Nedtrapping av citalopram ratiopram/ cipralex.

[Anonym bruker]

Hei alle sammen!

Jeg har de siste mnd prøvd å trappe ned på denne medisinen... Og jeg lurer nå på om jeg ikke bør gjøre dette.. Grunnen til at jeg føler det sånn er at jeg nå har trappet ned fra 20 mg til 10 mg, og jeg føler meg ikke akkurat "harmonisk" og fornøyd om dagen...Men jeg tenker også samtidig på om det er i nedtrappingsfasen som gjør at jeg føler meg slik som jeg gjør.. Eksempler på dette er: jeg er FRYKTELIG irritert på det aller meste, jeg som syns det var godt med nærkontakt og kos fra og sammens med min samboer før klarer det nesten ikke nå! Jeg blir irritert nesten bare av at han gir meg et kyss! Og det er så fælt å føle det sånn!! Jeg føler masse sinne og frustrasjon over mye, men egentlig så fatter jeg ikke hvorfor! Jeg har snille, kjekke,hjelpsomme og blide folk rundt meg.. I massevis!! Jeg har en "ekkel" uro inne i meg, og jeg blir stressa av så og si ingenting... Jeg føler meg helt for jævlig! Det føles som at kroppen er i ubalanse på alle mulige måter..Når jeg trappet ned fra 30 til 20 mg så hadde jeg det ganske ok. Det eneste jeg hadde litt av da, var angst, men dette gikk helt over etter ca 2-4 uker. Tvangstankene har og kommet litt tilbake, men heldigvis ikke så mye.. Sover urolig, drømmer veldig mye. Jeg føler meg også veldig trøtt og sliten, og energiløs... Dette føler jeg som at det ble et eneste stort og langt klagebrev! Men jeg har det absolutt ikke bra om dagen.. Jeg har 2 barn på 2 og 4 år som jeg elsker over alt på jord! Men tolmodigheten min er ikke som den en gang var ovenfor dem heller.. Men egentlig så "biter" jeg mye av frustrasjonen inne i meg selv, så de merker ikke så veldig mye til det. Jeg lar ikke ting gå "ut over dem" i det hele tatt egentlig...Jeg er kjempe glad i samboeren min også. Å føle alt dette som jeg nå gjør er helt for jævlig! Men heldigvis går ikke disse problemene jeg nå har, utover andre enn meg. For det "fortjener" de absolutt ikke!! Det er det ingen som gjør.. Huff...Dette er ingen enkel situasjon.. Det jeg egentlig lurer på er om noen har opplevd litt av det samme under nedtrapping av denne medisinen?? Vær så snill å skriv noen ord, hvis noen av dere har noen tips/råd/opplevelser ang dette...

Hilsen VELDIG frustrert småbarnsmor.....

[Matildesnusk + lille ups]

Jeg fikk den smarte idèen om å trappe ned cipralex da jeg planla å bli gravid, da jeg tenkte at jeg sikkert ville klare meg uten. Jeg brukte to mnd på å komme meg ned til null, og hadde klassiske somatiske abstinenssymptomer hele veien. Etpar uker nede på null mg begynte jeg å få angst igjen og humøret dalte, og så fikk jeg depresjon igjen.

 

Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier om å være i psykisk ubalanse med stress og frustrasjon og sinne, og det var til slutt dette som gjorde at jeg ble sykemeldt. Jeg kunne plutselig reagere kjempesterkt f eks på en kollega som gjorde eller sa ett eller annet ubetydelig, og rope og gråte og hikste. Og dette er ikke "meg" i det heletatt.

 

Jeg opplevde også mange sinnsyke drømmer og mareritt, og sov kjempedårlig pga dette, og jeg har lest at dette også er et slags abstinenssymptom iforhold til antidepressiva.

 

Så ble det oppstart av en ny medisin som psykiater mente jeg skulle prøve, men som jeg visstnok ikke tålte da pulsen min steg og steg og til slutt endte på 150. Dette var nortriptylin, en "gammel og god" medisin er gjort mye forskning på, og kan tåles av gravide og foster, men som kan gi trasige bivirkninger. Nå har jeg nede på null medisin igjen, og skal starte cipralexopptrapping i neste uke.

 

Mitt eneste råd til deg er å ikke trappe ned cipralexen din! Det gjør ingenting om du går på den - jeg har innsett at jeg kanskje skal ta antidepressiva resten av livet. Noen mennesker har problemer med blodtrykket eller stoffskifte eller andre ting, og trenger medisin, og jeg har en kjemisk ubalanse i hjernen som gjør at jeg trenger medisin. Så enkelt er det. Jeg prøvde å slutte, men det endte altså med noen skikkelig trasige måneder med så mange tårer og så mye frustrasjon som jeg aldri trodde jeg satt inne med.

 

Den psykiateren som jeg ble henvist til er forresten den overlegen i regionen her som tar imot alle gravide, og hun er ikke i tvil om å gi meg cipralex igjen, så jeg er sikker på at det finnes ikke farlig. Jeg fikk ikke helt med meg om du er gravid, men jeg ser av nicket ditt at du har barn, og de barna trenger ei frisk og fornøyd mor, akkurat som jenta i magen min har best ved at jeg er stabil og positiv.

 

 

[Anonym bruker]

hei..

 

Jeg sluttet sånn helt..følte meg bra og var tom for medisin og følte jeg ikke trengte ny resept...men nå noen uker etter går jeg også med en uro i meg, spesielt når jeg er alene med min datter eller helt alene. Jeg går også rundt med dårlig samvittighet hele tiden for alt mulig...er student og litt stresset for tiden med praksis og sykt barn ( bare feber )...men jeg må i praksis for å bestå og sender henne rundt som en jojo føler jeg...og da har hun feber i tillegg...jeg sender henne bare til de nærmeste da, men får så dårlig samvittighet...helsen hennes kommer jo foran alt, men føler at hun har godt av at moren hennes kan bli ferdig med praksis og slappe av med henne etterpå, enn at jeg dropper av og blir deprimert av å stå stille i utdanningen...

 

uff...dette også ble litt deprimerende...men var godt å lette litt på trykket...