Liker ikke samboeren min sin niese, hva gjør jeg?

[Anonym bruker]

Problemet er vel egentlig ikke at jeg ikke liker HENNE, jeg liker bare ikke hvordan familien oppfører seg rundt henne. Hun har en storebror som har autisme. Hun har ingen andre søsken, og ingen søskenbarn. Mora er enebarn, og samboeren min og broren er bare to, så jeg blir jo den eneste tanten de har. Men jeg blir så utrolig sliten, og lei av å være på besøk hos dem. Hun er tre og et halvt år, og krever mye oppmerksomhet, noe som ikke er rart. Men alle gir henne det hele tiden. Hun snakker høyt hele tiden, og sier "se på meg" og da slutter alle å snakke og ser på henne. Jeg mener ikke at man ikke skal gi henne oppmeksomhet, det gjør jo jeg og. Men når man er sammen i flere timer, så må det kunne gå ann å si "nå må du vente litt, for nå snakker vi sammen". Har også vært en uke på ferie med dem, og da er hun sånn hele tiden da og! Blir så lei av at ingen sier nei til henne. Foreldrene gjør det jo, men besteforeldrene og samboeren min sier ikke nei. Når samboreren min skal si nei sier han isteden "ikke nå". Noe som gir henne en forventing og at etterpå... også fortsetter hun å mase.. Jeg blir så sliten av det, men har ikke vært i familien så lenge, og syns ikke jeg kan begynne å rette på dem. De må jo selv bestemme hvordan de skal oppføre seg rundt henne.

 

Det som er litt vanskelig, er at jeg merker at jeg gruer meg hver gang vi skal på besøk. Fordi broren hennes har autisme, har jo hun vært litt som et enebarn, og det eneste barnebarne osv. Ikke at de har oversett han, men han tar seg ikke plass, på samme måte som hun gjør. Nå som vi flytter kommer vi jo til å bli spurt om å være barnevakt, siden vi har plass til det, og jeg har absolutt ikke lyst, fordi samboeren min ikke setter grenser for henne. Men kan jeg egentlig si det? Vil ikke være belærende mot han, men merker at jeg blir irritert på HENNE, når det egentlig ikke er hennes feil at det ikke blir satt grenser. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg blir helt utslitt av noen timer i sammen med henne....

[Anonym bruker]

Tja, jeg lurer egentlig på det samme, bare at i mitt tilfelle er det min egen datter som har blitt sånn! Jeg synes hun har blitt utrolig dominerende i det siste, og sier også "se på meg" hele tiden. Hun tar faktisk tak i ansiktet til den hun vil ha kontakt med, dersom hun ikke får det som hun vil med en gang. Har spurt mange om dette, for hun var jo ikke sånn før, men har fått til svar at det nok er alderen, som er bare et halvt år yngre enn din niese. Får håpe det... Og når det er sagt så setter jeg absolutt grenser for henne, så det kan ikke bare ha med det å gjøre.

Hjelp den som kan.

[Anonym bruker]

Jeg tenker på sønnen min når jeg leser dette. Han har alltid vært midtpunkt hos begge sett med besteforeldre, og jeg har ofte tenkt at dette må være fryktelig irriterende for resten av slekta. Det er flere andre barnebarn. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Når vi er hjemme aleine er han stort sett rolig og grei, men om vi får besøk skal han vise seg hele tiden, snakker kjempehøyt, hopper rundt og gjør en hel mange ting som får meg til grensen av eksplosjon.... Hadde egentlig ikke noen råd til deg..... Jo, du må snakke med samboeren din om hvordan dere skal forholde dere til henne. Kanskje hun oppfører seg annerledes aleine med dere, eller bare med deg. Barn hører ofte bedre på andre enn foreldrene, og det er helt på sin plass å irettesette henne hvis dere passer henne og hun gjør noe galt. Det jeg opplever når gutten min er hos feks bestemor og bestefar er at alt sklir ut. Det er seinere i seng, tv-titting, godteri og han triller dem rundt lillefingeren. Dette har jeg tatt opp med dem flere ganger , men det går ikke inn.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Bare sett grenser til henne du, selv om ikke sambo gjøre det, barn lærer fort hvem de kan tøye grensene sine til og ikke.. og kanskje samboeren din tar etter deg??!

Barn tåler og bli "oversett" de trenger ikke konstant oppmerksomhet, d blir bare verre og verre hvis d ikke blir tatt tak i.

Og hvis du ikke orker besøk av niesen din, så synes jeg du bør si fra om hvorfor og hvordan du føler det.

Ta det opp når dere har en god dag, sånn at d ikke blir krangel ut av det, forklar at du ikke mener det som kritikk.

 

Her i huset er d samme regler for alle barn som kommer innom, dette er noe de har funnet fort ut av og d har ikke vært noe tull. For jeg har ei veninde som har barn som har vært litt ute av kontroll og uten respekt for d mora sier og andre for øvrig, men barna og jeg ble bestevenner når de skjønte at jeg ikke sa nei for og være trollete, men fordi at rett og slett så går d ikke bestandig som de vil.. og ting er ok uansett..

[stinen ♀ ♂ ♂]

hehe... Datteren vår er 3,5 år gammel og oppfører seg vel noe i samme duren;o)

 

Det er nok bare alderen, og jeg tror ikke hun tar skade av at ikke samboeren din "irettesetter" henne. Hun vil jo bare ha oppmerksomhet, og er for liten til å skjønne at ikke hun er verdens navle;o) De aller fleste barn oppfører seg annerledes når det er mange tilstede, og hun vil nok ikke oppføre seg likt dersom du og samboeren din passer henne en dag (eller to.. hehe).

 

Personlig så synes jeg det er viktig at ikke barn blir "oversett", men du kan godt si til henne når hun maser; "Nå snakker jeg med XX, men bare vent ett øyeblikk så skal jeg snakke med deg også."

 

Du har kanskje ikke barn selv? Uansett så er dette helt fullstendig normalt for et friskt og oppegående barn=) Det er viktig å lære dem å vente på tur, men det er minst like viktig at de ikke føler seg oversett/forbigått/ikke like viktig som de voksne. =)

 

Dette kommer nok til å gå utmerket. Lykke til!! =)

[Anonym bruker]

Jeg har ikke barn selv nei, men har en nevø og niese, og har jobbet endel i barnehage, så har vært mye rundt barn, og ja, det er jo alderen og. Men min niese er like gammel og er enebarn, og klarer helt fint å ta imot beskjeden "at nå kan jeg ikke høre på deg". Jeg gir jo så klart hans nevø og niese oppmerksomhet når vi kommer. Men det at interessen ikke dabber av, at hun må ha oppmerksomhet HELE TIDEN, også når vi var på ferie sammen i en uke, det er for mye for meg. Når samboeren min har vært med henne på rommet og bare snakket med henne i en times tid, blir hun sur hvis noen prøver å si til henne at "onkel må prate med broren din også". Og det er ingen som bryr seg om det. Hvis hun da begynner å gråte, så får hun sitte på fanget og får trøst og oppmerksomhet av samboeren min likevel, og da får hun jo viljen sin til slutt likevel. Jeg er veldig opptatt av å ikke overse barna, det er ikke det. Men det er utrolig slitsomt å bare skulle se dem og å gi dem oppmerksomhet. Det kan jo ikke fortsette sånn. Kusinen min er 18 år og er sånn enda, og derfor tenker jeg kanskje litt ekstra på at det kan hende det fortsetter med henne også, og at det ikke "bare er alderen".

 

Jeg syns det er veldig vanskelig å skulle sette grenser for henne. Da samboer og jeg passet henne forrige helg, styrte hun hele showet. Hun "bestemte" hele tiden at de to skulle leke, og hvordan de skulle leke, og ropte og holdt på. Og samboer sier "du må ikke rope så mye da" i en sånn halvveis "tulle-stemme", noe jeg tror hun ikke tar særlig seriøst når det blir sagt sånn. Selv føler jeg meg som den slemme strenge som bare sier nei, som ikke orker å leke så mye som samboeren min gjør. Føler ikke at jeg kjenner dem så godt at jeg "har rett til" å irettesette dem når de ikke prater til meg.

 

HI

[stinen ♀ ♂ ♂]

Det høres ut (for meg) som om hun har en sterk personlighet, og sikkert også kan karakteriseres som "ei hissig ung dame" ;o) hehe... Det er ihvertfall datteren vår. Veldig bestemt, og ganske krevende til tider. Selv synes jeg ikke det er noe problem i det hele tatt, men hun er jo tross alt datteren min også da. Jeg kunne nok blitt utslitt dersom dette var en utenom min egen familie=)

 

Jeg forstår veldig godt at det er kjedelig for et barn å skulle være sammen med mange voksne som sitter og drikker kaffe mens de snakker "voksen-prat", og jeg kan godt forstå at de vil ha oppmerksomhet. Er det flere barn som leker godt sammen har de ikke så stort behov for oppmerksomhet fra alle de voksne HELE tiden;o) hehe... Så det ligger nok mye der. Datteren vår leker fint alene så lenge det bare er oss der, men hun vil også gjerne at vi involverer oss i leken til tider.

 

Når vi er sammen med hennes onkler og tanter pleier en av oss (som regel en onkel eller tante) å sitte sammen med henne og leke, så vi andre kan snakke litt. Selvfølgelig kan hun vente på tur (når hun blir minnet på det), men jeg synes likevel det er for mye forlangt at hun skal sitte alene og leke så lenge vi har noen andre voksne å prate med.

 

Jaja... Dette blir jo mye "pjatt" fra min side, men jeg ville bare prøve å få deg til å se det fra en 3-årings ståsted også. Og de ER forskjellige, så det å skulle sammenligne to 3-åringer kan være ganske håpløst;o)

 

I en barnehage er det alltid mange barn sammen, og man vil derfor ikke få den "settingen" der mange voksne snakker sammen og koser seg mens ett barn må leke alene ved siden av:o) Jeg tror altså det har mye med personlighet å gjøre... Ikke "dårlig oppdragelse" eller noe i den dur.

 

Foreldrene til niesen hans, og de som jobber i barnehagen "trener" nok med henne, sånn at dette "problemet" vil bli mindre etterhvert=) Vi trener f.eks på at andre enn henne også må få bestemme litt når vi leker. Dette er ting som tar tid å lære, for hun ser ikke helt problemet med at hun bestemmer hvem som skal være far, mor, storesøster og storebror hver eneste gang;o) hehe... De andre barna synes jo foreløpig at det er greit at hun bestemmer, men det kan ende med at de andre ikke vil leke med henne mer hvis det fortsetter i det uendelige;o)

 

Nå er du jo tross alt gravid også (er du ikke?), og jeg kjenner selv at jeg irriterer meg litt mer enn vanlig over både niesene mine og datteren min noen ganger.. hehe.. Regner med at dette går over noen uker etter fødsel=)