Dårlige forhold på jobben?

[Anonym bruker]

I forbindelse med min graviditet, skal det ansettes en vikar i min stilling. Jeg har en jobb som øk./adm.sjef i en bedrift på ca 15 ansatte.

 

Jeg spurte sjefen min om noen av de som var intervjuet til stillingen var ok. Hans svar kan du se under...:

 

"1 var OK.

Det jeg trenger av deg en antydning på er hva som skjer i april 2009?

 

Vi snakker om bosted 3 mil fra Oslo, 2 barn, 100% stilling eller 50%, 2-3 år hjemme med 2 små.? 25% stilling.

 

Mann, reise, hus.

 

Det må du finne ut av, vi trenger en person hos oss 100% i slik stilling, da vi skal vokse i 2etasjer, ha flere i administrasjon, og da kan man ikke jobbe hjemmefra…

 

Men, være her på bruket for andre. See?

 

Your call.

 

R"

 

 

Må si jeg ble litt mer enn irritert over denne mailen. Har mannen hørt om likestilling??? Min mann har akkurat de samme "utfordringene" som meg. Eneste forskjellen er at han har en kone!

I tillegg tror jeg ikke det er veldig mange i bedriften som kan svare på hvor de er i april 2009! (med den oppførselen, er det nok ikke mange med barn som er der i alle fall).

Dette er forresten et repeterende problem. Jeg har sett samme behandlig flere ganger før på de som har vært gravide før meg.

 

Grrr.... kjenner hormonene koker!

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

Kjente nesten mine egne hormoner kokte over på dine vegne. For en kjempedust av en sjef. Har han ikke barn selv???

 

Var selv engstelig for å fortelle min egen sjef at jeg var gravid. Har vært i firmaet i 1 1/2 år, og er nå 18 uker på vei. Syntes jo nesten det var litt for galt å bli gravid så raskt etter en ansettelse for deretter å gå ut i permisjon ett år. Han skjønte det "heldigvis" selv etterhvert, og syntes at min graviditet nå er kjempestas. Er også så heldig at jeg får være med å "velge" vikar til min egen stilling. Så det finnes jo noen forståelsesfulle sjefer her i verden også.

 

Syntes du skal be om et møte med sjefen din og fortelle hva du syntes om saken, og vær saklig. Du har jo rettigheter du også, selv om de muligens har gått ham litt hus forbi. Det er jo tydelig at han har liten forståelse for at folk får barn. Du har uansett krav på ett års permisjon dersom du ønsker det. Hva du bestemmer deg for etter april 2009 er vel ikke noe du må ta stilling til nå?? Det virker nesten som om han ikke tror at du skal takle hus, mann, 2 barn etc. Får nesten lyst til å gi ham et saftig spark bak på vegne av deg.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Noen sjefer er bare duster og burde ikke være sjefer da de tydeligvis ikke er egnet.

Jeg fikk vite på jobben da jeg krevde tilrettelegging at han (sjefen) ikke ville tilrettelegge for meg 100% da han synes jeg har vært borte så mye dette år. Har hatt 8 barn sykedager (lille begynte i barnehage i januar) og 3 egen sykedager.

 

Synes du skal si til han at sådan som tingene er nå er du naturligvis tilbake for fullt i april 2009. Det er jo lov å endre mening om du har lyst til det siden. Så lenge du gir jobben beskjed i tide.

 

IKKE gi ham hentydning om du kanskje ønsker å endre på din stillingsprosent eller annet da ender du bare opp som meg etter min siste permisjon- vikaren min under svangerskapspermisjonen fortsatte i min stilling og jeg fikk en "tilsvarende" stilling med mye mindre ansvar og utfordringer.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei

Godt å høre at det ikke bare er meg som føler det ille på jobben etter at jeg ble gravid. Men til siste innlegg her, vil jeg bare si at DET HAR DE IKKE LOV TIL. Du har krav på å få tilbake den samme stillingen som du hadde da du gikk ut i permisjon.

Jeg blir mast på om å stille opp og hjelpe til til tross for at jeg er 100% sykemeldt.

Kan jo ikke det!

Ikke lett å ta hensyn til baby, jobb og seg selv på en gang.

Men vi må være tøffe og trofaste mot oss selv, så vil bare "sjefen" tape på sin oppførsel på sikt.

[Supertea]

Har dere ikke en fagforening dere kan ta opp dette med? Disse sjefene har vel ikke lov til å holde på slik de gjør?

[Anonym bruker]

Hei!

Kjenner meg så igjen...

Sist søkte jeg 2 års permisjon med en gang, og det var greit, men like etter at jeg hadde født, ringte sjefen og lurte på om jeg kom til å komme tilbake etter at de to årene var gått. Fikk en følelse av at jeg ikke var ønsket tilbake, og ble veldig lei meg - fikk aldri noe godt forhold til den sjefen etterpå. (Men i ettertid har jeg forstått at jeg var ønsket tilbake - spørsmålet skyldtes bare at vikaren min ville ha klarhet i om hun fikk fast stilling fordi hun hadde annet tilbud på hånden).

Nå har jeg skiftet jobb, men tror ikke min nye sjef er så veldig mye mer forståelsesfull - i hvertfall ikke når det gjelder tilrettelegging av jobben...

Vurderer litt å skifte jobb etter permisjon, men tiden vil vise....

[mamiladi]

Uff må si det begynte å koke her også....

 

Jeg synes at det var en veldig uproff måte å behandle en ansatt på! Mellom linjene står det jo at han har lyst til å tuppe deg ut :-/

 

Nei STÅ PÅ!!! Gravide har like mange rettigheter som andre! Og som han selv ironisk nok skriver, så er det faktisk DITT valg og ikke hans. Ikke la deg skvises ut.

 

Masse lykke til!!!!

[Anonym bruker]

Ingen fare at jeg skal la denne tullingen skvise meg ut. Men sjansen er nok stor for at jeg prøver å finne meg noe annet å gjøre når jeg skal tilbake i jobb igjen (...i 2009!...)

Og nei, jeg har ikke tenkt til å informere han om dette før jeg må. Han kan skylde sin egen oppførsel for det!

[vann123]

Jeg må bare fortelle at det er overhodet ikke slik på min jobb. Min sjef var veldig forståelsesfull fra jeg fortalte at jeg var gravid, og sa at så lenge jeg var trøtt og kvalm så måtte jeg bare ta den tiden jeg trengte hjemme før jeg kom på jobb. Han skjønte at jeg ikke hadde lyst å utbasunere det til alle de andre, jeg var bare 7 uker eller noe, og slapp å gå til lege for å skaffe sykemelding og styre med det.

 

Jeg kommer til å ha en 70/30 tidskonto fra så fort jeg kan, de er kjempeglade for at jeg vil ha gradert permisjon, og sier at det er helt i orden om jeg tar med babyen på jobben og lar ham sove i vognen mens jeg jobber, jeg kan jo også jobbe på hjemmekontor, det er så fint så fint.

 

Samboeren min skal forresten ha halvparten av permisjonen, og han skal ha 100% permisjon.

 

Jeg har heldigvis en jobb som ikke er fysisk krevende, men jeg er en del plaget av kynnere (VONDE) og begynnende bekkenløsning. Det er da heller ikke noe problem at jeg legger meg ned på en sofa og hviler en stund i løpet av arbeidsdagen, alle her er veldig forståelsesfulle. Jeg har ikke løftet noe tungt etter at jeg ble gravid, det har jeg bare outsourcet til mine kolleger.

 

Og jeg må legge til at jeg jobber i et selskap der jeg er eneste kvinne, så det er ikke noen damegreie å være så forståelsesfull.

 

Jeg tror nok at jeg er ganske heldig... Men når jeg møter så masse forståelse på jobben blir jeg også veldig interessert i å virkelig gjøre så godt jeg kan og yte så mye jeg kan når det er mye press på jobben. Så jeg har jobbet mer enn 100% den siste halvannen måneden, ikke fordi noen har bedt meg om det, men fordi jeg ønsker å gi noe tilbake.

 

Og jeg har også fått både forfremmelse og lønnsøkning nå etter at jeg ble gravid - de er veldig tydelig på at de ønsker at jeg skal fortsette her også etter permisjonen. Her er det ingen som prøver å skvise meg ut!

[Anonym bruker]

Da er du virkelig heldig!

Eller strengt talt, det er sånn det burde være for alle!!!