Over for denne gang.

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid*]

Dette var virkelig trost lesing Lilly 79.

Ser du har fått mange gode råd om hva du bør gjøre, men til syvende og sist så er det jo du som må bestemme dette.

Håper i allle fall at du ikke tar en forhastet beslutning og ønsker deg lykke til uansett hva utfallet blir!

 

KLÆM

[anonimo & gullprinsen :o)]

Det var trist å lese innleggene dine, Lilly 79!

 

Dette er ingen lett prosess, men jeg tror kommunikasjon er alfa og omega i denne settingen. Dessuten føler du det helt annerledes på kroppen enn mannen din gjør, selv om han også opplever dette som vanskelig og helt sikkert ikke vet hvordan han skal takle dette.

 

Med så mange forsøk på så kort tid er det fullt forståelig at du ikke orker mer av noen ting. Dere bør unne dere en lang ferie for å lege kropp, sjel og forhold. Pause fra prøvingen er også bra, for det er viktig å føle at man lever i mellom all prøvingen.

 

Håper dere klarer å finne ut av hva som er best for dere! Lykke til!

 

Klem fra

 

 

[Gjest]

Å, men kjære Lilly!

Det er så trist å lese at du bebreider deg selv for at dere ikke har lykkes hittil med å få barn. Det er jo ikke din feil, lille venn!!!

Kanskje ligger det fysiske årsaker hos deg, men det betyr jo ikke at deres barnløshet er din feil! Du har jo født et barn allerede også.

Men jeg skjønner definitivt at du har fått nok, det er ikke riktig mot deg selv å fortsette når du har det så ille.

Men jeg synes det er så vannvittig trist at du føler at ekteskapet ikke kan fortsette. Får sånn følelsen av at det bunner i at du har dårlig samvittighet overfor mannen din, og det er jo helt forferdelig! Det er jo ikke din feil, Lilly!

Kan du ikke ta imot tilbudet fra legen din om å snakke med en psykolog? Det er så mange som finner hjelp i det! Kanskje skal det ikke så mye til heller, så håper du i alle fall vurderer å prøve Hvis ikke så høres det jo ut som om du har en grei fastlege, og det er jo flott. Da har du noen du kan snakke med som kjenner situasjonen din. Det aller beste hadde vel vært om du og mannen din kunne snakke med noen sammen, enten det er hos fastlegen din eller en annen rådgiver/ psykolog. Det er utrolig hvor mye man kan få ut av en nøytral tredjepart som hjelper en til å se ting fra forskjellige vinkler.

Forresten, jeg tror det hovedsaklig er tyngre psykologiske lidelser som evt. kan komme opp når det gjelder adopsjon. Og da er kravet at man skal ha vært symptomfri i en viss periode. Det å slite etter erfaringer som du har hatt, er jo bare menneskelig

Adopsjon er sikkert noe som kan bli aktuelt i fremtiden hvis dere finner ut av ting og velger å fortsette sammen? Da vil dere jo oppleve å bli foreldre sammen, bare på en litt annen måte Det er sikkert ikke så lett å tenke sånn akkurat nå da, det skjønner jeg godt.

Uansett så håper jeg at du ikke tar noen forhastede avgjørelser, selv om du sikkert føler deg litt desperat etter å komme deg videre nå som du har det vanskelig. Om du avventer litt så vil det jo ikke bli for sent å gå videre på et litt senere tidspunkt. Så kan det også hende at du om en stund vil se tilbake på dagens situasjon og tenke at det jammen var bra du ikke tok en så viktig avgjørelse når du følte deg på ditt verste..?

Kjære deg, jeg kjenner jo hverken deg eller mannen din "på ordentlig", men jeg er i alle fall ikke i tvil om at mannen din er veldig heldig som har deg. Det vet han sikkert også Det høres jo ut som om han absolutt ikke er enig i et brudd, og at han i alle fall prøver å si de rette tingene til deg..? Menn er så vannvittig klønete når de ordlegger seg, og så skjønner de ikke hva "problemet er" når vi blir lei oss og føler oss misforstått. Nettopp derfor kan det være så nyttig med rådgivning før man evt. bestemmer seg for å gå hver til sitt.

Til slutt; det er jo bare en person som virkelig kan finne ut hva som er rett for deg, og det er jo du Jeg er sikker på at du kommer til å greie deg kjempebra enten du velger det ene eller det andre. Jeg bare vet at du er en fantastisk person som fortjener det beste. Og jeg er overbevist om at du er en god mamma for datteren din.

Skulle så gjerne sagt noe som kunne få deg til å føle deg bedre, men skjønner at de ordene sikkert ikke finnes akkurat nå

Men vær så snill å ta godt vare på deg selv, kjenn etter hva du trenger nå, enten det er å reise bort en stund eller noe annet du har lyst til. Noen mennesker må gjennom mye mer enn andre, og grusomt urettferdig er det, men det er utrolig hvordan ting faktisk ordner seg selv om alt ser svart ut.

Masse store trøsteklemmer til deg, lille venn

 

[lilly01]

Hej Lilly79

Jag sluter mig till alla trøstemellinger du har fått her inne. Du må vere dritsliten både psykiskt og fysiskt.

Det jag tenkte var att det der med psykolog eller noe liknande kanske ikke er så dumt.Jag har selv varit igenom en traumatisk upplevelse før noen år siden. Det som ofte sker er att man er veldigt stark ner man virklig må men etter vert kommer virkligheten ifatt en og det er då man behøver RÅD ikke hjelp. Min fastlege som og er veldigt bra fick tillslut øvertalat mig. Jag tenkte samme som du. Usch, sitte med en vilt fremmende menske og snacke om det triste i livet.

Ack, vad jag tog fel. Hon jobbade sakte men sekert, lirkade ur mig småting og fick mig in på andre tanker som hjelpte mig att tackla dagen. Hon fick mig till att gøra mine val på egen hand, og framfør allt att acceptera att jag ikke kan klara allt på egen hand og att det ikke er mitt fel.

Att gå till noen og snacke er ikke samme sak som att vara psykiskt syk. Så du trenger ikke att oroa dig før det med tanke på adoption. Det som er, er att det er bedre og gå till noen innan man blir så deprimert att man må medicineras. Viss jag hade gått lenger uten noen proff og snacke med så tror jag det hade blitt medicinering og utbrenthet.

Ett långt inlegg dette men vill bara prøve og si till dig att det ikke er så ille.

Lycke till vidare, syns du er "kaxig" (stark).

[Lessen]

Hei Lilly 79

 

jeg tørker tårer etter å ha lest dine og andres innlegg på denne linken, hele historien, med andre ord.

 

jeg må si jeg kjenner meg igjen i mye av det jeg leser i forhold til hvordan du har det i forholdet.

 

gjør det du kjenner er det beste for deg, og datteren. Kun det!!!

 

Ønsker deg det beste. Hold ut!!

 

Store klemmer