Grudde meg ikke første gang, men nå som det nærmer seg andre....

[grolla]

Første gang jeg gikk gravid grudde jeg meg ikke til fødselen. Var innstilt på å ta alt som det kom, med eller uten smertelindring etterhvert som jeg fikk følt meg frem. Dessverre fikk fødselen et svært langvarig forløp, og mest av alt husker jeg den totale utmattelsen og hva den til slutt gjorde med smerteopplevelsen.

Jeg er jo ganske så rolig nå også, men kjenner at denne gangen vet jeg hva jeg går til, og gruer meg faktisk mer og mer. Er redd for at det skal bli langvarig en gang til. Sist var jeg også "flink" til å puste meg rolig gjennom riene, og greide meg egentlig ganske bra i forhold til smertene, men ble bare så fryktelig sliten!

Denne gangen vet jeg ikke om jeg fikser det, å være "flink" mener jeg.

Føler liksom at motivasjonen er litt på hell, om dere skjønner. Mistet litt troen på at jeg skal greie dette uten å gå i stå.

Merkelig følelse. Er altså ikke direkte redd, men hver gang jeg tenker gjennom forrige gang får mister jeg litt motivasjonen. Men ut må han jo, så det er jo bare å ta det som det kommer denne gangen også....

 

Ville bare lufte tankene litt. Noen andre som opplever liknende?

[hiboso]

Hei

Jeg kjenner meg sååå godt igjen i det du skriver. Jeg føler det på den måten selv for tiden. Jeg hadde en fin fødselsopplevelse for to og et halvt år siden, men synes det er så rart å tenke på at jeg skal igjennom dette igjen. Det føles helt uvirkelig og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Forrige gang så vekslet jeg mellom å grue meg til fødsel og det at jeg gledet meg til å se jenta vår. Hadde heller ingen formening på hvor vondt det kom til å bli og var lykkelig uvitende om det......

 

Denne gangen vet jeg mer om hva jeg har i vente, men vet jo heller ikke nå hvordan det vil foregå i og med at enhver fødsel er ulik. Jeg har et håp om at det vil gå fortere iallefall:-)

 

Jeg tror ikke at jeg direkte gruer meg nå, men jeg er veldig spent på hvordan denne fødselen vil bli i forhold til den forrige.

 

Jeg husker også hvor sliten jeg ble etterhvert, vannet gikk hjemme og hun var ute 21 timer senere.

 

Det jeg er mest spent på denne gangen, er hvordan vi skal forholde oss til storesøster. Vil forberede henne godt på at lillebror kommer og at jeg vil komme til å bli mer utilgjengelig enn før. Håper å unngå den verste søskensjalusien. Dette blir en ny utfordring....

 

Lykke til med alt!

 

 

[Tredjemann på vei :D]

Jeg skjønner deg veldig godt!!! Nå vet vi jo hva vi går til, vi vet hvor vondt det er og den uvitende spenningen er ikke der på samme måte som sist. Klart vi er spente på hvordan den nye babyen er og hvordan fødselen blir og sånt, men det viktigste av "hva en fødsel er" har vi jo prøvd før.

 

Jeg venter nr.2 i mai, så har fortsatt nesten et halvår igjen, men føler selv både angst og glede når jeg tenker på den forestående fødselen! Selv om jeg overhodet ikke tror jeg har noe som helst å grue meg til. Merkelig...

Min første fødsel gikk over all forventning, varte bare 3-4 timer fra vi kom inn på sykehuset til han var ute! Startet helt greit på morgenen da jeg oppdaget at slimproppen lå i trusa og på dopapiret, hehe, og alt utartet seg helt greit. Men klart det var vondt da det stod på de 3-4 timene!!!

 

Det jeg egentlig er mest engstelig for er at denne gangen kan det gå veldig fort! Siden det gikk såppas fort første gangen også... Er redd for å ikke rekke frem til føden før det er for sent. Tenker også på at det kan bli vanskelig å få barnevakt til 2-åringen på veldig kort varsel... Har bare 2-3 som han kjenner godt nok til det, men noen alternativer utenom i krisetilfeller.

 

Tror det er bare sunt at vi gruer oss littegrann og er spente, for tross alt må vi jo forberede oss på at ikke alt nødvendigvis går på skinner. Hvis vi ikke har det i bakhodet kan vi bli så overrasket og skuffet at vi mister motet...

 

Hvor lenge er det igjen til du har termin? Du må holde oss oppdatert på hvordan det går med tankene dine før og etter fødselen:-)

[nr4iaugust]

Jeg hadde også en veldig lang fødsel første gang. Grudde meg litt når nr to var på vei jeg og. Men det var det ingen grunn for. Etter at tulla var ute, tenkte jeg: har jeg virkelig født nå? Det hele gikk så fort og greit så. Er bare to år mellom de to eldste, så det var nok m på å gjøre det lettere. Har forresten hørt at fødselstiden gjerne blir halvert m nr to. Men det er selvfølgelig ingen regel. Uansett, lykke til!!!

[Anonym bruker]

Kjenner meg utrolig godt igjen. Første fødselen min opplevde jeg som et mareritt - lang komplisert fødsel, kaos inne på rommet mitt av leger og sykepleiere + jordmor. Total ruptur - ja i det hele tatt en skrekk opplevelse... Og så ventet jeg nr. 2 - og grudde meg veldig til fødselen - noe som var helt bortkastet :-)

 

Det var rett og slett fantastisk. Fødselsforløpet ble halvert i tid ! Og smertene føltes helt annerledes ut - jeg følte jeg hadde kontroll over situasjonen. Det var rett og slett bare helt topp. 6 timer etter fødselen reiste jeg hjem - utrolig fin i form. Merkelig at det gikk så utrolig fint. .. Det som var deilig var det at jeg kjente igjen smertene , og da kunne vite sånn ca. hvor jeg var i fødselsforløpet. Brukte ingen smertelindring - og alikevell var det en nydelig opplevelse..

 

Nå når jeg venter nr. 3 så gleder jeg meg masse !

[nina__86]

Jeg gruer meg heldigvis ikke til fødselen, jeg gleder meg til den. glemmer aldri den gode følelsen. Men så hadde jeg en kjempe lett fødsel med min først. gikk fort og greit og jeg hadde ikke så vondt, så slapp bedøvelse. Noe jeg ikke skal ha denne gang heller. Men det går litt på at jeg har skikkelig sprøyte skrekk. Ja tror det nesten stemmer, vet fødsel nr 2 går mye fortere. fikk beskjed på kk av jordmor, når jeg kjente første rie, måtte jeg komme meg opp dit fortest mulig, for det ville gå kjempe fort. håper hun har rett.

[Mesusah]

uff ja.. Gruer meg skikkelig denne gangen. Det er 5 år siden sist, og den gang hadde jeg keisersnitt, så jeg vet jo ikke hvordan en "Normal" fødsel er.. hjelp!