Er jeg gal?

[Anonym bruker]

Helt siden jeg fikk mitt første barn (som nå er 7), har jeg vært redd for at noe "ondt" skal skje med barnet og senere barna mine. Jeg klarer ikke å stole på noen andre, ikke en gang min kjære samboer ( som forsåvidt er verdens beste og snilleste og mest tålmodige mann).

Jeg har derfor i alle år overstyrt og kontrollert mannen min.

 

Hvis ett av barna gråter når han er sammen med dem så stormer jeg til og røsker barnet ut av armene hans. Jeg har prøvd å kontrollere meg selv og tvinge meg selv til å ikke reagere. Sier til meg selv at han gjør ikke barnet noe galt og at jeg overreagerer. Men dette er så vondt at det likevel ender med at jeg tusler inn bare for å "sniktitte" på hva som skjer. For to år siden sa min lille 5 åring noe som jeg tok som indikasjon på at pappaen hadde gjort noe galt og hun ble grundig undersøkt på sykehuset. De fortalte meg at det ikke var grunn til mistanke da de ikke fant noen fysiske eller psykiske tegn på misbruk.

Min kjære fikk selvsagt sjokk da jeg fortalte ham dette og vi hadde hele tiden en åpen samtale om det. Han var veldig lei seg og gråt mye.

Så nå er jeg i den situasjonen at jeg VET at han ikke gjør noe galt, men alikevel klarer jeg ikke å la være å bekymre meg. Han skjønner selvsagt at jeg måtte reagere når min datter sa det hun gjorde, og vi har et fint forhold. Jeg elsker han, men skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å la disse tankene forsvinne. Jeg har aldri opplevd noe vondt på den måten selv.

 

I tillegg drømmer jeg mye vondt, og må sjekke barna mine flere ganger hver natt. Etter madeleine-saken har jeg bl.a sjekket vinduene hver kveld, og flyttet min datters soverom nærmere vårt eget.

 

Nå er jeg gravid med mitt 3 barn og merker at jeg er veldig sliten og trøtt. Jeg begynner å innse at det er ikke andre som gjør barna mine vondt. Det er JEG! Jeg med mine vonde tanker, og fordi jeg alltid er på vakt og alltid må kontrollere så er jeg også alltid sliten og trøtt. Jeg er aggresiv og bitchy. De stakkars barna mine blir jo nervøse av MEG. Hvordan kan de lære seg å stole på andre når jeg ikke gjør det? Min datter har sosiale vansker-selvsagt har hun det. hvordan kan hun lære å omgå andre mennesker når JEG setter opp en Psykisk vegg?

 

Jeg føler meg som den verst tenkelige mor -og er det sikkert også. Vet at barna og min kjære ( som av en uforklarelig grunn elsker meg mer enn noe) hadde hatt det så mye bedre uten meg, men klarer heller ikke å ende livet. Så vondt vil jeg ikke barna eller mine nærmeste. For selv om jeg ikke gjør dem noe godt, så vet jeg at de elsker meg. Hjelp?!

 

[Anonym bruker]

Kjære deg!! Du må snakke med legen din og bli henvist til psykolog. Det er en grunn til at du oppfører deg som du gjør, og du er ikke gal! Du må snakke med noen snarest.

 

Jeg har fått diagnosen Post traumatisk stress lidelse (var med i en bilulykke da jeg var 15, ), noe som har resultert i panikk-angst, og katastofe tanker. Jeg tenker akkurat som deg på noen punkt. Dette med at noe vondt skal skje med dem jeg er glad i. Jeg har ikke barn fra før, venter min første nå, så jeg kan ikke identifisere meg helt med det å vere redd for barna sine.

 

Men søk hjelp, så skal du se at det order seg

 

Lykke til, og en kjempe stor klem til deg!!

[Anonym bruker]

Takk for et fint svar! Og en klem tilbake til deg for det!

Bestiller legetime idag.

[Anonym bruker]

Hei:)

 

Du er ikke gal, men det høres ut som at du har endel vanskelige tanker. Vil på det sterkeste anbefale deg å ta dette opp med fastlegen din eller jordmor, eller en psykolog. Lurt å snakke med helsesøster eller psykiatrisk sykepleier i kommunen om datteren din. De kan gi god oppfølging og snakke med henne hvis ønskelig. Du kan også kontakte psykisk helsevern i kommunen eller bli henvist av lege. Lurt å dele disse tankene med profesjonell, som også har taushetsplikt. Det høres jo ikke godt å være redd og engstelig for at noe skalskje hele tiden. Lykke til.