Når vil jeg egentlig begynne å føle meg trygg som mor, og hvor lenge varer disse barseltårene??

[Anonym bruker]

Jeg fikk en liten gutt for 9 dager siden, jeg er utrolig glad og stolt, men likevel er det en "ekkel" følelse av usikkerhet og redsel som henger over meg. Tusen spørsmål som farer gjennom hodet; "Gjør jeg det riktig, har han det bra".. bare noen eksempel. Han er snill og god, men jeg føler meg totalt håpløs som mamma, av og til lurer jeg på om jeg faktisk er i stand til å være en mor. Tårene kommer fryktelig lett, og jeg føler meg så ensom.

Har en fantastisk samboer som elsker den lille gutten over alt, og som gjør det han kan for oss begge, så heldig er jeg, det vet jeg! Men også tanken på at han skal tilbake i jobb om 4 dager er forferdelig, det gjør meg så utrolig redd. Skjønner ikke hvorfor jeg har mistet sånn troen på meg selv etter at han kom til verden, følelsene er helt overveldende! Jeg har drømt om å bli mamma lenge, alltid ønsket meg barn. Hva er det som skjer??? Huff, håper noen kan hjelpe meg og komme med noen gode råd eller trøstende ord, for dette er pyton! Det er ingen grunn til at jeg skal føle det slik! Bor også i annen by enn familien min, og nå har jeg bare lyst til å flytte hjem. Flytte hjem og nærmere min egen mor.. Stakkars samboer..

[Anonym bruker]

Det er nok veldig veldig vanlig det du føler-desverre.

Om det er noe til trøst, så hadde jeg barseltårer i sikkert nesten 3 uker, dette var ille på kveldene. var så sliten etter en lang dag, lite søvn, ALT var nytt etc.

Nå har det gått nesten 10 mnd siden nurket kom, og jeg føler meg som en noenlunde dreven mamma, men man lærer jo HELE tiden.

Husker jeg følte meg som en klums, tufs som helt sikkert ALLE så var en skikkelig dårlig mamma, som aldri gjorde de rette tingene, og som ikke forstod babyen, eller hva som var det beste.

Det har gått seg til etterhvert- men veien har vært lang. Og sakte men sikkert vil brikkene falle på plass for deg også.

9 dager er kjempelite å bli proff mamma!

[Gjest]

hei. jeg har en gutt på 9 mnd, og gråter litt enda. føler meg ganske håpløs til tider, men sånn er det nå bare, er fg-fødende. Men stå på.

[Anonym bruker]

Hei! Vil tro at dette er helt normalt ja. Men hvordan føler du deg nå? Nå har det jo gått noen uker. Jeg var veldig opptatt av å late som om alt gikk bra, når jeg var på helsestasjonen. Vet nå at de er vant til sånne ting. Og noen ganger tror jeg det kan hjelpe å bare dele usikkerheten med noen.

[Anonym bruker]

Dette her med ensomhet kjenner jeg meg igjen i, men jeg føler meg heldigvis trygg som mor. Jeg har også en fantastisk snill samboer, selv om han er lat og bortskjemt så jeg helst må be han om å gjøre saker og ting, men han gjør iallefall det jeg ber ham om, hehe. Og ja, jeg er ensom. Bor også i en annen by enn min familie, så jeg har veldig lyst å flytte hjem, for jeg føler meg ikke hjemme her i hele tatt. Jeg kjenner ingen her og samboeren min har ikke kontakt med noen av sine slektninger her i byen, annet enn sine foreldre. Han har et par kompiser som er greie og alt, men de er single og uten interesse for unger, dessuten er det sjelden de er på besøk.

 

Jeg syns det er trist for sønnen vår sin del også, at han ikke har noe slekt i nærheten som han kan vokse opp i lag med og bli kjent med, husker hvor greit det var for min del å ha søskenbarn å leke med. Selv har jeg ikke så lett for å bli kjent med folk, så jeg sliter med å finne venner, dessuten så blir aldri venner det samme som familie. Er foreløpig med i barselgruppe, men vi er bare 3 stk og den ene er en muslimsk dame som ikke snakker norsk engang, så det er ikke det helt store.

 

Synes også synd på samboeren min, da jeg har klagd meg til han noen ganger og gitt klar beskjed om at jeg aller helst har lyst å flytte. Er ikke så lett for ham heller, men som jeg sier, jeg klarte å flytte hit så kan vel han klare å flytte også. Men jeg ser jo det at det ikke blir veldig artig for foreldrene hans heller, om vi flytter, han er jo eneste ungen deres (og nå har de blitt besteforeldre for første gang i høy alder). Når det er sagt, så hadde han hatt godt av å komme seg bort fra foreldrene sine for de har skjemt han sånn vekk at det er grusomt.

 

Jaja, jeg hadde visst ikke noen gode råd eller trøstende ord, ble bare utløp for egen frustrasjon her ... Vet ikke jeg, kanskje du kan snakke med helsesøsteren? Og jeg tror nok du kommer til å klare deg fint som mor, det gjør jeg som aldri har hatt lyst på unger eller interessert meg for unger engang. Faktisk har jeg aldri vært særlig begeistret for unger i hele tatt. :x

 

Lykke til

[TrøttSomEiStrømpe-]

mange følelser i sving etter en fødsel! helt normalt!

følg instinktene dine, det meste kommer av seg selv når dere blir bedre kjent med den lille.

ta deg en trilletur alene (mens samboer er hjemme og kan komme omdet trengs) eller med ei venninne. gå på cafe og tren på å amme borte, på å dra med vogn inn i butikker osv.

og ikke minst: kos dere masse med gutten deres! byss, syng, smil, kos!

så lenge han ikke klager, men spiser godt, får kos og sovner på fanget/ved matfatet o.l. har han det toppers hos mamma'n og pappa'n sin!!

 

[Anonym bruker]

baby er nå 7 uker, og jeg griner HELE tiden=/ Har skikkelig barselsdeprisjoner og alt det der. Pappan bor ikke med oss, selvom vi er kjærester, han jobber og går på skole, og er her stort sett bare noen timer i uken=/

 

Ikke vær redd for å spørre om hjelp hos helsesøster, det gjorde jeg ( eller, helsesøster såg det var noe) Hatt en time hos psykolog, hun virker som en vanlig helsesøster, så jeg kaller henne det, og følte meg faktisk bedre etter bare den timen, fikk løsnet litt opp liksom:P GODT RÅD=)