hvorfor ikke bare la barn være barn....

[SinSin]

kom plutselig over denne tråden og har lest mange av disse innleggene med litt blandede følelser... Jeg synes selv jeg har to helt perfekte barn men svært forskjellige. Jeg ser at datteren min har en helt unik motorikk som svært få kan måle seg med, og sønnen min som er noe yngre er svært oppvakt og tar ting veldig kjapt samt viser en utrolig interesse for tekniske detaljer.

Jeg ser også andre ting med barna mine som sannsynligvis bare er positivt i mine øyne og muligens, selv om jeg ikke helt vil se det, rimelig eller nokså ufordragelige i andres øyne. Som samboeren min sier til meg: Jeg har enda til gode å høre deg finne feil på barna våre. Og nettopp sånn er det, jeg leter og leter, men finner ingen feil fordi de er i mine øyne de fineste jeg vet om. Så tenker jeg, det er vel det vi aller fleste foreldre føler for barna våre, så hvorfor ikke bare la de være barn. Hoppe over trinn her og trinn der for hva da? Sitte igjen som usikre 19 åringer og føle at de har rast gjennom barndommen? Voksenlivet kommer vel tidsnok om vi ikke skal presse det på dem!

[Loglady]

Nå vet jeg ikke om det finnes mange som ønsker å presse barna sine, eller som gjør det ubevisst. Press er uansett ikke bra, det skaper en følelse av utilstrekkelighet og mindreverdighet hos barn.

Så har vi det som kalles tilpasset stimulering, som er noe helt annet. Jeg tror de fleste foreldre, enten de har ekstra begavede barn, "gjennomsnittlige" barn, eller barn som ligger litt etter, ønsker å gi dem den stimulansen akkurat disse barna trenger. Verken mer eller mindre. Et ekstra begavet barn vil kanskje bli utilfreds og føle at hans/hennes behov blir ignorert dersom det tilpassede stimuliet uteblir. Det samme vil et barn som ligger etter føle, dersom det blir overstimulert. Som foreldre er det viktig at man er lydhør og følger med for å finne ut hva som trengs for at barnet skal trives og utvikle seg. Det handler altså ikke om å konstruere superbarn man kan gå rundt og skryte av, det handler om å skape et lykkelig og harmonisk barn som føler seg sett og tatt på alvor.

Når dette er sagt, tror jeg mange her har et litt misforstått syn på hva som menes med bagavet barn, eller et spesielt begavet barn. Man behøver sannsynligvis ikke å sende barnet sitt på spesielle skoler, selv om det kan telle til fem som toåring, eller skrive som treåring. Men de trenger likefullt stimulans tilpasset dem. Hvem ville ikke blitt ulykkelig hvis man hadde en spesiell evne til å komponere, men aldri fikk prøve et instrument? Hvis man elsket å lese, men aldri fikk en bok?

[MikroMidas]

Er helt enig med deg i at barn skal få lov til å være barn. Ting skal skje på barnas premisser. Men det kan da ikke være noe galt i å la en 4-åring få prøve å lese en bok selv hvis dette barnet tydelig viser interesse for å lære og sette sammen bokstaver? Hvis man ikke presser det på dem, men viser dem når de spør, så synes jeg heller dette er å forstå barnet sitt og hjelpe dem til å utvikle seg.

 

 

[Kufiolilla]

Det er en utbredt misforståelse at man tar fra barna noe av barndommen hvis man lærer de ting... man er like mye barn selv om man kan lese og skrive som treåring! Jeg kunne det, og hadde en fantastisk barndom! Jeg lekte og stod i som bare det, var (og er fortsatt) kjent for å være ekstremt fantasifull.

 

Men det er jo sikkert forskjeller i måten å lære de ting da, ingen skal tvinges. Men jeg mener at det skal gå an å lære selv de "hypre" å lese å skrive, for ingenting trenger å foregå gjennom leksjoner. Man trenger ikke sitte stille og lytte for å lære noe. Er men litt finurlig kan man snike inn kunnskap her og der gjennom dagen, helt umerkelig. Det var slik det ble gjort med meg.

 

)

[Gjest julestjerneblinkestjerne]

Jeg tror for de som har spesielt begavede barn, er foreldrerollen nokså krevende - fordi barnet krever såpass mye stimuli at man som forelder både kommer til kort i å selv gi alt barnet behøver, og også fort kommer til kort når det gjelder å tilrettelegge best mulig for barnet (barnehage, skole osv.)

 

Jeg forstår ikke helt hva du sier når du sier barn må få lov til å være barn - fordi det å få lov til å være barn jo innebærer at barnet får utvikle seg i tråd og i takt med seg selv. For noen barn, spesielt oppegående barn, krever det litt mer tilrettelegging enn for andre barn. Det viktigste er jo at alle barn kan føle seg lykkelige, er det ikke? For noen barn innebærer nettopp det å få muligheten til å begynne ett år tidligere på skolen, å få være sammen med eldre barn som barnet selv føler seg mer på likefot med enn sine jevngamle osv. osv. Jeg tror de som faktisk har spesielt oppegående barn, forstår hva jeg snakker om her... De som ikke selv er i en slik foreldrerolle, vil, etter min erfaring så langt, alltid ha problemer med å forstå.... (Det er jo også årsaken til at foreldre til spesielt oppegående barn sliter overfor barnehager, skoler osv. fordi folk uten den erfaringen selv, ikke aner hva man snakker om...)