Hva skal jeg gjøre?

[M og Lille E]

Jeg har, som flere som skriver på dette forumet, opplevd depresjon uten tilknytning til graviditet. Periodevis har jeg vært langt nede med angst og depresjon helt siden jeg var 10-11 år - men, jeg har allltid klart meg veldig godt på skole og i idrett o.l., slik at problemene mine sikkert var vanskelige å få øye på. Jeg var flink til å holde de skjult. Først i voksen alder ( er nå 27 år) har jeg evnet å "se" problemet og søke hjelp, og jeg er nå inne i en situasjon der jeg sliter med å klare å holde tritt med en krevende jobb samtidig som jeg er fullstendig utkjørt og nedbrutt av egne tanker og følelser. Jeg har nettopp gått til lege, og har blitt henvist til psykolog.

 

Samtidig som jeg sliter, har jeg mye å være takknemlig for - blant annet en fantastisk og støttende samboer. Jeg har lenge vært skeptisk til å få barn, og har villet vente - mest fordi tanken er skremmende for meg, og jeg er redd for at jeg med mine problemer ikke har "nok" å tilby. Min samboer har lenge hatt svært lyst på barn, og nå er jeg på et punkt hvor jeg tenker veldig mye på hva jeg vil skal være viktig i livet, og søker perspektiv på ting. Jeg har kjempelyst til å få en egen liten familie, og begynner å venne meg til tanken på å bli gravid - tidigere har jeg ikke kunne forestille meg meg selv gravid, og vært engstelig for det at "alle" plutselig skulle kunne snakke med meg om min kropp og min situasjon. På den annen side er jeg kjemperedd for at det ville være helt feil - og overhodet ikke perspektivskapende og positivt - å bli gravid nå, fordi jeg naturlig nok ville være utsatt for å få fødselsdepresjon - og kanskje få det veldig vanskelig. I forhold til alle andre omstendigheter i livet føles det imidlertid som riktig tidspunkt, og noe som ville gi meg og min samboer veldig mye. Jeg lurer rett og slett på hva dere tenker om dette?

 

Takknemlig for alle svar.

[Anonym bruker]

Vet ikke hva du bør gjøre!! Men var jeg deg ville jeg først bli sikker på om du vil ha barn nå, det er en stor oppgave og man skal vite det er riktig. Jeg ville kanskje diskutere det med psykologen. Jeg skal ikke si at du ikke skal ha barn fordi du er deprimert osv... men det er ikke sikkert det blir bedre for deg/ dere å få barn. Jeg vet godt at det er tungt å være mamma og deprimert. Jeg har ikke datteren min selv og får ikke ha henne. Og er gravid på nytt, men kan ikke ta det bort. faren er ikke noe støtte. Det er en ting du skal være sikker på og det er om samboeren din kan hjelpe deg nok når du trenger det mest. Er han for opptatt med jobb, er det kanskje ikke så lurt å få barn. Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Vanskelig... jeg er selv deprimert og har nettopp fått påvist graviditet... Ikke planlagt altså. Selv om jeg er utrolig glad for det, er jeg bekymret for både svangerskap, fødsel og tiden etter...Jeg mår jo forferdelig og kan ikke ta vare på meg selv eller min datter. Går til psykolog men hun har sagt dette tar tid.

 

Så om jeg hadde fått velge idag hadde jeg nog valgt å ikke bli gravid før jeg er over depresjonen og klarer å ta vare på meg selv. Men alt annet en å beholde barnet er uaktuelt for meg, vi har "prøvet" i snart 6 år...

 

Mitt råd: snakk med psykologen. Hun vil ikke ta noen avgjørelser for deg, men kan hjelpe deg med å finna ut hva som er lurest for deg, din samboer og dine fremtidige barn. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei! Jeg vet heller ikke hva du bør gjøre... Men samme hva du bestemmer deg for, så er det ikke "feil". Det er bare du som kan finne ut hva som passer deg best. Jeg har nok litt til felles med deg. Men var ikke så bevisst på egen situasjon før jeg ble gravid. Og det var helt utenkelig for meg å søke hjelp. Så jeg synes du har kommet et godt stykke allerede: ) Jeg gikk på en smell og fikk fødslsdepresjon. På en måte er det jo positivt at jeg har fått hjelp, og blitt mer bevisst på ting. Men... det er slitsomt! Er redd for fremtiden, og usikker på om jeg noen gang vil komme meg helt opp igjen.... Uansett om du bestemmer deg for å få barn nå, eller vente litt, så vil jeg anbefale deg å få tett oppfølging i graviditeten, og i etterkant! Det hjelper så mye å ha noen å prate med, og slippe å gå rundt med alle tunge tanker alene.

Jeg har også så mye i livet å være takknemmelig for. Vil gjerne ha et barn til etterhvert. Men akkurat nå gruer jeg meg mest. Er redd for at ting skal bli like vanskelig igjen.... Så jeg kommer nok til å sitte med de samme tankene som deg om noen år. Håper du kommer til en psykolog du har god kjemi med, og som kan hjelpe deg med å finne ut av ting!

 

Vibeke