skal, skal ikke.....

[Anonym bruker]

Skal prøve å forklare min situasjon....

 

Møtte en gutt i begynnelsen av året,vi date'ta litt,og ble vel mer eller mindre kjærster etterhvert....Men i det siste har vi snakket masse,og funnet ut at det beste er nok at vi bare er gode venner. Men så finner jeg ut at jeg er gravid.... min første tanke var nok "faen,det her kan ikke stemme".... Sa det til han samme kvelden,han var vel den som holdt hodet kaldt og jeg var den som frika ut.... Jeg vil ikke bli mamma og han vil ikke bli pappa... Men så har tankene mine kommet,orker jeg å gjennomføre en abort til?? Selv om det er mange år siden så husker jeg det som det var igår....men som han sier "Jeg skjønner om du vil beholde det av følelsesmessige årsaker,at du ikke orker å gjennomføre en abort engang til" Jeg vet jo at om jeg beholder beibisen jeg har i magen,så kommer jeg til å bli alene-mamma,siden vi ikke er sammen og ikke kommer til å bli det igjen.... og han flytter jo mest sannsynlig til en annen kant av landet for å studere til neste år...og da blir jo jeg sittende her alene.....(er iallefall det jeg føler selv.....)

Ser jo på han at det sliter mer enn jeg kan forestille meg at jeg er så vinglete når det gjelder om jeg skal beholde det eller ikke....

 

Noen som har et råd å komme med???

 

Skal til sykehuset idag for forundersøkelsen som man må til før en abort.....så¨bestiller vel time til abort idag,men om jeg gjennomfører den er jo en annen sak......

[<3Misunja<3]

Hei.

Jeg er ei alene mor på 18 år og jeg har ei lita pia på nesten fem måneder. Jeg skal fortelle deg min historie...

Jeg hadde en kjæreste og vi var ilag nesten 1,5 år "Vi kan kalle denne gutten M". Men han forlot meg i august 2006 for å gift seg med ei annen. Det var jævlig ondt da jeg fikk høre det...fordi jeg var skikkelig forelska... Men etter to uker gråt gikk jeg på en fest og møtt en gutt "vi kan kalle han for gutten T "vi kjente *litt* hverandre fra før, men vi var ikke venner". Etter denne dagen vi ble kjærester. Vi likte hverandre. Så etter noen uker vi hadde sex...*Det var ikke så verst*. Men jeg gråt etter det, fordi har tenket på gutten *M* som jeg elsket fremmdeles, men etter hvert glemte jeg han. Alt gikk supert... Vi var kjærester i to måneder...men plutselig det skjedd noe...Gutten *M* som forlot meg en dag kom tilbake med tårer...jeg ble overasket...men jeg tok han tilbake...og jeg forlot den andre gutten *T*...*Føler meg slem når jeg tenker på det. Jeg var så dum*. Etter noen dager funnet jeg ut at jeg er gravid...*Fan, det kan ikke være mulig!*, men det var sant. Jeg gikk til legen, ville ta abort, men det var alt for seint. Jeg var ni uker på vei, hjerte begynnte nettopp å slå hos den lille...Jeg fortalte at jeg er gravid til min mamma og til min kjæreste *M*, de trodde at det var hans. Men jeg visste at det var barnet til gutten *T*...jeg kunne ikke fortelle sanheten til dem...det var min hemmilghet...Men jeg visste hvis sannheten kommer ut da jeg kan miste alt, jeg var så redde å miste gutten *M* igjen...så løy jeg til alle... men jeg tenkte på gutten *T* også...mdn ville ikke fortelle noe... Det gikk jævlig i svangeskapet mye krangel, var skikkelig nervøs og alt mulig... Jeg tenkte bare på det hvis de får vite sannheten. Jeg var mange ganger hos lege, fordi etter hver krangel følte at babyen var svak...Men heldighvis alt var bra med babyen, selv om jeg ville ikke ha barn...Jeg tenkte meg at jeg er veldig svak å ta abort... Hvis jeg tok abort så kunne jeg ta livet av meg etter:( Seks måneder på vei jeg bestemte å fortelle sanheten til alle, mamma tok dette pent, men kjæresten *som har jeg forventet meg* kastet meg hjemme fra kl 23.45, det var snø og kaldt. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg var helt knust *alene med barnet i magen* . Det er ikke dette jeg har drømt meg om. Men bare tenke deg at du har et lite liv inne, et liv som er uskyldig! Mannfolk kan når som helst forlate deg, men barnet aldri...

Nå har jeg ei lita pia som ble født 01.07.07. Da jeg så henne for første gang gråt jeg veldig, hun så på meg og jeg følte at hun sier *jeg er glad i deg mamma. Takk for at du lot meg se verden!*. Jeg glemmer det aldri. Nu jeg ser på henne og angrer ikke. Hun smiler, prater og leker. Jeg kunne miste livet mitt hvis jeg tok abort. Det er verdt å beholde baby selv om du har ikke tenkt deg om å få. Nu jeg er alene mor, men jeg har fortalt alt til ekte faren *T*. Han ble sint på meg for det at jeg har ikke sagt noe før. *Det var dumt sa han*. Han er sint fremdeles på meg, men jeg vet at en dag han vil komme til sin datter. Men nu jeg tenker bare på min lille skatt.

Så hvis det er ikke for seint, ikke ta abort det er min råd til deg. Du kommer aldri til å angre hvis du beholder barnet...Selv om jeg er bare 18 så angrer ikke for det...

Håper at det er ikke seint...

P.s-*Å ta abort er det verste ei kvinne kan gjøre i livet sitt*

Du kan svar har du gjort eller ikke...

Hilsen fra meg...

[maria isabell]

huff ikke lett de der..er alenemor selv til en nydelig jente. faren bryr seg ikke i det hele tatt...det har vert vanskelig til tider,men de e verdt det:). du må ikke bry deg om ka andre sier,men gjør de du føler:) vil du beholde,så klarer du det veldig fint:) føler du at det blir for mye akkurat nå så ta abort. ingen skal dømme deg for det du gjør:)

har komt meg videre og er nå sammen med en fantastisk mann som stiller 100 prosent opp for min datter og meg:) så det ordner seg til slutt,selv om ting ser tøfft ut:)

[Anonym bruker]

Det er ingenting i livet som er lett...Men du kan klare deg fint som alene mor...tror jeg...Men det er jo opp til deg...

Mann fortjener ikke at ei kvinne skal ta abort bare fordi han vil det...

Tenk deg godt om....Men uansett hva du velger å gjøre ingen kan dømme deg for det...

[Anonym bruker]

Behold beibien!

[<3Misunja<3]

Jeg håper at ho beholder babyen:)

[maria isabell]

går det bra med deg??? har tenkt mye på deg, du har det tøfft nå. håper du har noen gode venner å prate med:) mannen din er eg veldig skuffet på...vær sterk og gjør det du vil:)

vet hvordan du har det:)

mangen store klemmer:)

[Anonym bruker]

Joa,det gaar vel bra med meg.....iallefall nesten.... er paa tur med ei venninne som jeg ikke har fortalt det her til og ikke kan jeg fortelle det til henne heller.....det er rett og slett fordi hun er en sterk abort motstander....og det kjiiipe er no det at jeg har vaert mye darlig de siste dagene oxo....hater hele situasjonen....og til tider meg selv....og han.... men ingenting i livet skal vaere lett....iallefall ikke dette her.... godt aa höre at du forstaar meg.....föler noen ganger til tider at ingen forstaar hvor jaevlig jeg har det akkurat naa.....Men samtidig vet jeg at noen gjoer det...har et par veldig gode venninner som jeg kan ringe naar som helst paa doegnet aa faa ut litt frustrasjon....

 

men takk for dine ord..... de varmet.... ;o) godt at det finnes slike som deg ;o)