Over for denne gang.

[Lilly 79]

Rugedag 12, og jeg fossblør.

Skjønner egentlig lite, for jeg skulle jo ikke begynne å blø mens jeg spiser progynova. Men det skjedde engang tidligere også.

 

Testet for sikkerhets skyld, og den var negativ.

 

Så.. der var innsetting nr. 9 også mislykket.

 

Klem til dere, jenter!:-)

[dollypopp *tvillinggravid*]

nr 9??

 

skal dere ha flere forsøk eller?

bedre lykke neste gang såfall!!!!

[Lilly 79]

Jepp, nr 9.

 

Om vi skal ha flere forsøk... Aner ikke.

Føler akkurat nå at forholdet begynner å skrante også, fra min side.

Jeg er sliten å lei. Vi har vært gift i 2 1/2 år, og har hele tiden holdt på med utredning, ivf, og nedturer.

 

Det er ikke sånn et ekteskap skal starte!

Huff...

 

Alt går til helvette føler jeg. Jeg går skole, og sliter med å være der for tiden. Må tvinge meg selv til å dra, og det er ikke like enkelt bestandig.

Ble mye syt det her. Men tror ærlig talt at alt går rett vest nå.

 

Føler vel det hver gang det går dundas med forsøkene.

[dollypopp *tvillinggravid*]

Da har vi det ganske likt.

 

men hvor hører dere til?

er det det samme som har skjedd hvert forsøk eller?

 

ser for meg at det bare blir de 3 forsøkene vi får offentlig her,men kan jo

være vi har forandret mening når vi kommer dit...

[Gjest]

Neeeeeei....!!! Nå ble jeg lei meg, Lilly!!!

F**n heller, altså!!!!

Du fortjener virkelig ikke dette.

Har inntrykk av at du var litt forberedt på dette, men det er søren meg urettferdig likevel.

Unner alle å lykkes, men spesielt deg!!

Men du, nå skal du vel rett på nytt forsøk i naturlig syklus, ikke sant?

Det er sikkert vanskelig å se frem til det nå, men et nytt behandlingsopplegg gir jo nye muligheter, ikke sant?!

Håper du tar litt ekstra godt vare på deg selv nå, så du kommer deg litt ovenpå igjen, så finner du sikkert den motivasjonen du trenger for å gå videre.

Jeg føler sånn med deg

STOR klem til deg!

[Gjest]

Så ikke det innlegget her før jeg skrev det andre.

Skjønner godt det du sier om at et ekteskap ikke skal starte sånn, og det kan virkelig slite på et hvilket som helst forhold når man går gjennom så mye både fysisk og psykisk.

Jeg kjenner meg igjen i det. Vi har årevis med prøving og skuffelser bak oss, selv om vi ikke har vært gjennom like mange forsøk som dere har.

Tror ofte det er veldig hardt for gubbene også selv om de gjerne ikke viser det like mye. Det er sikkert ikke helt greit å sitte på sidelinja uten å kunne "gjøre noe". For meg har dessuten ventingen vært det verste, og det opplever jo mennene også. Men de vil jo aldri kunne føle på kroppen hvordan vi har det.

Og den følelsen av at alt er håpløst og går til helvete, det er jo så forferdelig å ha det sånn!! Jeg håper du kommer deg litt ovenpå om ikke lenge, når den verste skuffelsen har lagt seg.

Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg beundrer deg som har stått på gjennom hele 9 innsettinger, og gått videre etter hver skuffelse. Det er jo nettopp sånne som deg som gjør at andre finner motivasjon når de tror de ikke orker mer! Og det er jo faktisk mange som til slutt lykkes etter mange negative forsøk.

Håper mannen din viser deg litt ekstra omsorg nå, og at du kanskje får tilbake de gode følelsene som helt sikkert ligger der, litt skjult av påkjenningene du er gått gjennom.

Ønsker deg virkelig alt godt

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Uff da.. det var trist å høre.. sender over en STOR trøsteklem...

[Lilly 79]

Hver gang jeg leser innlegg fra deg til meg, blir jeg på gråten, Trollmor..

Du skriver så pent, og jeg føler det er ufortjent!

Jeg er ei skikkelig drittkjerring på hjemmebane, du skulle bare visst.

For et par dager siden hadde mannen bursdag, og jeg klarte selvfølgelig å ødlegge hele dagen hans bare for at han svarte på en melding fra en x.

 

Fatalt, ikke sant?

Men jeg har blitt så usikker på meg selv etter alt dette, og skjønner han godt om han en dag bare backer ut å drar.

 

Omsorgen du snakker om, får jeg lite av.

Delvis for at jeg ikke fortjener det, og delvis fordi han ikke aner hvordan han skal gi meg den uten at jeg biter hodet av han.

 

Jeg tror det er på tide for meg å gi seg nå.

Egentlig burde jeg vel ha gjort det for lenge siden, men håpet har drevet meg videre.

 

Jeg håper ingen lar seg skremme at jeg har hatt så mange forsøk uten å komme i mål, for sannheten er at det er ikke akkurat vanlig når man er så ung.

Mange faktorer spiller inn, og jeg tror nok at psyken har veldig mye å si også. Så ikke gi opp jenter! Jeg ser jo det at de fleste her lykkes jo til slutt!:-)

 

Jeg selv derimot må nok gi meg nå.

Jeg har ofret alt for mye i denne prosessen, deriblandt min egen selvfølelse.

 

Mange klemmer fra meg.

[togutter-08og10]

Jeg føler virkelig med deg. Skjønner godt at du ersliten og lei og at det tærer på forholdet. Men dere får prøve å ta vare på hverandre så godt dere kan. Hold ut skolen, du vil nok ikke angre på det senere. Kanskje det får deg til å tenke på andre ting en liten del av døgnet.

[Brumm]

Å nei!!! Sitter med tårer i øynene og har så vondt av deg. Og det er ingen som fortjener dette. Uansett hvordan du sier at du er på hjemmebane. Det er mye hormoner vi får i oss, og det er utrolig tøft å holde på med dette. Jeg skjønner så utrolig godt hvordan du har det nå og skulle gjerne ha tørket noen av dine tårer. Livet er utrolig urettferdig.

 

Kanskje dere hadde trengt en lang pause fra dette baby greiene og fått forholdet ordentlig på plass. Det tror jeg er viktig. Man blir så besatt på det å bli gravid, at en bare tråkker seg igjennom og oppå ting en ikke mener.... Det er vondt.

 

Håper dere finner ut av ting. De gangene våre forsøk har gått rett vest, har jeg alltid bestilt en reise et sted.....eller arrangert noe, noe som får meg til å glede meg til andre ting. Det hjelper selv om det ikke tar sorgen helt bort. Vi har nå hatt 5innsettinger og 5 avbrutte forsøk.

 

Men du er en sterk kvinne og dette skal du klare!!!!!!!!!!!!!!!!

Masse klemmer

[Lilly 79]

Takk for det, Brumm.

Du har hatt ditt å stri med du også. Huff.

 

Jeg har snakket med mannen nå. Sagt rett ut hva jeg føler, og at jeg ønsker å gå videre. Alene.

Det føles som det eneste riktige for meg nå.

 

 

Masse klemmer tilbake.

[2 små,hva nå?]

Hva er det du sier Lilly? Så utrolig trist å lese...Må iallefall få si til deg at du har iallefall gjort din del i å prøve å få barn. Det skal iallefall ingen komme å si noe på. Hva sa mannen din,må være tungt for alle parter dette.. Masse varme klemmer.

[kosejent1]

Off da Lilly. Nå ble jeg utrolig lei meg. Jeg er så utrolig imponert over alt du har vært gjennom og skjønner godt at du er sliten og at dette tærer på forholdet. Hva med å ta en pause fra hele prøvingen? Det skal vi hvis ikke denne innsettingen går bra, da skal vi ta det rolig og bare fokusere på gode ting og ikke minst hverandre, Lykke til med alle valg du tar! Du er så sterk og kan klare alt! En stor kos fra

[Lilly 79]

Mannen min sier han aldri kommer til å akseptere at jeg ønsker å flytte ut.

Men det kommer jeg til å gjøre, fortiden er for vond for meg, selv om ha er en veldig årlreit fyr. For det er han! Skulle ikke kunne tenkt meg en annen, heller.

Men nå er det rett og slett for vanskelig for meg å være kone, jeg tror jeg har mer enn nok med meg selv.

 

Forholdet har skrantet en god stund, selv om han hevder at han ikke synes det. Når jeg forklarer han hvor jævlig jeg har det, sier han bare:

"Ja, jeg vet du har det fælt etter negative forsøk, men så synes jeg det ser ut som om alt blir bra igjen etter en stund?"

 

Kjente jeg fikk lyst til å klikke når han sa det.

Selv om jeg har en dag jeg klarer å smile, er ikke det ensbetydende med at jeg er lykkelig å har det bra:-(

 

Klart jeg får det litt bedre etter jeg får dette forsøket litt på avstand...

Men det gjør noe med et forhold, at det bare blir preget av nedturer:(

[2 små,hva nå?]

Så trist Lilly...det finnes en personlig grense for hvor mye man tåler og den kjenner man kun selv. Håper mannen din forstår deg og hvordan du har hatt det. Om han ikke gjør det,så etterhvert iallefall. Men har ikke dere en felles datter? Hvordan fordeler dere omsorgen på henne og har dere fortalt at mamma og pappa skal gå fra hverandre?Det er en hårfin balansegang dette,ha en mamma og pappa som er sammen men som ikke trives og det å ha en mamma og en pappa som har livsgnist og orker delta på aktiviteter osv. Jeg har selv vært i et samlivsbrudd hvor vi hadde en sønn sammen hvor jeg rett å slett ikke orket å delta i dagligdagse aktiviteter en gang. Det er så synd at hverdagen liksom forsvinner litt. Man gleder seg bare til dagen er over. Det er utrolig trist at det er slik. Skal det være noen trøst for deg (som det helt sikkert ikke er akkurat nå og det skjønner jeg veldig godt) så er det at ting går seg til etterhvert etter et samlivsbrudd,man får tilbake livsgnisten og ting blir utrolig bra igjen. iallefall for min del. Du høres ut som en flott jente som jeg ønsker alt godt! Du trenger kanskje bare litt tid til å samle tanker osv. Hva med en separasjon i første gang? Skilsmisse er jo et stort steg å ta. Klemmer

[Lilly 79]

Det er tøft... Og egentli ikke noe jeg vil.

Men føler jeg ikke har noe anet valg, om jeg sal klare å ha det bra inni meg:-)

 

Han er en kjempeflott mann, og han fortjener virklig å bli pappa.

Og i en alder av 29, burde det være mulig enda.

Han er ikke biologisk far til datteren min, han ble pappan hennes da hun var 4.

Jeg kommer selvfølgelig til å støtte at de har så mye kontakt de bare vil, de er jo veldig knyttet til hverandre.

 

Og så tenker jeg sånn: Er vi ment for å være sammen jeg og han, kommer vi til å overleve evt. separasjonstid, og finne sammen igjen.

Om ikke- da ønsker jeg han uansett alt godt.

Det fortjener han! Og jeg også, tror jeg da.

 

Takk for et fint innlegg 2 små, hva nå?:-)

[Lilly 79]

Huff, så mye skrivefeil. Se forbi dem:-)

[2 små,hva nå?]

Du høres ut som et godt menneske Lilly! Veldig fint at dere går fra hverandre med vennskapet i behold! Det er viktig for datteren "deres" også. Håper hun tar det greit. Hun får iallefall en "ny" mamma som har det bedre med seg selv og slipper å ha en masse tanker gnagende på seg hele tiden. Da jeg flyttet fra min tidligere mann flyttet vi ikke så langt unna så barnet vi hadde sammen gikk egentlig som han ville mellom husene våre. Og fikk fortsette på samme skole. Det var litt greit igrunn. Har du mulighet for det så ville jeg anbefalt det. Men det er jo vledig opp til hver enkelt hva som fungerer. Han har ny familie og jeg har ny familie. Ting har gått seg veldig bra til og jeg er glad det ble som det ble. selv om man aldri ønsker et samlivsbrudd. Håper du får gjort tingene du må så fort som mulig så du kan få en ny start og la livet "begynne igjen" Store klemmer til en tøff jente som deg!

[Gjest]

Huff, Lilly, jeg kjenner jeg får klump i halsen, tårer i øynene og vondt i magen når jeg leser disse innleggene fra deg....

Det er bare så trist...

Skjønner at du har det kjempetøft akkurat nå, og at du nok trenger en pause fra alt sammen.

Håper allikevel at du lar mannen din få lov til og elske deg oppi alt dette. Jeg kjenner allerede etter ett eneste negativt forsøk at jeg sliter med tanken på og aldri kunne gi min kjære et barn som er biologisk hans. Jeg skjønner ikke at han vil gå gjennom alt dette med meg når han kan bli pappa bare med og ha sex med en annen. Skjønner du hva jeg mener?? Av og til synes jeg han fortjener så mye bedre enn meg....

Vi har snakket mye om dette, og han synes jeg er like "gal" hver gang. Han skjønner ikke hvor jeg tar det fra...

Vet du har følt deg mye alene med disse forsøkene, og det renner vel over for deg nå, forståelig nok. Det er tungt nok og være to, om man ikke skal føle seg helt alene...

Ønsker deg alt godt, Lilly, og det er som du sier, er dere to "meant to be", så finner dere tilbake til hverandre igjen..

 

Stor klem

[Ann-ch.]

Huff,dette var mye trist lesing Lilly. Også hele 9 innsettinger......... Du er virkelig tapper. Det er jo virkelig trist at så mye slit og frustrasjon skal ødelegge samlivet deres. Håper ting ordner seg når det har gått litt tid. Ønsker deg masse lykke til videre uansett hva som skjer.

Stor trøsteklem fra

[2 små,hva nå?]

Hvoran er det med deg idag Lilly`? sitter å håper på at du og mannen harr funnet ut av ting. Kjenner meg så igjen i deg. Selv om det ikke var langvarig ivf som var grunnen til vårt brudd den gangen,var det mye annet som foregikk over lengre tid. Slikt tærer. Håper du har det fint idag! så fint som du kan ha det iallefall.... Klemmer til deg.

[Lilly 79]

Hei 2 små,hva nå?

 

Jeg har vært hos fastlegen i dag, å fått pratet litt...

Det var faktisk veldig godt, jeg har en fin lege, en veldig jordnær en.

Mannen har jeg bare pratet litt med, og han bedyrer jo selvfølgelig at han skjønner alt.

 

Får faktisk litt vondt av han.

Men vi har vært her før, der jeg sitter å prater, og han forstår.

Mn det sklir liksom ut, og ting bare blir glemt, om du skjønner.

Huff, jeg er så dårlig på å forklare.

 

Skal tilbake til legen min den 14 november til ny samtale.

Ha ville ha meg til psykolog fordi han tror jeg har fått en slags depresjon.

Men jeg sa at det ville jeg ikke, synes det er like greit å få prate med han. Er liksom ikke klar for å snakke om hvordan jeg føler det til en villt fremmed en, legen min kjenner jeg godt og han duger i massevis for meg:-)

Så koselig at du spør etter meg forresten!:-)

Jeg skal reise bort en stund snart tror jeg, å få ting på avstand.

Tror fremdeles ikke at det blir flere forsøk på meg, vet ikke om jeg kan klare flere nedturer...

 

Håper så inderlig dere andre inn her lykkes snart!

Dere er så flotte jenter, jeg har fått så mye fin støtte her inne!:-)

 

MASSE KLEMMER

 

[2 små,hva nå?]

Det er så beundringsverdig å lese om deg. Du virker så utrolig tøff. Du kjemper deg opp igjen gang etter gang. Godt du har en god lege. Det har ikke jeg :/ Fint at han er der for deg. Så du og mannen har kommet frem til å fortsette å være et par? (ettersom du skriver du bare skal reise bort litt) Håper virkelig ting ordner seg for dere. Tror du forholdet vil overleve uten barn? Kjærligheten er jo størst av alt heter deg seg jo,så er dere ment to be overlever dere dette også.

 

Masse klemmer fra

[Cocco*med 2 små spirer*]

Hei Lilly.

 

Jeg kjenner ikke deg så godt, for jeg har ikke vært her inne på lagnt nær så lenge som deg. Men jeg ble veldig lei meg på dine veiene av å lese historien din. Det må ha vært utrolig tøft for både deg og din mann å gå igjennom alt dette.

Og det er jo for ille at forholdet skal ryke på grunn av dette, men jeg skjønner hvor du vil hen, når du sier du vil ut. Men kanskje du heller skal kalle det en pause, ihvertfall i første omgang. Både du og han kan ha godt av det.

Og jeg vil råde deg til å høre på legen din mht. henvisning til psykolog el. Ja, det er en vilt fremed, men denne personen har fagkompetanse, og vet hvordan man skal hjelpe folk ulike "kriser". Jeg var selv veldig skeptisk til psykolger o.l. Men jeg har måttet bruke en tidligere i livet, og jeg hadde erfaring som tilsa at det ikke ville hjelpe. Kasnkje ikke en vanlig psykolog er det du trenger, det finnes jo teraputer også...snakk med legen din om hvilke tilbud som finnes...det kan jo kanskje også hende at mannen din vil ha nytte av å være med på en slik time eller to...

 

Uff, jeg kjenner at det var litt vanskelig å utrykke det jeg ville her...jeg ønsker deg bare godt, og håper du får litt hjelp da alt ikke er så lett å mestre alene...

[Lilly 79]

Hei Cocco!:-)

 

Tusen takk for fint innlegg, det er så koselig å se at man bryr seg om hverandre her inne.

Jeg skjønner hva du mener med at et kan være lurt å prate med en som har kompetanse til å lytte og gi råd, men huff jeg vet ikke jeg.

Har fått litt skrekken for diagnoser og psykologer, er vel innerst inne redd for å bli kalt depressiv, og at det evt, skal ødelegge sjansen på adopsjon om det en gang skulle bli aktuellt...

 

Rotete dette her..

Når det kommer til om jeg velger å være hos mannen min, har jeg ikke tatt noen avgjørelse på det enda.

Innerst inne ønsker jeg jo det, men selv om vi prater og det kan føles godt sånn rett etterpå, så VET jeg at hverdagen innhenter oss.

Venner/søsken som blir gravide, programmer på TV som minner oss om det vi har vært igjennom, barn overalt, barnevogner overalt.

 

Man kan rett og slett ikke rømme fra dette her.

Vi komme til å bli påmint resten av livet at vi ikke lyktes i å bli foreldre sammen.

Og jeg føler at om jeg blir værende er det pga meg at han aldri skal stå rørt på fødestua, og få holde babyen sin.

For han KAN jo få barn, det er jo jeg som ikke kan lengre...

På mange måter føler jeg at den eneste måten jeg kan gå videre på, er om jeg drar min vei og starter på nytt med datteren min.

Før eller senere møter han noen og forelsker seg, og kanskje får de barn.

På den måten tror jeg vi bege ender opp med å føle oss mer vel, enn om vi skal leve med nesa vendt i fortiden vår.

 

Jeg er veldig glad i han, og unner han kun det beste.

Og jeg har vel innsett at det er akkurat det jeg ikke er:-(

 

 

Jeg tror faktisk ærlig snakket, at jeg kan bli lykkelig igjen med tiden til hjelp. Jeg og datteren min kan få et godt liv vi, selv om det bare er oss:-)

Jeg tror ikke at savnet etter flere blir så overveldende heller da, for da har jeg vel kanskje nok med oss to...

Mye av dette her har jeg jo gjort mest for hennes del, og mannen min.

At de skal oppleve søsken og et barn fra starten av.

 

Dette ble langt.

Og hva som kommer til å skje, vet jeg ærlig talt ikke.

Alt jeg håper, er at uansett hvordan ting blir, er at vi alle til slutt får det bra, og at jeg kan bli en god mamma igjen.

For der har jeg sviktet stort i de årene vi har strevd med ivf.

 

 

Klem