Tør ikke helt å glede meg enda...

[Ella78 m/ A&M]

Jeg fant ut på lørdag for mindre enn en uke siden at jeg var gravid. Følelsen var ubeskrivelig, etter å ha forsøkt i 1 1/2 år stod vi på randen av prøverør etc. Jeg tok røntgen, og som for en del andre, gjorde det susen. Vi klarte det! Men jeg kjenner på en liten redsel for at noe skal gå galt. Jeg tør liksom ikke riktig glede meg. Jeg vet at man ikke "skal" fortelle om graviditeten før uke 12, nettopp fordi mye kan gå galt før den tid, og dermed tør jeg nesten ikke glede meg før den tid heller. Samtidig, er det ikke konstante bekymringer når man har barn? Jeg må kanskje bare lære meg å leve med det. Jeg har en god følelse, men jeg vet ikke om jeg tør...

[Gjest]

Hei!

Jeg sitter her, 4+5 på vei, fant ut at jeg var gravid på tirsdag. Jeg er 20 år, frisk som en fisk, jeg drikker ikke, tar GraVitamin, og følgelig burde jo sjansene for at alt går fint, vær kjempehøye!

Likevel sitter jeg altså her og biter negler, og går på do i ett kjør for å sjekke at alt er i orden. Prøver å tenke at det går bra, for jeg har hørt at det lover bedre om en har symptomer, og det har jeg.

 

Og så har jeg verdens dårligste samvittighet, jeg røyker nemlig. Eller, jeg gjorde vertfall det til jeg tok testen, og nå har jo embryoet levd med røyken i over 2 uker. Så jeg er kjempestressa!!!

Selv om jeg antar at det er større sjanse for at det går galt hvis en stresser med det....

Tror kanskje jeg skal fortelle det til folk (nære venner), gå ut fra at det går bra, glede meg, så går ihvertfall tiden fortere. Sorgen over et evt tap kommer vi jo over til slutt, og da er det kanskje bedre å tenke at en gjorde det en kunne?

 

men jeg røyker (og har jo røyket i over 2 uker etter at jeg ble gravid)

[callmebecka]

Kjære begge to.

 

Det å gå gravid, og forsåvidt det å ha barn, er å ha bekymringer.

Noen i større grad enn andre.

Ikke vær redd for å kjenne på redslene, men sørg for at de ikke blir fokuset. Hvordan gjør man det? Jeg vet jammen ikke...men prøv å kombiner tanken på at det i de aller, aller fleste tilfeller går det bra, og skulle noe mot formodning skje, så er det vondt og trist, alle drømmene man har rukket å bygge forsvinner for øynene på deg, men det er en mening med det. Jeg har akkurat mistet for første gang, og trøster meg med tanken på at det er bedre det skjer nå enn om barnet skulle bli født og ikke være levedyktig. Det beste for min lille spire var å ikke få blomstre, så vondt det enn er.

 

Det er bedre å ha elsket og mistet enn aldri å ha elsket, litt sånn er det nå også. I lykkerus over å bli gravid fortalte jeg det til de fleste som vet at vi prøver, og nå er det veldig godt å kjenne kjærligheten fra venner og familie. Så gled dere jente, over den lille spiren. Sjansene for at den blir en baby er langt større enn for at det ikke går!!!!!!!

 

Og ikke bruk så mye energi på alt dere kan ha gjort galt. Bare ta hensyn til graviditeten fra nå av. Det er nesten ingenting dere kan ha gjort som vil påvirke graviditeten så tidlig, embryoet er ikke engang koblet til deres blodomløp de første ukene.

 

Nyt tanken på at inni dere vokser det til et lite menneske.

Det er en ordre! (en godt ment en, med smil ;o)

Det går bra!

[Tobarnsmammaen]

Takk for et kjempefint innlegg callmebecka! Fikk nesten tårer i øynene jeg (litt lettrørt om dagen!). Trist å høre at du mistet spiren din, håper det går bra med deg/dere! Tar nok ikke lang tid før en ny spire er på vei, tenker jeg. Klem fra meg.

[Ella78 m/ A&M]

Tusen takk for gode ord. Bekymringene har nok litt med at jeg ikke kan diskutere det med så mange enda, det er jo bare mannen min som vet at jeg faktisk er gravid (også legen og gynekologen, selvfølgelig), gleder meg noe vanvittig til å fortelle hele verden om dette. Jeg forsøker så godt jeg kan å bare glede meg, det er uansett ute av mine hender, så lenger jeg spiser og gjør det jeg skal gjøre....

[barnimeg]

Jeg hadde det også slik den tiden uken etter at jeg fikk vite at jeg var gravid.og jeg er litt redd enda også. Det var forsåvidt en lang prosess for å finne det ut. Min lille spire lurte oss...jeg er den 0 te prosenten som ikke slo ut på test...he he. Var derfor veldig redd både for å få barn, og for å miste det. Jeg er selv ganske ung, 21, og student på sykepleien. Så har jo alle bøker hvor det står masse om slike ting. Var hos legen for en uke siden... nå er jeg 7+ 5, og vi gleder oss masse.

Akkurat dette med å fortelle det til folk har vi også stusset over. Jeg personlig mener at det må være greit å fortelle det til de nærmete, foreldre og søsken og gode venner. Dersom det da skulle skje noe tris, så vet de hva som har skjedd og kan være der for dere.

Vi har fortalt det til vorende besteforeldre, tanter og onkler. De gleder seg alle sammen, selv om det er litt tidlig.

Da jeg var til legen, fortalte jeg om mine bekymringer. Legen sa at det følger en del bekymringer når en skal bli mor og far, men at en ikke bør fokusere så mye på det. Babyen i magen føler alt det som vi føler. Dersom vi er veldig bekymret, kan det påvirke babyen også. Kos dere med den gode følelsen og gled dere over det som kommer.

Jeg tenker at dersom det skulle gå galt, er det sannsynlig vis noe galt med babyen, og da er det kanskje bra at det skjedde?!

Men jeg håper jo selvfølgelig at det kommer en frisk og sunn baby!!!

[Rikard si pia :)]

Hei!

 

Jeg har også fortalt det til vordenede besteforeldre og onkler og tanter. Det er så godt å glede seg sammen med noen, snakke om alt det nye som skjer og høre andres erfaringer.

 

De siste dagene har jeg hatt litt blødninger og kjenner at jeg blir engstelig, da er det godt å høre (og lese her) om andre som har hatt blødninger og at alt har gått bra.

 

I forbindelse med slike tanker er jeg enig med barnimeg om at skulle det værste skje, så er det naturens signal om at noe var galt med babyen.

 

Men selvfølgelig håper også jeg på at vi får en frisk og sunn baby i juli Det samme ønsker jeg for alle dere andre!