ADHD? Eller "lopper i blodet"?

[Anonym bruker]

Jeg har aldri kunnet sitte stille lenge om gangen. Konsentrasjonen har vært så som så, men jeg har greid meg fint gjennom skole - og studier, selvom jeg har slitt litt med å sitte stille på skolebenk og lesesal.Jeg avbryter andre, snakker mens jeg tenker og må virkelig jobbe for ikke å fullføre setningene til sjefen min. Impulskontrollen er det så som så med, jeg hopper fra det ene gjøremålet til det andre og må skjerpe meg voldsomt for å fullføre ett prosjekt før jeg begynner på et annet.

Inntil nylig har jeg tenkt at det handler om en litt ekstrem variant av rastløshet, store mengder energi og mangel på selvdisiplin. En enklere forklaring ville være å si at jeg hadde adhd. Ikke utenkelig at jeg ville fått diagnosen, etter en selvtest på nettet får jeg iallfall høy nok score.

 

Sønnen min sliter med noe av det samme som meg. Inntil skolen nevnte adhd som en mulighet tenkte jeg ikke på at han var noe annet enn en aktiv, litt opprørsk og følsom gutt som heller burde klatret i trær enn å sitte i klasserommet. Faglig greier han seg mer enn bra nok, og utfordringen ligger ikke i noen form for lærevansker,. Likevel mener skolen at han kan ha adhd - han reiser seg nemlig opp i timene, klarer ikke å være stille når han skal og fikler stadig med penner og blyanter.

 

Før i tiden het det "lopper i blodet". I dag heter det ADHD: Eller?

Må innrømme at jeg er skeptisk til diagnosen. Sier ikke at noen virkelig har utbytte av medisiner eller behandling, men stusser litt over den voldsomme økningen i fenomenet. Symptomene er vage og passer på mange, er plutelig det å være urolig synonymt med å ha en "sykdom"? Hvorfor hadde vi ikke det før? Ingen av guttene i min klasse ble sykeliggjort fordi de var urolige, at noen var mer "gærne" og viltre enn andre var innenfor normalvarianten. I dag skal små gutter som ikke sitter stille fort medisineres for å kunne tilpasses systemet. man kan jo spørre seg hvem det er til fordel for - dem selv eller læreren?

 

Kan det være at ADHD er blitt en motediagnose det er lettere å ty til som forklaring, enn å se med litt mer kritiske øyne på den hverdagen vi og samfunnet tilbyr den oppvoksende slekt?

 

Eller er det greit å dope ned barn som ikke takler en stillesittende hverdag, sånn at de passer inn i systemet?

Igjen; jeg sier ikke at adhd ikke finnes, eller at medisiner ikke kan hjelpe dem som sliter med en ekstrem grad av dette. Jeg lurer bare veldig på hvorfor så mange diagnostiseres med adhd, og om ikke det er en altfor lettvint løsning på noe som snarere handler om et samfunn i utakt med mange barn og unges egentlige behov...

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Må bare få si: Hjertens enig med deg HI. En venninne fikk nylig noen hint ang sin 2-åring, en herlig men vilter gutt. Det har aldri falt meg inn at det skulle være noe med han, og tenkte akkurat det samme som deg. Er det ikke lov å ha "lopper i blodet"? Hvorfor skal den egenskapen bli en diagnose? Kunne man ikke heller fokusere på det positive ved den typen personlighet: vilter, nysgjerrig, egne meninger, sterk vilje, ikke lat(!), spennende, oppfinnsom etc...

Nei nå skal vist alle passe inn i den samme forma!

[plux]

Tusen takk for innlegget ditt! En ting er ADHD hos små barn, en annen ting hos voksne. Har en samboer som har ADHD og jeg følger derfor mye med på debatter om dette i aviser og lignende, tenker jo også på hvordan det kanskje blir dersom vi får en gutt eller jente med dette. Må si at jeg synes medisineringen virker som en skummel og ganske forenklet løsning når det brukes på så mange (han bruker ingen medisiner og det merkes noen ganger, men jeg kan da være småhyper jeg og!). Det er klart at det er både gutter og jenter der ute som fungerer bedre/føler selv at de får mestret mer ved å gå på f.eks Ritalin, vi mennesker som ikke har ADHD blir lett ruset (småspeedet på sett og vis) av Ritalin så det er jo ikke vanskelig å skjønne om folk får effekt av det eller ikke sånn sett. Men leste et sted om en skole for "vanskelige" barn (var vel hovedsaklig gutter) her i Norge, der de hadde startet med flere enkle tiltak, som at alle spiste frokost på skolen hver dag, for å sikre at de hadde et godt grunnlag for resten av dagen. Det viste seg at bare dette førte til roligere og mer konsentrerte elever. Som et eksempel kan jeg vel også trekke frem at kjæresten min lærer seg alt, han, så lenge han har en interesse for det

 

Det er ikke alle som får med seg det de leser på skolen ellers heller, men de kan da være veldig flinke til veldig mye annet likevel! Jeg var selv et av "englebarna" og har alltid gjort det bra på skolen, men synes det er viktig å få frem til alle mødre og fedre at disse guttene jeg opplevde som klassens verste (og trinnets verste, for ikke å snakke om skolens verste) bråkegutter, de gjør det veldig bra i dag, uavhengig av ADHD eller andre grunner til at ting skled ut da de var yngre.

 

Ja, dette ble langt men er blitt ganske følelsesmessig engasjert, tenker også ofte på hvordan vi snille pikene pleide å se på de bråkete guttene da jeg gikk på barneskolen og ser i ettertid at det også handlet mye om selvkontroll (noe sambo mener man ikke lærer ved å ta piller), det var jo gjerne de samme som ble ertet opp til de sprakk av sinne eller frustrasjon og som stadig vekk havnet i trøbbel for spilloppene sine. Det meste ganske harmløst når jeg tenker tilbake på det nå Selv om det er viktig at ikke alt sklir helt ut, må grenser testes og man kommer ikke gjennom livet uten skrubbsår. Det er jo det som kalles å leve!