Fremdeles vondt

[Anonym bruker]

Jeg sitter og gråter når jeg leser innleggene her inne. Har selv vært gjennom sen abort i uke 23 for noen år siden. Begrepet "sen abort" er så medisinsk og sterilt at det gir meg frysninger. Det var ikke noe vi ønsket. Vi mistet et barn på en uventet og uhyrlig måte fordi naturen ikke ordnet opp selv. Av og til er det slik. Ingen skal frata meg retten til å sørge, og ingen kan få meg til å angre på det valget vi tok. Jeg ville ikke la barnet lide, og prognosene var fryktelig dårlige.

 

Nå sitter jeg her og har har snart termin med nytt barn. Men jeg vil aldri glemme det barnet som vi aldri fikk se leve opp. Jeg tenker på ham hver dag med vemod. Jeg er så glad at han fikk et navn, at vi så ham, tok bilder, og at han fikk en grav. Han vil alltid være i våre hjerter, og jeg er sikker på at han et sted følger med og gleder seg over at livet tross alt går videre, og at han skal få en liten bror.

 

Mine tanker går til alle som har måttet ta dette tunge valget, og som har gått igjennom en svært lang og tung prosess med ulike faser. Det vil komme lys i enden av tunnelen igjen, selv om det kan se beksvart ut.