Hva tenker han?

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg er en kvinne i 30 årene og er gravidi uke 13. Mitt problem er barnefaren. Vi har kjent hverandre ganske lang tid ca 2,5 år. Det begynte med at vi datet ett par måneder før vi fant ut at det ikke var så mye kjærlighet i bilde. Men vi fortsatte å møtes for kos og klem....

Så møtte jeg en annen mann som jeg var sammen med i 8 måneder. Barnefaren fortsatte å sende meg meldinger under de månederne. Når det forholdet var over så traff jeg barnefaren igjen. Det var da jeg blev gravid. Han glemte at jeg ikke brukte p-piller. Noe som jeg sagt til ham mange, mange ganger. Han greier ikke bruke kondom derfor har han dratt seg ut før utløsning.

Når jeg fortalte ham at jeg var gravid sa han at dette var mest hans feil, men han hadde ikke lyst å bli pappa nå, men at det var jo min kropp jeg som bestemte. Jeg syntes dette hørtes bra ut og blev glad for at han tokk dette på voksen måte (skulle bare mangle, han er 35 år.)

Når jeg fortalte at jeg ønsker å beholde barnet sa han bare at han var nokk ikke klar før at bli pappa nå og at han trengte mer tid å tenke. Nå har han snart tenkt i 4 uker. Hvor lang tid skal jeg gi ham? Hva tenker han? Hva skal jeg si når jeg snakker med ham igjen?

 

Om noen kan gi meg noen svar på dette blir jeg veldigt glad.

 

Jeg vil jo gjerne at barnet skal ha en god og fin kontakt med sin far.

 

Takk på forhånd

 

klem

[Anonym bruker]

Måtte smile litt når jeg leste dette innlegget:) Min situasjon er særdeles lik din. Jeg datet en i 35 årene en stund, da han ikke ville mer, ville han allikevel ha sex å kos å sånt.. noe som var helt greit for meg.. Når jeg da ble gravid, freaka han helt ut, i en alder av 35 oppførte han seg som om han skulle vært et lite barn, istedenfor å spør hva jeg ønsket, krevde han om at alle hans ønsker skulle gå i oppfyllelse... (å ikke beholde barnet, at jeg ødela livet hans o.l.) Han ba også om å tenke... det tok 6 HELE mnd før jeg fikk et nok så uklart svar, hvor han ikke vil ha kontakt med hverken meg eller barnet å at jeg ikke skal kreve han for barnebidrag...

 

nå er jeg i 29 uke... gravid med en jentebaby å kunne ikke vært lykkeligere..

 

Mitt råd til eg er å gi ham tid... noen bruker lengre enn andre, men han hørest nokså rettferdig og moden ut..

 

Om han ikke vil ønske ha forhold med deg , vil ha nok ha et forhold med barnet, slik hørest det ivertfall ut ovenfor meg....

 

Bare ver evig takknemlig for at han i det minste oppfører seg så rettferdig ovenfor deg.... Det er 1000000 vis av de som ikke gjør det, å det er et helvet gå gjennom.

 

Lykke til..

 

Det ordner seg nok:)

[AnneSynnøve]

For 10 år siden gav en konsulent ved "Alternativ for Abort" meg en eller annen rapport om at statistisk sett så var det mer sannsynlig at barnefaren fortsatte å ikke "ønske" barnet etter at det ble født, dersom han var negativ i utgangspunktet. Det var altså mer sannsynlig enn at han ville "forelske" seg i nurket etter at det kom til verden.

 

Jeg er ingen frøken-know-it-all, men jeg mener nå litt allikevel:)

 

I og med at dere ikke er et par så har du et valg å ta - også har han et valg å ta. Du skal velge om du vil beholde barnet - han skal velge om han vil være en del av barnets liv eller ikke. Jeg tviler på at det er noe du kan gjøre eller si for å påvirke hans valg - likesåmye som at det er lite han kunne si eller gjøre for å påvirke deg i da du tok valget om å beholde barnet.

 

Det du KAN gjøre er å gjøre det klart for han at dersom han velger å være en del av barnets liv, så må det være en viss kontinuitet i det hele slik at barnet får en opplevelse av forutsigbarhet og trygghet.

 

Når det er sagt; du har jo ikke hastverk - det er 4-5 måneder før han må signere papirene.

 

Om 4 uker blir jeg alenemamma - og barnefaren kommer ikke til å være tilstede i det hele tatt...

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Takk for svar. det er godt å vite at man ikke er alene i denne situsjonen. ikke for at jeg unner noen det da.

 

Jeg trur det er veldigt mange menn over 35 som fortsatt lever og trur at de er 25.

 

Lykke til med din datter.

 

klem

[Anonym bruker]

Hei Anne synnøve.

 

Du har nokk rett i mye av det du skriver. Jeg har også hatt mange tanker på hvilken kontakt jeg vil han skal ha med barnet. Vil ikke at vi skal ha delt foreldreansvar og at barnet skal bo hos ham 50%. Det er mange tanker som snurrer rundt.

 

Hvordan har du klart deg gjennom alt alene? Er det noen som skal være med deg på fødseln?

 

klem

[Gjest]

Jeg har lært at man må ta det litt som det kommer:) bf var veldig negativ i starten og vi hadde lite kontakt mens jeg gikk gravid.. Men en måned etter jeg fødte begynte han endelig å vise interesse for gutten vår og nå er han en stolt pappa som har innrømt at nå som han er blitt kjent med lucas er veldig glad for at jeg beholdte han:)

Bare man lar de ta tiden til hjelp og selv svelger noen hundre kameler går det helst bra har jeg opplevd:) lykke til skal du ha og gratulere så mye med graviditeten:) å bli mamma er fantastisk:)

[Skurvelurven]

Barnefaren her er 39, og ville at jeg skulle ta abort da jeg ble gravid. Nå har jenta vår kommet og han er totalt forelska i henne.

Alder har ikke så mye å gjøre med modenhet, og mange menn er livredde ved tanken på å bli fedre. Ansvar, forpliktelser osv osv. Og så blir det ganske annerledes (i alle fall for mange) når barnet kommer.

Du får ta det litt som det kommer, så løser det seg nok.

Lykke til:)

 

[AnneSynnøve]

Hei du:)

 

Fødselen nærmer seg og jeg er ganske dårlig om dagen, så jeg har ikke vært innom på noen dager nå. Uansett - beklager seint svar.

 

Den historien jeg fortalte om, som fant sted for 10 år siden, endte med at jeg tok abort. Jeg "hørte" på BF og tro du meg når jeg sier at jeg har angret MYE på den avgjørelsen der.

 

Denne graviditeten jeg er i nå er vel planlagt. Du skjønner, jeg ble inseminert i Danmark i mars. Så jeg bestemte meg faktisk for at jeg ville bli alenemor - og er superfornøyd med avgjørelsen (samtidig som jeg er vettaskremt).

 

Jeg har en venn som skal være med meg på fødselen, hvis ikke han "rekker" det hele, så skal en venninne av meg være med i stede. Det skal uansett bli godt å bli ferdig med det.

 

Ift foreldreansvaret som du bekymrer deg for: De beste avgjørelsene blir gjerne tatt etter at man har benyttet seg av nok betenkningstid. Bruk tiden godt og vent med avgjørelsen. Det er vel det beste rådet jeg kan gi.

 

Jeg har folk i mitt nettverk hvor far ikke er inkludert, tross i at han "finnes", jeg har venner som deler på barna 50%, en venn av meg hadde barna 100% fordi mor hadde nok med ny mann. Eksemplene er mange, og de representerer "alle løsninger". Eneste fellesnevneren på alle de ulike fordelingene er at ingen av de er evigvarende - de tilpasses etterhvert som man vurderer det som hensiktsmessig:)

 

Lykke, lykke til:))