Greit å vite...

[Anonym bruker]

Hei alle sammenHar lyst til å dele min historie med dere alle, selv om den kan oppfattes som litt skremmende.

 

 

Jeg ble gravid i begynnelsen av mars i 2002. Jeg hadde ikke noe anelse om når siste menstruasjon var, da jeg nettopp hadde sluttet på p-pillene. Var hos lege og vi beregnet termin omtrent til 7 desember. Ultralyden sa 8 desember, men det var det samme for meg. Jeg arbeidet på sosialkontor og hadde mye å gjøre.

 

I uke 25 ble jeg ganske dårlig. Det kjentes ut som om jeg ikke kunne rette meg ordentlig ut. Jeg snakket med jordmor på telefon og hun spurte meg om det kom i tak eller om det var konstant vondt. Jeg sa at det hadde jeg ikke tid til å kjenne etter men det var konstant smerte for meg. Siden min arbeidsplass var på samme bygning, ba hun meg komme for undersøkelse. Jeg fikk registreringsbeltet på, og det viste at jeg hadde kynnere eller falske rier med fire minutters mellomrom. Jeg hadde mange klienter som ventet på meg, så jeg spurte jordmor om dette var farlig og om jeg kunne gå tilbake på jobb snart. Nei, du må nok belage deg på å være hjemme en stund. Vi sender deg til sykehuset (3 1/2 times kjøring) for sikkerhets skyld, men det ser ikke ut til å være fødsel. Jeg dro med ambulanse til sykehuset.

 

Min samboer arbeidet på anlegg og var borte hele uka. Jeg ringte til han og ga beskjed. Det kunne jo hende jeg ble innlagt over lenger tid. Han var nok litt i sjokk og ba meg ringe når jeg fikk beskjed om hva dette var. Overlegen ved gynokologisk konstaterte falske rier og sendte meg hjem med en måneds sykemelding. Jeg var hjemme den måneden og gikk over på aktiv sykemelding i begynnelsen av oktober.

 

Da jeg var 33 uker på vei, skjedde det noe. Om kvelden den 16 oktober var jeg ikke helt i form. Litt uvel; men ikke sånn at jeg var til sengs. Jeg ringte en kollega for å si at jeg ikke kom på jobb dagen etter. Jeg sov dårlig den natta på grunn av kynnere hele tiden. Da jeg sto opp i syvtia morgenen etter var jeg overhodet ikke i form. Jeg fikk i meg en kopp te og en bit sjokolade. Da jeg satte meg i sofaen, klarte jeg ikke å reise meg derifra, jeg var kvalm og kaldsvettet. Jeg ringte til jordmor og forklarte hvordan jeg hadde det. Hun bad meg komme ned med en urinprøve. Jeg stablet meg på bena og gikk på badet. Da jeg satte meg på do, var det som om det gikk hull på en ballong. Blodett rant ned i do. Jeg ble svimmel med engang både på gunn av blodet og fordi jeg skjønte at dette var farlig. Jeg klarte å få på meg et bind og en bukse samtidig som jeg ringte etter drosje.

 

Jeg var helt på siden av meg selv og klarte ikke å si at dette hastet til drosjesjåføren. Jeg klarte heller ikke å ringe tilbake til jordmor å si at jeg hadde begynt å blø kraftig. Jeg gikk bare ut å satte meg på trappa slik at hvis jeg svimte av så ville drosjesjåføren finne meg i allefall. Men det gikk bra, drosjen kom og det bar ned til fødestuen. Jeg i min godhet betalte også drosjen før jeg kom meg inn på fødestua. Jordmor har fortalt meg i ettertid at jeg var helt rolig, kom inn på hennes kontor og satte meg. Jeg var visstnok ekstremt blek. Jeg fortalte om blødningen og ble da undersøkt i tilfelle det var fødsel på gang. Da hun startet undersøkelsen var det som i stikke hull på en plastsekk. Jeg blødde så kraftig at det rant helt ned på gulvet. Det ble rekvirert helikopter i full fart. Jeg rakk å ringe min samboer som arbeidet tre timers kjøring unna. Han ble nok mildt sagt sjokkert, igjen, men det hadde jeg ikke tid til å høre på. Jeg ble sendt til Universitetssykehuset i Nord-Norge.

 

Jeg ble undersøkt av en hel gjeng med leger, gynokolog, jordmor, studenter og overlege. Jeg hadde så vondt i magen at jeg lå krøket. De hadde hele tiden hørt hjertelyden på barnet. Han er nok litt stresset, sa de. Men han levde og hadde det bra. Jeg spurte om det var jeg eller han som blødde og fikk "heldigvis" vite at det var meg. Overlegen kastet bare ett blikk på meg før hun sa at det ble keisersnitt innen 30 minutter. Så ble jeg trillet opp på operasjonssalen. Jeg var bare glad at jeg snart skulle slutte å blø.

 

Fra jeg kom inn på operasjonssalen og fikk spinalbedøvelsen, til min lille var ute, tok det 20 minutter. Jeg ville bare vite hvilket kjønn det var og om det gikk bra. Han skrek når han kom ut. Jeg fikk ikke sett han, da jeg lå bak et grønt klede. Barnelegen fortalte at han trodde det var en gutt og at han så fin ut i fargen. Lille kasper ble lagt rett i kuvøse og trillet ned på nyfødt- intensiv avdelingen. Jeg derimot måtte bli plaget med utrenskning, sying, stifting og vasking. Jeg kom inn på oppvåkningen, og måtte være der til spinalbedøvelsen gikk ut av kroppen. Det var helt grusomt å ligge der full av morfin uten å kunne se barnet mitt. Samtidig var jeg utrolig lettet over at det hele var over og alt hadde gått bra. Jeg fikk låne telefonen for å ringe samboeren min. Da han tok telefonen var det første han sa at han ville ikke vite hvilket kjønn det var. Jeg fortalte at alt hadde gått bra men at vi lå på hver vår avdeling. Han skulle være på sykehuset innen to timer mente han. I mellomtiden fikk jeg et bilde av min lille og beskjed om at han hadde det bra, men fikk oksygen og en slange i nesen for å få luft helt ned i lungene. Han var så lik pappaen sin at jeg ble helt skremt. Det var jo vanskelig å se hvor liten han var, men det var ikke så nøye for meg.

 

Da samboeren min kom, hadde han blitt hentet ned til avdelingen hvor lille Kasper lå. Så han fikk faktisk se han før meg. Noe jeg nesten ble litt fornærmet over. Vi var sammen på oppvåkningen en god stund før jeg ble trillet ned. Det var så ufattelig å se den lille kroppen på 2085 gram og 44 cm lang. Han var for meg veldig liten, men sykepleierne sa han var veldig stor til å være født i uke 33. Jeg var full av morfin og klarte nok ikke helt å fatte hva det var som hadde skjedd. Tror det gikk to dager før det plutselig gikk opp for meg at den lille Kasper var min, resten av livet skulle jeg være mammaen hans. Jeg gråt i to dager. Det kan ikke beskrives med ord de følelsene som plutselig rammet meg. Jeg fikk snakket med kirurgen etterpå og han sa jeg hadde hatt en moderat placenta løsning. Det er lite forskning på dette området, men det var noen risikofaktorer. Jeg røkte i svangerskapet, men han kunne ikke si om det var det som hadde vært årsaken til morkakeløsningen. Han snakket også om at jeg har en større risiko for at dette skal skje igjen ved eventuellt senere fødsler, men det kan også gå bra. Jeg har overhodet ikke lyst til å utsette hverken meg eller min sønn og et nytt barn for det samme igjen, jeg har nok fått nok for en stund.

 

Men alt gikk bra og jeg skylder en stor takk til alle rundt oss på barsel og på nyfødt intensiv. De var helt fantastiske, selv om jeg var irritert på dem mange ganger. Kasper har klart seg fint han, tok de jevnaldrene igjen i vekt og utvikling før han var seks måneder. 17 oktober fylte han ett år, han går nå og er blitt veldig flink til å si nei, nei ,nei. Jeg fatter ikke hvor tiden er blitt av. Håper ikke alle vordene mødre er blitt helt skremt, men jeg råder dere som røyker mens dere er gravide til å slutte. Lykke til alle sammen.

 

[Anonym bruker]

Det er et veldig godt råd!

[Anonym bruker]

Skremt er jeg hver eneste dag, men har ikke klart å slutte

Veldig flott skrevet av deg, ble helt rørt jeg!

Takk for at du delte din histotie med oss...

 

hilsen 36 uker på vei.