Forstår godt hva dere med fødselsangst mener når dere sier at det er en kamp!

[Anonym bruker]

Jeg har smale bekkenmål og har prøvd å bli hørt av dem jeg har vært på kontroll hos. Legen min, sykehuset (på blodtrykks-sjekk), hos jordmor.

 

Alle jeg snakket med registrerte det jeg sa, men ville ikke tro på meg. Jeg forklarte min tidligere situasjon om ks og seteleie og at det hadde tatt bekkenmål av meg ved røntgen. Ingen gjorde noe med det, så jeg satt bare fortvilet igjen med en sånn "jeg vet jeg har rett" følelse. Alle jeg snakket med ymtet frempå at dette var fødselsangst og at jeg ikke turte å føde vaginalt. Vaginal fødsel er noe jeg ønsker meg mest av alt, da jeg følte meg snytt for en fødsel sist. Jeg var skikkelig lei meg husker jeg og følte meg ordentlig misslykket.

 

Som et siste forsøk tok jeg med meg papirene mine på UL i uke 32. Jeg hadde med utskriften fra journalen min på pelvimetrimålene som ble tatt ved forrige fødsel. Heldigvis fikk gynekologen min bakoversveis og har henvist meg videre til Kvinneklinikken på sykehuset jeg sogner til.

 

Dette kunne gått riktig galt med både meg og babyen. Det værste av alt er at jeg før jeg i det hele tatt rakk å fortelle hvorfor jeg ønsket KS, ble antatt å være en med fødselsangst og feid bort. Jeg forstår godt hva dere må gå igjennom for å få en god fødselsopplevelse og støtter dere 100%. Håper andre får det lettere enn jeg i en slik sammenheng. Nå er det bare siste innstans igjen. Jeg skal få sykehuset til å innse at det ikke går å føde en baby med et inngangsmål på bekkenet på 9cm. Jeg skal prøve å hente de kreftene et sted, bare vet ikke helt hvor.

 

Lykke til, til alle dere som sliter med fødselsangst eller av en eller annen grunn må kjempe for å få et KS. Himmel og hav for et slit!