Kjæresten min tror barnet ikke er hans!!

[Anonym bruker]

hei, jeg er 38 uker på vei og jeg bare må få dette ut før jeg blir gal

jeg blir så lei meg når han sier noe sånt noe, for det første så har jeg aldri vært utro, og for det andre så kan man ikke skjule et barn og hvem faren er!!

Han derimot har vært utro mot meg, forlot meg og kom tilbake etter 1 mnd, jeg vet ikke helt, men det har stresset meg under hele svangerskapet... sikkert manger som sier herregud hvorfor tok du han tilbake, jeg vet mente akkurat det samme før, men jeg elsker han av hele meg, og jeg er så svak for han at jeg finner meg i alt..

En ting vet jeg med sikkerhet at han er barnefaren 1000% fordi jeg har ikke hatt noe sex før jeg ble sammen med han-... men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han til å tro meg??

Jeg har sagt vi kan ta DNA test og det så mange han bare vil, men det vil han ikke gå med på, veldig vannskelig det da

 

Ensom i sjela!!

[Anonym bruker]

Uffameg! Dette hørtes trist ut. Er du sikker på at du i lengden klarer å være sammen med en som ikke stoler mer på deg enn det der? Men jeg skjønner at du har det vanskelig. Sender er varm klem, er ikke stort mer jeg kan gjøre...

[Anonym bruker]

"man kjenner andre på seg selv" vet du- og når han har vært utro er det vel ikke så vanskelig for ham å innbille seg at du har vært det også.. Selv om du ikke har det. Han høres fryktelig usikker ut, da ender det jo gjerne med at man ikke stoler på noen, og det har antakelig m dårlig selvfølelse og gjøre. Og det er sikkert av samme grunn ahn var utro- det er ihvertfall mange; går til sengs m andre for å få bekrfetelse. Synes du skal ta en lang og alvorlig prat m ham, fortelle ham hvor du står, hva du føler for ham, at utroskapen har gjort deg usikker og at du aldri har bedratt ham. Høres ut som om dere trenger å komme nærmere hverandre, for helt, helt å stole på hverandre. Og det krever MYE åpenhet og mange fortrolige samtaler..

 

Lykke til

[Anonym bruker]

har prøvd å prate med han, men det nytter ikke, han slenger bare dritt, jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, har gjort alt for han, og selv om han har behadlet meg som om jeg var verdt 0 så har jeg bare finne meg i det. Skulle ønske han var en jeg kunne prate med, men han det gjør meg vondt å si det om han, men han er veldig slem.... tenker aldri på meg eller barnet.... det enneste han er flink til er å slite meg ut psykisk.... føler meg helt tom, og jeg har det så vondt inn i meg, hvis målet hans har vært å få meg til å bli helt alene uten venner og føle meg dum, teit, stygg og det verste et menneske ka føle seg så har han klart det veldig fint!!

takk til dere 2

 

klem ensom i sjela!!

[Anonym bruker]

Vet hva du føler. Har det på samme måte, men vi bor ikke sammen lenger. Har fått et barn med han og han stillte ikke opp i sv.skapet. veldig alene. Han var også usikker på om det var hans barn, men han er ikke den utro typen. Og jeg har ikke gjort det med noen andre enn han siden jeg møtte han, men han er ikke snill med meg. Men jeg har følelser for han, men jeg hater han også siden han ikke støtter meg. Han har sett at det er hans barn (ligner veldig). og nå er jeg gravid igjen. Blitt skikkelig drittsekk, jentungen skal bo hos han. Jeg er syk av det forholdet med han for han ser ikke min side av saken og trykker meg bare lenger ned. det værste er at jeg er gravid igjen og klarer ikke å ta det vekk, det er trossalt et liv. Kanskje samboeren din SER at det er hans når det blir født, det gjorde faren til min. Jeg har det akkurat på samme måte som du, bare at vi bor ikke sammen. Kanskje du hadde hatt det bedre uten han og med venner og familie som støtter deg. Tenk på det!!! Jeg er i tillegg veldig alene, ikke kontakt med familie.

[Anonym bruker]

vi bor ikke sammen lenger heller, han stakk av for 2 uker siden, og de gangen han har kontaktet meg har bare vært for å slenge med leppa, helt utrolig hvor mye stygt kan komme ut av munnen på hans!

jeg har ingen venner, han fikk meg til å kutte ut alle mine venner.

og hej føler meg så liten, så sliten, så uverdi.. han har hjernvasket meg, det verste er at jeg har synke så dypt at jeg tror det er som han sier at jeg er bare stygge ting..

hver eneste dag lurer jeg på om ungen min lever, fordi jeg har det så ille psykisk og er så stresset hver dag..

Jeg har heller ikke ligget med noen, sist jeg lå med noen var xen min som det ble slutt med for 1 år og 6 mnd siden..

Så at han er far til barnet er det ingen tvil om, og barnet er faktisk den grunnen til at jeg har finne meg i alt som har blitt sagt og gjort..

Du er heldig som er så sterk at du ikke bor sammen med han. han her forsvant, hadde han ikke gjort det så ville vi antageligvis bodd sammen enda..

Gruer meg til jeg skal føde, har termin 16 des.. og jeg må gjennom alt alene, og bekkenløsninga gjør ikke ting noe bedre.. så sinnsykt vondt, men jeg skal ikke gi opp, ungen min skal ikke lide pga sin far som ikke bryr seg, selv om jeg står helt alene så skal jeg gjøre alt jeg kan for å komme meg videre og gi barnet mitt den kjærligheten og omsorgen den trenger!

Hver gang jeg tenker på at barnet er i min mage og må oppleve mine problemmer og så mye stress, så begynner jeg bare å gråte,, den fortjenner ikke å ha det slik

jeg har ikke så mye kontakt eller støtte fra familien jeg heller, så jeg forstår deg så utrolig godt..

Vet du hva det verste er `??

Vi vet vi ikke fortjenner å ha det sånn, men det er ikke alltid vi mennesker som velger livet, noen ganger velger livet oss..

 

Klem

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg lurer på om du kanskje bør oppsøke en psykolog, for å prøve å gjøre selvbildet ditt litt bedre igjen. Det virker som om eksen din har klart å ødelegge deg mer enn han burde. Du bør nok la eksen din forsvinne mest mulig ut av livet ditt, han bringer nok bare smerte med seg. Prøv å tenke positive tanker om deg selv, og ikke legg skylden på deg selv for det som har skjedd.

Kanskje du også etterhvert kan ta kontakt med noen du var venner med før? De fleste synes det er trist å miste kontakten med noen som får seg kjæreste, og de synes det er hyggelig å høre fra gamle venner. Eller du kan undersøke om det finnes noen andre alenemødre i området hvor du bor. Alle trenger å ha noen rundt seg, og veldig mange ønsker nye venner. Det er bare ikke så lett å "finne hverandre".

 

Ønsker deg lykke til ihvertfall!

[Anonym bruker]

Kom deg vekk fra han - selv om du er helt sikker på at det er hans barn så gjør han deg bare vondt. Det blir ikke lett å være alene-mor, men helt sikkert bedre enn sånn du har det i dag! - og dessverre, det kommer ikke til å bli bedre, når det allerede er sånn

 

Oppsøk en psykolog eller samtaleterapaut eller noe så du får bearbeidet dette og får hjelp til å komme deg bort. Du kan kanskje også oppsøke krisesenteret, om ikke annet for å snakke med noen og få litt råd om hva du skal gjøre!

 

Sikker på at flere av dine gamle venner også vil ta i mot deg med åpne armer hvis du er åpen og forteller om grunnen til at du sluttet å ta kontakt!

 

Lykke til!

(dette ble litt repitisjon av innlegget over ser jeg...)

[Anonym bruker]

det vet de allerede, dem vet at han er grunnen til at ting er slik dem er og at jeg ikke har fått lov til å ha kontakt med dem..

Jeg har vært hos psykolog, men det hjalp meg svært litte, mine arr er for store og min smerte så ubeskrivelig, tror jeg må begynne å tenke litt klarere og åpne meg til å ta imot hjelp, er ikke klar til det når jeg har blitt så inneslutta og alt føles så trist, det er ikke en dag hvor jeg står opp og kan glede meg, eller si dette er en fin dag!

kjenner ikke meg selv igjen, jeg har visner bort me tiden, prøver å tenke på den tiden jeg kunnne bli glad for ingenting, hadde mange gode venner og det var dem som kom til meg når dem trengte noe eller noen å prate med, men det er som om det ikke var meg,ser alt som støvete bilder som er har blitt glemt i lange tider!

Det er nå jeg virkelig hadde trengt dem og vise dem at jeg ikke er så mye sterkere enn dem,men jeg føler så mye hat for meg selv, skulle ha stoppet meg selv for lengst,

hindret meg selv i å tillatte noen å ta fra meg selvrespekten, hjernvaske meg og gjøre meg så redd og usikker..

 

 

 

[underlig]

 

Synes det høres ut som en som prøver å gjøre deg til syndebukk for å lette på sin egen dårlig samvittighet - for hva han har gjort, gjør eller kommer til å gjøre.

 

Til resten av det du skriver har jeg bare en ting å si: kom deg vekk. Forstår at det er sterke følelser her men det er ikke kjærlighet. Det er ikke kjærlighet å trakasere andre. Det er heller ikke kjærlighet å la seg trakassere.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

nekter han og ta dna test kan du bare gå til sak mot ham,for og bevise at det du sier er sant...

det han holder på med virker som en måte å bli kvitt på "problemet" og ansvaret på..

har sett flere slike vendinger i forhold der barn plutselig ikke er deres lengre...

[Mamma for 3<3]

off, jeg blir lei meg av å lese dette! Jeg vet hva du snakker om, har opplevd noe lignende selv.. Men trur nok egentlig innerst inne du vet hva som må gjøres.. Poenget med å ha en kjæreste og elske noen, er jo at man ønsker partneren alt godt, og gir av seg selv for at forholdet skal være godt og sterkt. Hvis han ikke behandler deg godt så kan han jo ikke elske deg. Man vil jo være snille mot dem man elsker!

Høres ut som om du vil ha et bedre liv som alenemor enn sammens med han. Jeg skal ikke fortelle deg hva du bør gjøre, det tror jeg du innert inne vet selv, og unner du barnet ditt å bo sammens med en far som ikke er snill og vil deres beste??

Jeg vet det gjør vondt med et evt brudd, men det går over og det vil føles så mye mye bedre etterhvert! Alle fortjener en partner som tar vare på, støtter, og gjør hva man kan for at livet skal være fint, og ikke trykker en ned i søla.. Lykke til!

[Anonym bruker]

hei

 

nå er det 3 mnd siden jeg fikk jentungen

jeg var så nedfor og ødderlagt, men da gullet mitt kom, og det var ikke noe skrikk å høre, enda så kritisk fødslen var, så gemte jeg alt annet og var livredd, dem løp avgårde med henne for å få liv i henne, jeg turde ikke snu meg for å se hva som skjer, det eneste jeg gjorde var å be til Gud om at jenta mi lever!! etter noen minutter kom dem med henne, hun var sååååååååå nydelig, jeg hyl-grått, var så over lykkelig, det er det mest fantastiske og absolutt det beste som har skjedd meg i hele mitt liv!

Barne faren kom etter en mnd tilbake til meg, etter at jeg sa til han at vi kan ta DNA-test, men når det var gjort så ville jeg aldri se trynet hans igjen, synes det er litt slemt og veldig styggt å si ungen ikke er min, når jeg vet 100%, jeg vet tross alt hva og hvem som har vært inn i meg!!

 

Hilsen verdens lykkeligste mamma, har hørt folk si at det er så fantastisk å ha barn, men først nå etter at jeg fikk jent ungen at jeg ha skjønt hva dem ar ment

 

[Anonym bruker]

gratulerer med babyen:)

Jeg ble ganske slått ut av å lese dette innlegget for det minnet noe helt vanvittig på det greia jeg har slitt med,med min eks også. slikt noe suger alt liv utav deg,så skjønner godt du var langt nede en stund:) min sønn er 2 1/2 nå og eksen gnåler fremdeles om at han ikke er faren, og er du skikkelig uheldig slik som meg, så krever han samvær og slikt bare for å torturere deg. Greit at mange mener fedre skal få treffe barna og slikt,men jeg mener selv at det ikke bør skje under hver omstendighet...Jeg fikk klar beskjed om at han driter i samvær,men han skal ha det for å plage meg. Men uansett mener jeg ikke å skremme deg med dette, jeg håper ikke din eks gjør noe slikt med dere.

lykke til videre:)

[Anonym bruker]

Helt enig med deg !!

 

Klem

[SOMMERSMILET]

Unnskyld for at jeg sier dette, men hører nesten ut som en unnskyldning for og komme ut av forholdet. Siden han ikke har lyst til og ta farskapstesten.

[Muttern]

Det er bare å komme seg bort fra slike menn det er også min erfaring. Men samvær kan man ikke nekte. Henting/bringing i bhg (for de som har så store barn), ingen personlig kontakt. Man føler seg mye mye bedre når man tar kontroll over situasjonen. Selv nektet jeg kontakt på mail, han ringte heldigvis aldri. Jeg har en funskjon på mob som gjorde at jeg kunne sperre for å motta sms, det funker! Man er IKKE pliktig til å være søppelbøtte for andre personer. Det er bare tull at man må være gode venner for å kunne gjennomføre samvær. Det er bare tull at man må lide seg gjennom personlig kontakt med et monster fordi man tror det er barnets beste - det er det ikke!!!!! Gratulerer med jenta, trådsstarter. Håper du for hennes skyld unngår personlig kontakt med barnefaren som bryter deg ned, iallfall inntill han en dag roer seg ned. Ikke la deg lure av at du "må" ha kontakt med han fordi han er jo faren. Men, ikke nekt samvær.

[Anonym bruker]

Hvordan kan du være glad i en som han??

Hva gir han deg?

Du er ikke heller redd for å bli alene med barnet ditt da?

Redd for å ikke klare deg økonomisk eller redd for å bare være alene?

Kan skjønne deg godt hvis du er det, men tenker du innerst inne (laaangt der inne) at det egentlig ikke er han du vil ha, så burde du gjøre noe med det før babis blir stor. Ingen barn har godt av å vokse opp i et turbulent miljø. For hvis han ikke gir seg, så kommer han også til å fortsette.

 

Jeg ville bare sagt til han at:

- du kan ikke tro det ikke er ditt barn når du ikke en gang er villig til å ta Dna test. Dette gjør du bare for å såre meg og "bøte" de skadene du selv har gitt meg. Men greit, hvis du ikke har tillitt til meg, så har ikke vi noe å gjøre sammen. Så da kan du bare starte å pakke tinga dine!!! (eller du pakker dine, hehe) Og dette skal du mene!!!

 

Skjønte du poenget mitt?

Når du begynner å vise litt "no care" tilbake, vil han sikkert bli nervøs. og ikke tull. Sier du noe, så må du stå for det!!! Men mulig han vil angre seg etterpå, når han merker hvor tomt det blir uten deg og baby.

Du må vise han at du og barnet kommer forran noe som helst annet. Og det skal det jo i virkeligheten gjøre også.

Han skal måtte respektere deg og stole på deg. Og det samme tilbake. Dere må ha tillitt for at et forhold skal fungere.

 

Nei, skjerper han seg ikke da, så er det ikke verdt det heller. Da har du det nok MYE bedre uten!!!

 

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg fikk verdens skjønneste jente for snart 5 mnd siden, og vet dere hva ???

 

HUN VAR HELT PRIK LIK SIN FAR )

 

Hans mor sa til han at hun e lik ham, da han var baby, og alle andre ser at hun ligner han,, så han har holdt munn ang det med at han ikke trodde på at han ikke er faren!

 

Jeg har visst det 100% hele tiden, fordi jeg har ikke hatt sex med noenn andre, jo for lege siden ja (var ikke jomfru da jeg ble samme med han), men Gud hvor letta jeg er..

 

Han vet at dattera mi kommer først, fra den dagen hun ble bært løpende avgårde av jordmedrene på sykehuset, og jeg lå der og bare ba så innderlig til Gud om at jenta mi skulle være i livet og frisk og til den dagen jeg dør kommer hun til å være det viktigste i mitt liv, jeg elsker henne så høyt, trodde Aldri jeg skulle bli glad igjen noen gang, men hun har forandret livet mitt totalt, jeg har blitt sterkere og aldri skal jeg tillate noen å være så slem mot meg igjen... om ikke for min skyld for hennes, for hun er grunnen til at jeg lever

 

Jeg var så underkua, å bli kjeftet på var blitt en del av mitt liv.. å bli kalt for bådde det enne og det andre...

 

Aldri mere skal jeg tillatte en man å slo meg igjen...

 

Men jeg vet at jeg aldri kommer til å bli slik jeg en gang var, kanskje det er det som er meningen også, At vi aldri blir de vi en gang var.. Mange ganger så velger vi ikke livet selv, livet velger oss, men fremover NO MORE TEARS for menn som ikke vet å verdsette meg for den jeg er:)

 

Jeg håper så av hele mitt hjerte at alle kvinner blir sterke nok til å kunne si nei til urettferdig behandling, vi kvinner er minnst like sterke som det mannfolka er..

 

Jeg er glad jeg er en Kvinne, for hva ville livet lært meg hvis jeg ikke ble såret av ufølsome menn?

Jeg har fallt så mange ganger, og hver eneste gang har jeg bare blitt sterkere ..

 

Hilsen stolt mamma C", )

 

Ps: det ble sikkert mange skrive feil...

[Singeline]

Å, det var så godt å høre at det ble "happy ending" for deg, stolt mamma! Det var en tragisk historie du fortalte, og det var leit å høre om at du sleit fordi du tenkte at du overførte din sorg og smerte på barnet. Tipper du føler at du har fått gitt henne så mye kjærlighet nå, at hun ikke bærer preg av at du hadde det tøft under svangerskapet. Deilig å høre at du klarer å glede deg over, og elsker dattera di. Lykke til videre i livet og BLESS U

[Anonym bruker]

Tusen takk for dine vakre ord, dem varmet hjertet mitt )

Etter at jeg fikk henne har alle tanker om å forsvinne fra denne verden blitt borte, uansett hvor vanskelig ting er, så trenger jeg bare å tenke på henne så føles alt bra..

 

klem til deg

 

 

[Anonym bruker]

Kan du få han til å "tilfeldigvis" finne denne debatten som du har startet? Minimere hele internett-siden før du vet at han setter seg på pc-en og vil finne det? Bare en idé

[Ellebettemor]

Bland ham minst mulig inn i livet ditt- ikke vis ham en tråd, som bare kommer til å sette i gang ''hevn''- tanker. Mannen høres ut som en psykopat, og vil neppe noen gang ta selvkritikk.

 

Gled deg over det vakreste i livet- den lille tulla di.

 

Trenger du ei venninne, er det bare å ta kontakt med meg.

 

Elisabeth

[Anonym bruker]

Kanskje han ikke taklet det å skulle bli pappa og tok det utover deg. Du er så mye sterkere enn han, han virker som en skikkelig tafat mann som tyr til psykisk vold når han er usikker på seg selv og føler seg liten.