre og bli friskere, men hodet mitt er så strengt og tillater meg ikke det.

 

Det er mulig det er fordommer, men de jeg kjenner som er sykemeldte, er folk som jeg oppfatter at "lurer" systemet. Ofte folk som ikke har så stor tilknytning til arbeidslivet/jobben. Jeg ser at de kan gjøre masse andre ting, som å være sosiale, gjøre mange ting som ikke har med den kjedelige jobben å gjøre. Og det er klart at jeg sliter litt med å plassere meg i denne kategorien.

Det hjelper når det er du som skriver det du gjør, siden du samtidig sier at du bor på jobben når du er frisk.

Jeg har det bedre nå, når jeg kan ta det mer med ro. Men jeg sliter fortsatt med følelsen av å være mindre verdt på en måte. Mye av statusen her i Norge er knyttet til arbeid. Og det blir stadig flere sykemeldte og uføretrygdede, noe som fører til hets overfor denne gruppen. For vi har vel ikke blitt så mye sykere alle sammen?

 

Det er jo på en måte helt naturlig at jeg ikke vil "være en av dem". Men det er kanskje slik alle føler?

 

Uansett, innlegget ditt hjalp litt. "Opp med haka", jeg trengte den!

 

 

[gulle88]

vært sykmeldt i 12 uker nå, og skal fortsatt være hjemme resten av svangerskapet, er 16 uker på vei nå.

Utrolig kjedelig å gå hjemme, det sliter på psyken og min sambo. tror det er han som skal klage på at han er sliten og bla bla bla... tror ikke han skjønner hvordan det er å være 19 år, gravid, sykemeldt, uten førerkort og ingen mulighet for kollektivtrafikk slik at man kommer seg ut litt.

 

Er mange dager jeg hverken er i form til å rydde, vaske eller noe, og lage mat det klarer jeg ikke for da spyr jeg!!!

Så får jo litt dårlig samvitt oxo, men han kan ikke si at det er kun han som tjener penger til oss, for jeg får da sykepenger.

Blir så utrolig fort sliten og trøtt, men har noen gode dager og da. (takk og lov).

[Anonym bruker]

Hei,hei:)

 

Har det på akkurat samme måte,ble sykemeldt i februar pga stort prolaps i ryggen og skulle egentlig operert den i sommer,men i april/mai ble jeg gravid(som selvfølgelig er knall)

 

Folk rundt tror det er deilig å være sykemeldt,men det er jo stikk motsatt,det går både på humøret og selvsikkerheten,er rett og slett mer slitsomt.

 

Selv får jeg ikke lov av legene å føde normalt og det har sliti veldig på meg,føler jeg har stor grunn til å ha dårlig samvittighet pga at barnet i magen må komme på den "dårlige" måten og mens jeg sover, men så sier igjen folk rundt at " da slipper du jo mye smerte,så det må jo være kjempe fint" , er jo ikke kjempe fint,de skjønner overhodet ikke hva man går glipp av..

 

Ble litt "sytete" det her,men du skal vite at du er overhodet ikke alene om å føle det sånn du gjør.

 

Ønsker deg all lykke:)

[Anonym bruker]

Hei.

Ja, du er absolutt ikke alene.

Ble selv 100% sykmeldt da jeg var ca 20 uker. Er 27 uker nå og kommer sannsynligvis ikke tilbake på jobb - noe jeg absolutt ikke liker å aksptere. Har fortsatt et lite håp om at bekkenløsningen skal bli bedre.

I tillegg sliter jeg med en lege som ikke tror jeg har så vondt. Det var fysioterapeut og jordmor som sa stopp. Nå må du sykmelde deg. Skjønte det selv da jeg slet veldig på jobb. Men føler allikevel at andre rundt meg tror jeg "snyter". De gjør sikkert ikke det, men jeg selv tror fort det om andre.

Har aldri vært syk over lengre tid før. Det eneste jeg har hatt er omgangsyke som varer i 1-2 dager. Derfor blir det også veldig merkelig for meg å være så lenge borte. Men har kun jobbet der jeg jobber nå i litt under et år- så de på jobb vet jo ikke hvordan jeg er i forhold til det.

Holder også på sånn som deg hi- når jeg føler meg litt i form og orker litt så tenker jeg at burde jeg ikke ha gått på jobb. Men for min del hjelper ikke aktiv sykmelding heller. Da jeg er frisør og vi tar i mot kun timebestilling. Har absolutt ikke samvittighet til å gå om jeg har full liste og la de andre ta støyten.

 

Vi får krysse fingrene for at svangerskapet går fort