31 år og gravid

[Anonym bruker]

For første gang. Jeg syns dette er kjemepvanskelig. Er inn i min 7. uke nå, så sånn sett er det tidlig i svangerskapet. Men faktum er at jeg kommer til å bli alenemor å tanken på det skremmer meg. Faren til barnet ønsker ikke noe barn ennå, sier han er for ung. Så det er så mange tanker som fyker rundt akkurat nå. Kjenner ennå ikke at jeg gleder meg noe særlig heller.Det er helt kaotisk innvendig. Men har bestemt meg for å beholde barnet noe jeg har fortalt han også. Så jeg setter dørene åpne for han om han vil ha noe kontakt med barnet. Det vil bli opp til han. Ønsker ikke å presse på han et barn han ikke ønsker. Men vi har heldigvis ennå en god tone oss i mellom, å det syns jeg er veldig godt. Det største problemet i dette er at han ikke er norsk, og at han bor i et annet land med en annen kultur en min. Lurer på om det er flere som er i samme situasjon som skal ha barn med en fra et annet land.

 

 

[Maria8]

Veeel, jeg mistenker min BF for å være fra mars eller noe om det teller.. Fra spøk til alvor, nå vet jeg ikke hvor din BF er fra, og hvilken type han er. Min pappa er muslim. Mamma lot være å skrive han i papirene mine fordi hun var redd han skulle kidnappe meg da jeg var liten. Opp gjennom årene har vi hatt litt kontakt nå og da, og det har aldri vært noe bitterhet fra min side for at han ikke alltid har vært der. De gangene jeg har besøkt han, har jeg blitt behandlet som en prinsesse. Han følger etter meg med videokamera, serverer fantastiske festretter, er superoverbeskyttende og viser meg stolt frem for Gud-og-enhver.

Tror ikke du skal være så redd for å bli alenemor, du er voksen og det er jo bare ett barn, det blir nok en berikelse! Det er nok bare hormonene som raser.. jeg får si som mamma sa til meg, med det samme jeg hadde bestemt meg for å beholde, og nærmest kikket klandrende ned på magen min. "Enten så gjør du dette og begynner å glede deg, eller så lar du være. Det finnes ikke noen mellomting, og skal du beholde fortjener ungen at du gleder deg!" Måtte bare ta meg selv i nakken, og nå blir jeg fysisk dårlig av å tanken på at jeg i det hele tatt vurderte abort.. Selv om jeg også har en tøff tid nå, så er det bare å legge seg ned på sofaen og kjenne sparkene hans, så kommer smilet..

 

Masse lykke til i alle fall, dette greier du!!

[mams76]

Tusen takk for at du svarte... Min BF er fra Tyrkia og muslim. Det er nok i hovedsak det som skremmer meg litt... Men har bestemt meg for å beholde barnet og har også tillatt meg selv å begynne å glede meg. Og døren for at han vil ha kontakt med ungen etterhvert vil alltid stå åpen. Det kommer jeg aldri til å nekte han... Derfor var det veldig godt å høre din historie at det faktisk kan fungere... at du har kontakt med din far er fantastisk... det håper jeg at barnet mitt og faren også vil ha etterhvert... Men som sagt det er veldig mye hormoner som raser rundt akkurat nå... bekymrer meg altfor mye om små detaljer.. Har masse flere spørsmål til deg... trenger å få litt hjelp til å sette tingene på plass... for det er litt kaotisk akkurat nå...

 

 

[Maria8]

Jeg er bare en forvirret sjel selv jeg da.. Flott at tonen deres er god da, det er viktig.. Kommunikasjon er jo det viktigste, og personligheten hans teller nok mer enn religionen.. Men bor han i tyrkia da?

[mams76]

Ja han har en veldig fin personlighet... ja han bor i tyrkia... er fra Ankara.. men har bodd i Alanya denne sesongen... Problemet er at han ikke ønsker seg barn ennå.. og det respekterer jeg.. men det er nok en gang også min avgjørelse om jeg vil beholde barnet... om han ikke vil ha noe kontakt med oss får bli opp til han... men håper jo at han kanskje vil prøve allikevell etterhvert... for det var jo et like stort sjokk for han som for meg... men uansett så skal jeg klare dette alene... får god støtte fra familien min... Så jeg får uansett bare se hvordan alt blir etterhvert...

 

Hvor er din far fra?

[Maria8]

Selv om han ikke ønsker seg barn nå, kan jo det forandre seg.. Jeg ønsket meg IKKE barn, kanskje aldri, men det er rart hvordan man kan snu.. Så kontakten mellom far og barn må man vel bare se an når de lille er her. Flott at du har støtte fra familien da, det er min trøst også.. Dette greier du Pappa er pakistansk, og sikkert mer "streng muslim" enn din BF.. men hele sleka har tatt godt imot meg, selv om jeg ikke ble til etter oppskrift fra Koranen

[mammaen til Luca]

Hei du HI, jeg er til dels i samme båt som deg. Jeg er 33 og ble plutselig gravid. Kom som et sjokk på meg, og måtte fortelle det til barnefar som bor i et annet europeisk land. Han, som er eldre enn meg, ble også sjokka, men aksepterte det iløpet av samtalen vi hadde den dagen.Jeg har gitt ham fritt valg på øverste hylle, men vil såklart at han skal være så involvert som det er mulig. Reiser på besøk til ham før jul, for at han skal signere på papirer at han er far til barnet, men at han frasier seg foreldreansvar for å gjøre ting enklere for barnet og meg. Rent praktiske årsaker, ingenting annet. Jeg har spurt ham om han har fortalt det til noen i familien, men siden foreldrene er katolikker og selv giftet seg fordi foreldrene ble gravide med ham i en alder av 17, så skjønner jeg at det ikke er så enkelt!

Men, tiden vil vise hva osm skjer, dette barnet får ihvertfall en far, noe som jeg selv aldri har hatt på papiret og med en stefar som alltid har foretrukket sine biologiske barn

[mams76]

Hei singlemom

Ja sjokk var det for meg også... også for han som skal bli far til barnet mitt... jeg syns dette er forferdelig vanskelig.. hadde selvfølgelig vært enklere på en måte om barnefaren hadde vært norsk... men sånn er det nok en gang ikke...Heldigvis har jeg god støtte fra familien min men har også møtt litt fordommer rundt omkring... og det syns jeg er litt vanskelig... ennå må jeg være forberedt på å møte litt av det i tiden som kommer...

Hvordan har du opplevd dette i forhold til å skal ha barn med en fra et annet land..? og så lurer jeg litt på hvilke praktiske årsaker har det at han skriver under på dette papiret... jeg bare lurer veldig... for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe dette an...

[mammaen til Luca]

Min familie har vært helt fantastiske og er der for meg hele tiden. Men siden jeg selv aldri har hatt en far på papiret, er det blitt veldig viktig for meg at det faktisk står et farsnavn på fødselsattesten. Men, siden forrige innlegg har jeg vært på besøk for å prøve å få tak i barnefar, og han er jo såklart forsvunnet fra jordens overflate. Medn det jeg ville, var at han skulle skrive under på at han aksepterte farskapet, men at han samtidig frasa seg foreldreansvaret. Dette fordi om begge foreldre har ansvar, så må begge signere på offentlig papirer feks pass, klubber/ foreninger o.l. Men dette har jo nå, for min del løst seg ved at han er forsvunnet. Håper han lar høre fra seg igjen, da, for er faktisk litt bekymret for at noe har skjedd med ham.

 

Men, det er som du skriver, det aller viktigste er at min familie, mine søstre og mine foreldre, til og med tanter og onkler støtter meg 100 %

[mams76]

Får bare håpe at det ikke har skjedd ham noe... men uansett syns jeg det er dårlig gjort av han, at han bare forsvinner når dere hadde avtalt å møtes. Men uansett typisk mannfolk uansett hvor de kommer fra... Skjønner godt at det er viktig for deg at det står et farsnavn på papiret, det ønsker jeg også for mitt barn at det skal vite at det har en far en plass... det blir litt mere virkelig når det står skrevet en plass... Det har også litt med identiteten til en selv og gjøre også... kjempeviktig dette..

 

Det er kjempebra at du har støtte fra familien og de rundt deg... Jeg er kjempeglad for den støtten jeg får ihvertfall... det betyr så uendelig mye i en sånn situasjon... for det er veldig mye tanker som popper opp i tide og utide.. så man blir nesten litt smågal...

 

Men hva gjør du nå da..? skal du prøve å få oppsporet han eller skal du bare la det ligge inntil videre ? Håper virkelig det ordner seg til slutt

[<3Misunja<3]

Ikkje bry deg om mannfolka:) Akkurat som jeg gjør...Barnet er det viktigste:)

[mammaen til Luca]

JA, det er nok enkelt å si at man ikke skal bry seg med mannfolka. Men jeg vil helst at barnet skal ha muligheten når den blir eldre. Det er kun det jeg tenker på. Ikke meg selv, jeg klarer meg ypperlig uten menn, jeg. Men det er litt egoistisk å tenke på seg selv i denne situasjonen. Så jeg har satt min lillesøster på saken, som bor i samme by som ham for å få tak i ham og en forklaring. Til slutt så klaffer det nok. Han har sikkert fått angst eller noe sånt. Og det er jo lov det, men kunne ikke passet dårligere. Jeg klarer ikke å være sint på ham, for det ligger ikke for meg, men er såklart skuffet over å plutselig ikke høre noe. Min svoger skjønner ikke hvordan det går an å ikke ville være involvert, for han mener det var det største i hans verden da han fikk barn, men jeg mener det er på grunn av situasjonen vi er i. Men men, ting vil nok ordne seg etterhvert.

 

Ønsker derelykke til i den vanskelige situasjonen vi selv har klart å sette oss i.