Er alle like lykkelige?

[Anonym bruker]

Jeg har en følelse av at det er bare lykke og glede hos alle gravide her inne. Er det ingen som meg som vet hva en har i vente, og dermed gruer seg til dager og netter med gråt, lite søvn osv. Av og til "angrer" jeg på hva vi har stelt i stand. Har jo barn fra før, så jeg vet jo hvor utrolig slitsomt det kan være...

[camosilla]

Har ikke barn fra før, så jeg vet ikke hva jeg går til:) Vet jo at det kan bli fryktelig slitsomt, men vi får ta det som det kommer. Vet jo aldri hvordan unge man får.... men jeg tar ingen sorger på forskudd. Gleder meg jeg til å bli kjennt med den lille!

[Anonym bruker]

Jeg er ganske lykkelig, ja! Har ingen barn fra før.

Nå i svangerskapet har jeg hatt noen dager der jeg har vært helt nede og grått hele dagen, av ingenting. Men på "normale" dager er jeg så lykkelig at det er ubeskrivelig. Jeg har hatt to spontanaborter før denne graviditeten, så det gjør nok også at jeg er lykkelig for at det har gått så bra denne gangen.

Jeg vet jo at de første ukene etter fødselen kommer til å bli veldig tunge. En er sliten og alle vil komme på besøk for å se den lille. Jeg er også redd for at jeg komme til å ha "deppa-dager" etter fødselen. Det sier jordmødrene jeg har snakket med i hvert fall. Men jeg orker ikke ta sorgene på forskudd. Først vil jeg bli ferdig med graviditeten, så kommer fødselen (som jeg gleder meg til). Det som kommer etterpå får jeg tenke på siden.

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen. Har ett barn fra før, så jeg vet at ikke alt er rosenrødt..... Tror allikevel at noe av erfaringene vi har fra før, kommer oss tilgode nå. Tross alt er vi PRIVILIGERTE som har muligheten til å få egne barn !

Lykke til !!!

[Anonym bruker]

Jo, jeg er nok som deg. Tenker det blir koselig med baby, men gruer meg til å gå igang med alle sånne babyting igjen. Gutten min er 5 år. Det er så flott. Han er liksom såpass stor at alt er så greit med han. Man kan snakke med han, ta han med på ting, dele ting på en annen måte, han klarer seg liksom litt selv og trenger ikke bli engasjert hele tiden. Og så kommer en liten som krever oss hele tiden, det blir tøft. Både for pappan, meg og lillegutt. Lurer på om det hadde vært bedre å få de litt tettere. Men sånn ble det ikke. Man kan ikke planlegge alt hele tiden. Det er utelukkende for at gutten min skal slippe å være enebarn vi nå får en til. Vi har liksom ikke "behov" for en til, men utfra hva min samboer (som er enebarn) har gått igjennom nå når begge foreldrene døde, det unner jeg ingen. Han stod alene med alt! Selv har jeg en bror og anser det som det utrolig viktig.

 

Ikke misforstå, jeg vil gjerne ha denne babyen og gleder meg til det. Men jeg er ikke overlykkelig, jeg ser klart de tøffe sidene også. Trives ikke med å være gravid heller. Har hatt en del trøbbel i svangerskapet og mistet fort gleden over magen. Gleder meg jo til lillemor kommer ut, det blir stort. Og utfordrende. Jeg er veldig fokusert på å beholde mitt ekstremt gode forhold til sønnen min og fortsatt være der like mye for han som nå. Det skal ikke gå utover vårt engasjement i forhold til han at det kommer en baby i huset. Og de to søsknene kommer helt sikkert til å ha masse glede av hverandre om noen år.

 

Dette høres kanskje jævlig ut, men det er mange tanker som surrer rundt i hodet nå. Men det viktigste, vi gleder oss veldig alle 3 )

[mamma&urokråka]

Har ikke barn fra før, men angrer innimellom likevel. Jeg vet jo ikke hva jeg går til, men er ganske ung, og tenker ofte at vi burde ha ventet. Latt det handle om bare samboer og meg i noen år til, tenker at jeg vil ha tilbake kroppen min, at jeg ikke vil drive å dele ut pupp i hytt å pine.. Gruer meg til at kroppen min plustelig blir noe "alle" bryr seg om og prater om og det er heeelt naturlig. Har jo blitt litt sånn nå, men blir vel enda mer når amming og alt kommer.. Har lite lyst å stå opp om natta, får jeg bruker en time på å sovne uansett hvor trøtt jeg er. Tror også samboer har en forventning om at jeg skal være husmor, selv om jeg har sagt at det kommer ikke på tale, her skal alt deles likt, og fortalt hvor stor jobb det er å være hjemme med en liten en. Han sier ja, og at det er nok det og vi skal dele likt osv, men tror ikke det kommer til å bli sånn...

 

Samtidig så gleder jeg meg til f.eks å ligge i senga sammen med samboer med ungen vår mellom oss, og kose og tulle med han/henne. Gleder meg til ungen begynner å herme, og til sommeren, når vi kan bade i elva ved sommerhuset. Gleder meg til å lære ungen vår ting, og å se at vi får det til... Gleder meg til å sitte og pusle med småting, og til neste jul, når vi har pyntet juletreet med lys osv. Da er ungen i den alderen hvor de elsker å gå og bare se på ting, og det syns jeg er så koselig. Gjorde det mye med nevøen og niesa mi. Hadde dem på armen og gikk og kikket på alt mulig..

 

Men føler meg ikke alltid lykkelig nei.. Er egentlig oftere deprimert eller i dårlig humør. (å prøve å kutte ned på godis når man er super humørsyk, er ingen god ide....) Men jeg prøver å glede meg, for det kommer jo til å bli helt fantastisk å få ungen min i armene mine, og å vite at det er min unge, som har vokst inne i meg, og å bare tenke på det lille underet babyen er...

[Anonym bruker]

Angrer absolutt ikke, men er veldig spent til födselen, og til tiden etterpå. Alle fölelsene blir så forsterket i tiden etterpå, men håper det hjelper at vi har värt igjennom det en gang för. Gruer meg til å måtte takle evt. sjalusi fra den störste (som er fryktelig mammadalt!), og så gruer jeg meg til hverdagen kommer og pappan skal tilbake til jobb. Han jobber så masse, med laaange dager.

 

Men mest av alt gleder jeg meg og er stolt og lykkelig over at vi skal ha en til!

[Gjest VerdensHeldigsteMamma]

Alle har vel mange følelser nå om dagen, noen er fine mens andre ikke er så velkomne....men alt er lov, mener jeg.

 

For min del så kan jeg si at jeg har aldri vært så lykkelig...selv om jeg vet at hverdagen blir en heeeelt annen når gutten kommer så kan jeg ikke annet enn glede meg. Har alltid følt at meningen med livet er å bli mamma. I det siste har brikkene i livet mitt begynt å falle på plass, og jeg føler meg enormt heldig og velsignet som har en nydelig mann, et barn i magen, har helsa i behold og har både jobb og hus...kunne ikke hatt det bedre.

 

Slitsomt blir det, ingen tvil om det. Men det skal jeg klare!

[Erisa*]

Akkurat til å få babyen gleder jeg meg nesten bare til (vet jo ikke hva jeg går til, så det er nok litt rosa sky-faktor der..)

Men den siste uka har vært tung. Mye kynnere, menssmerter, antydning til bekkenløsning og elendig humør, i tillegg til at mannen min har jobbet nattevakter og dermed er litt småsur og har like kort lunte som meg for tiden. Så akkurat nå syns jeg det er tungt å være gravid!

Går veldig opp og ned, forrige uke var det bare lykke, men nå er jeg litt mer grinete. Skal bli godt å bli ferdig, men da blir jeg vel bare grinete av søvnmangel;)

[kløver]

Jeg venter nummer tre. Skjønner hva du mener. De fleste har nok litt blandede følelser. Hos meg overskygger de gode minnene fra førstemann de fleste minner om slitsomme netter og dager. Var heldig og fikk en veldig lettvint baby som nr 2. Selv med erfaringene i bakhodet gleder jeg meg nesten utelukkende og ser positivt på mulighetene til å få en baby som er enkel å ha med å gjøre. Vi føler oss relativt erfarne og har tro på at det er med på å påvirke at tredjemann blir like lettvint som nr to. :-) Hvis ikke, så vet vi ihvertfall at den slitsomme tiden er kortvarig og at det bare blir bedre og bedre ettersom han vokser seg større. :-) Lykke til!