Jeg har født (langt og ikke for sarte sjeler)

[Mor til en stor og en liten]

Tirsdag formiddag 30.10 ble jeg lagt inn på riksen for å bli igangsatt, 5 dager på overtid.

Ble undersøkt,hadde bare 1 cm åpning,så tok de ctg før jeg fikk en pille i skjeden som skal sette igang prossessen. Denne gir de med 4 timers mellomrom frem til det begynner å skje noe.

 

Ingen ting spennende skjedde,kun litt sterke kynnere, så etter 4 timer fikk jeg en ny pille. Klokka var ca.16.30 da.

Etter ca 15 minutter kjenner jeg 2 "knepp" oppi skjeden. Får på ny ctg og mens jeg ligger der kjenner jeg at det begynner å renne mellom bena. Vannet var gått. Da ble jeg glad for da visste jeg at nå var prossessen igang.

 

Kynnerene ble raskt til rier som ble sterkere for hver gang og de kom med ca. 3 min mellomrom ganske kjapt. Begynte å få sterke rier og endelig fikk vi fødestue.

 

Ble trillet inn og kom meg opp ifødesengen mens styrken på riene bare tiltok......auuuu...

Hadde ikke forventet at det skulle gjøre så vondt så fort...

Ba om klyster siden jeg hadde dårlig erfaring med at jeg ikke fikk det da førstemann ble født.

Fikk det etter ny ctg.

Hadde da ganske vonde tak så jeg hang rundt halsen på samboeren mens jeg satt på do...Stakar, det er mye rart en mann skal være med på ;-) he he....

 

Kom meg tilbake til sengen der jeg fikk lystgass, som jeg ikke syntes virket særlig. Den hjalp nok litt, men ikke så mye som jeg hadde forventet.

Sa at jeg ville ha epidural når jeg kunne få det. Hadde vel da ca. 3-4 cm åpning.

Ved 4 cm åpning hadde jeg sinnsykt vondt og tenkte at "dette kommer jeg aldri til å klare". De hadde da satt en elektrode på barnets hode for å monitorere det siden dette var en igangsatt fødsel. Hadde også antibiotika intravenøst siden jeg hadde streptokokk B infeksjon.

 

Jeg hadde helt sinnsykt vondt, husket ikke at det var så ille med førstemann. Jeg hang fast i hodeenden på madrassen ved hver ri, som kom veldig tett. Husker at sambo og jordmor sa ved hver ri at jeg måtte puste med magen (siden det visst skulle hjelpemeg bedre gjennom riene). Inni meg selv tenkte jeg "faen, dere kan da puste selv!!!!" ;-)

 

Prøvde å stå litt og vugge for å få hodet til babyen lengre ned i bekkenet og det var faktisk ganske behagelig. Fikk ikke så vondt da, men plutselig falt pulsen til babyen og jordmoren foreslo at jeg skulle legge meg igjen. Da kom den på rett kjør igjen.

 

Spurte om ikke jeg fikk epidural snart, for nå var jeg sikker på at jeg ikke klarte mer... Jada, epidruralmannen var på vei... Det varte og rakk, syntes jeg, men ingen kom. Tilslutt var jeg sikker på at de lurte meg. At han aldri kom til å komme.... men heldigvis kom han og det var en velsignelse. Ble nesten helt smertefri bortsett fra at jeg fikk vondt i høyre rompeball ved hver ri, men det var barnemat ift smertene jge hadde hatt tidligere.

 

Mått tisse litt innimellom og siden jeg hadde masse ledninger tilkoblet, måtte jeg sitte på et bekken på en stol ved sengen. Da jeg kom meg opp og fikk tisset, begynte pulsen til babyen å falle igjen, så jeg måtte komme meg tilbake i sengen og pulsen kom tilbake til normalen.

 

Hadde nå 5 cm åpning, så dette gikk tregt. Klokka var vel rundt 23.30 el noe sånt, men siden jeg og min beste venn lystgassen hang fast som erteris, så var jeg ikke helt tilstede ;-)

 

Byttet fra venstre til høyresiden å ligge på siden jeg hadde så vondt i høyre rumpeball, men da falt pulsen på babyen igjen. Nå begynte jeg å tenke at kanskje navlestrengen lå i klem siden dette skjedde flere ganger. Jordmoren kunne ikke si noe sikkert, heller ikke legen. Men de mente at babyen hadde det bra.

 

Det ble bestemt at jeg skulle prøve å sitte på kne i sengen over en saccosekk for å hjelpe babyen lengre ned i bekkenet og det var ganske behagelig. Jeg klarte bedre å jobbe med riene og kjente at det også hjalp mot smertene i rumpa.

 

Plutselig faller pulsen til babyen igjen og jeg må legge meg ned. Legen blir tilkallt og nå blir det hektisk. Pulsen vil ikke opp så legen bestemmer at må må babyen ut med en gang. Jeg blir regelrett lempet opp i en ny seng med alle ledningene hulter i bulter og de sprang med meg inn på operasjonssalen.

Der sto det masse mennesker og ventet på oss og jeg blir lagt på et operasjonsbord. Det går fort unna i svingene nå. Masse ledninger og kaos rundt meg. jeg var faktisk ikke redd, men litt bekymret for hvordan sambo hadde det og opptatt av at de skulle få ut babyen så fort som mulig.

Siden jeg måtte i narkose fikk ikke sambo være med.

 

De rakk ikke vaske meg eller noe. Det var rett i narkose og ut med babyen. Det siste jeg husker var at narkosemannen sa at "dette er jo katastrofe......"

 

Et kvarter etter at jeg ble trillet ut fikk sambo vår nyfødte sønn i fanget. Han var heldigvis frisk og fin. Hadde rosa hudfarge og skrek ganske fort etter han kom ut.

4155gr og 52cm.

 

De kalte det et katastrofesnitt, verre enn hastesnitt... Var veldig sjelden at de foretok slike keisersnitt.

 

Normalt må barnelegen ta seg av barnet etterpå, men vår fantastiske sønn hadde klart seg så fint at han ikke trengte det, og den nybakte pappaen kunne ligge med sønnen vår på brystet og kose til jeg kom fra oppvåkningen.

Legene hadde ikke helt svar på hva som skjedde, men mest sannsynlig var det navlesnoren som hadde kommet i klem.

 

Lå på sykehuset frem til fredag, da ville jeg hjem. Litt vondt er det jo, men jeg blir mindre stresset av å være hjemme, så jeg fikk med meg medisiner hjem slik at jeg kunne dra.

 

Nå koser vi oss bare og nyter tiden som nybakte foreldrer.

Storebror er kjempestolt og ville ta babyen med seg i barnehagen for å vise ham frem med en gang ;-)

 

Det ble en ekstrem slutt på et tøfft svangerskap, men vi følte oss veldig trygge på kompetansen på riksen og vi ble veldig godt ivaretatt, så tanken på flere barn er absolutt tilstede.

 

Nå flytter jeg inn på dib, så håper jeg at jeg ser resten av dere nadre derinne med tiden og lykke til til alle dere som enda ikke har født!