Legene tror at babyen min kommer til å dø

[lollenonna]

Trenger å skrive av meg litt jeg. Er det flere som meg på forumet. Etter ny kontroll på nasjonalt senter for fostermedisin i går er jeg rimelig langt nede. Legene tror ikke at min lille kommer til å overleve. De tror at han muligens kommer til å dø i løpet av svangerskapet eller like etter at han er født. Jeg har forsåvidt vist om at det muligens kommer til å gå denne veien i noen uker nå. hvordan kommer man seg gjennom de siste månedene når man vet at barnet man så sterkt ønsker seg ikke kommer til å overleve??? Jeg prøver å jobbe en del, rett å slett for å få tankene over på noe annet en stund. Det fungerer forsåvidt bra. Men når roen senker seg rundt meg om kvelden kommer alle tankene. Hva pleier man å gjøre når man mister barn i eller rett etter svangerskapet? Tanker om begravelse kommer jo også, selv om jeg føler meg ganske stygg når jeg tenker dette. Han lever jo enda... Jeg prøver å ikke knytte han for mye til meg, men samtidig greier jeg ikke la være å være glad i den lille krabaten min. Jeg sliter også med å treffe bekjente som ikke vet at jeg er gravid. Den struttende magen skal jo være et bevis på glede men for meg er det bare vanskelig. Det gjør det heller ikke lettere å ikke vite hvorfor min lille er syk. Jeg har fra før to friske barn, og finner jo mye trøst i dem. Samtidig er det vanskelig å vite hvor mye jeg skal fortelle dem. Har valgt å være åpen med dem, men det fører jo til at de også går rundt med denne uvissheten i seg, og det preger jo også dem. Jeg har en flott mann som stiller opp mye, men han har en jobb som gjør at han er borte i 14 dager i strekk. Disse periodene er veldig tunge, jeg føler meg så liten og alene da. Trenger så sårt å krype inntill han.

 

Vel, sånn har altså jeg det om dagen. Er det fler som meg der ute? Er det noen som vil dele tankene sine med meg???

[Anonym bruker]

Er legene helt sikre eller?

Det er selvfølgelig en veldig vanskelig situasjon. Jeg fikk kjenne litt på de følelsene selv for ikke lenge siden. Fikk komplikasjoner og beskjed fra jordmor om at svangerskapet nok var over for min del. Men fikk vært hos spesialist som kunne konstatere at alt var i orden. Inntil jeg fikk vite det, gikk det bare en dag. Men mye følelser. Gikk og tenkte at er det nå det skjer, hva skjer på sykehuset, dåp, begravelse, o.l. Det er jo rett og slett helt umenneskelig belastning. Du må bare tillate deg å føle det du føler.

 

Føler med deg.

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Hei!

 

Dette vet jeg mye om desverre. Fikk beskjed i uke 33 om at gutten i magen var alvorlig syk og ikke ville overleve. De trodde han ville dø rett etter fødselen, og ville ta han ut så fort som mulig. Jeg ville ikke ha han ut så fort, og gikk i 18 dager etter denne beskjeden kom. Gutten levde i 2,5 mnd, og hver eneste dag er utrolig verdifull for meg!

 

Vet ikke hva jeg skal si du skal gjøre, du må bare ta det som kommer tror jeg. Det er en umenneskelig situasjon å være i. Tanker om hva som vil skje etter fødselen skal du bare la komme, ikke prøv å stenge ut noen av dem. Har du ingen andre enn mannen å snakke med når han er borte?

 

Det jeg gjorde de 18 dagene jeg gikk med Mikael etter "dødsdommen" var å snakke snakke snakke, med alle som gidda høre på. Ga beskjed til alle familie, venner og bekjente om hvordan det sto til. Jeg tenkte også gjennom tiden rett etter fødsel (Mikael måtte fødes med ks pga forliggende morkake), dåp og de kritiske dagene. Begravelsen var tenkt gjennom ja. Jeg trodde ikke på at han var så svak som de sa, han var jo så sterk i magen! Så jeg hadde håp om å få noen dager med han. Men jeg forberedte meg på å miste han med en gang. Jeg kjøpte inn ting til han, og ting for å skape minner for ettertiden. Inn på sectio-salen hadde vi med en egen tralle med dåpskjole, sett for å lage hånd- og fotavtrykk, videokamera og fotoapparat, boks for evt hår. Vi skulle få med oss alle minner vi kunne få. Nå fikk vi mange fler enn vi trodde heldigvis..

 

Håper du finner noe vettugt i dette svaret, det er ikke lett å råde noen heller i en slik situasjon. Selv om jeg har vært der selv har ikke jeg svarene for deg. Vi var også på nasjonalt senter for fostermedisin, og må bare si at legene der er helt fantastiske. Du er i de beste hender iallefall. Men husk det at legene vet ikke alt, de har ikke alle svarene. Du som mor har også mange av svarene i deg. Det er grunnen til at min Mikael fikk være i magen såpass lenge, og den tiden var nok viktig for han.

 

Lykke til, tenker på dere!! =)

[lollenonna]

Hei igjen.

Legene har sagt at han mest sansynlig ikke kommer til å greie seg. De sier at de har sett lignende situasjoner som har gått bra, men at dette er lite trolig likevel. Jeg klamrer meg jo til dette lille håpet om at han skal trosse legene sine spådommer. Jeg har en del personer å snakke med ja, men dette er vel den 8. uken etter at vi fikk vite om det, og jeg tenker nesten at folk begynner å bli litt lei. Det er ingen andre som står meg så nær som mannen min, og det er jo hans barn også, så vi deler jo dette her. Jeg er sliten, veldig sliten. Av å ikke kunne glede meg over graviditeten min, av å ikke vite hva jeg kan vente meg for gutten min....men jeg holder ut på grunn av det bitte lille håpet.

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Det er alltid et håp! Det er min lille Mikael et bevis på. For selv om han jo til slutt døde av alle de dumme tingene som feilet han fikk vi 2,5 mnd med han! Legene trodde han ville dø rett etter fødsel også. Leger vet ikke alt som sagt! Mange barn har overrasket stort med sin livsvilje og enorme styrke!

 

Ikke tenk på om folk er lei! Det var sikkert folk av meg også, men det var nødvendig for meg å snakke mye om Mikael før han ble født. Håper du føler du kan snakke med noen.

 

Har du fått diagnose? Lettere å forholde seg til alt hvis en har en konkret ting å tenke på. Jeg leste meg opp på diagnosen vi fikk etter UL i uke 33.

 

Lykke til og heng fast i håpet!!

[lollenonna]

Vi har ikke fått en konkret diagnose nei, og det gjør det hele ekstra vanskelig. Gullet har vann i bukhulen, og ellers hevelser i kroppen. Kalles hydrops eller ascites. Dette er en tilstand som har mange årsaker. Bl.a kan kromosomfeil og en del virus gi en sånn tilstand. Jeg har tatt både fostervannsprøve, og testet for virusene, men alle disse prøvene er helt fine. Nå blir vi ikke testet for noe mer, fordi de ikke kan lete i blinde. En del ting ksn de finne ut av etter at barnet er født. Mange slike tilfeller forblir en gåte også etter fødsel uansett hvordan det går. Som regel er det alvorlige årsaker til denne tilstanden og 75% av barna dør enten i svangerskapet eller like etter fødsel. Det er de harde fakta vi har å forholde oss til. Grusomt å ikke vite, men vi har vel bestemt oss for å ha tro på lillemann så lenge vi kan, men den reelle situasjonen surrer jo rundt i hodet hele tiden.

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Ja dere må holde fast i håpet så lenge det er der! Ka jo hende lillemann overrasker dere og legene!

 

Håper dere klarer å ha noen gode dager innimellom selv om dere er i en stor krise akkurat nå. Jeg vet hvordan det er for meg, men jeg vet ikke hvordan det er for dere.

 

Masse lykke til!!