Hvor ivrig er mannen din?

[togutter-08og10]

Hei jenter.

Vi er i gang med 1. forsøk og jeg føler at dette her er mer mitt prosjekt. Ønske om barn er størst hos meg. Noen flere som har det slik? Ikke det at han ikke støtter meg, han gjør jo det, men jeg tenker på det 24 timer i døgnet og han "glemmer" det litt. Tror ikke han blir like lei seg hvis det går galt heller, selv om han selvølgelig kommer til å være der å støtte meg.. Men det er vel kanskje slik med menn? Han er noen år yngre enn meg og føler vi har god tid, det syns ikke jeg.

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid*]

Min mann har vært veldig ivrig og delaktig hele veien. Husk at de ikke kjenner det på kroppen på samme måte som det vi damene gjør, det er nok enklere for de å koble ut litt. Min mann er snart 28 år (nesten 3 år yngre enn meg...) Føler ikke at det har hatt noen betydning i det hele tatt.

 

Kan godt være at han blir like lei seg, men at han ikke vil vise det på samme måte. Kommunikasjon er faktisk veldig viktig i en slik tid, så sett deg ned og prat med han så skal du se at han bryr seg mere enn du tror :-)

 

Lykke til!

[chick28 blir trebarnsmamma=)]

Heisann.

 

Jeg vet at ønsket om barn er like stort hos oss begge, men jeg er "bare" 26 og min kjære er 35... Jeg har barn fra før, men det har ikke han så han er helt uttafor av ventinga og og gleder seg minst like mye som meg til avreise, men han er mer "realistisk" om jeg kan kalle det det, han vil ikke håpe for mye i frykt for å bli så skuffa. Jeg er helt bombesikker på at alt skal ordne seg nå, det er kanskje litt skummelt for skuffelsen blir deretter.

Men når det er sagt så sier han ikke så mye, holder det mest for seg selv, men jeg kjenner han så godt at ord ikke trengs... hehe=)

 

Ta til deg tipset over her, kommunikasjon er nøkkelen til det meste!!!

Så skal du se både følelser og tanker du ikke ante at menn kunne ha=)

Det fikk vertfall jeg noen av de få gangene vi har snakket/grått/rast skikkelig ut alle følelser!!!

 

Lykke til=)

[laroos]

Hei babyhåp!

 

Mannen min er nok litt som din. Han var lite engasjert i prosessen underveis, og selv om han var delaktig og støttende, så han nok litt på det som mitt anliggende.

Jeg tror det er litt typisk menn å kunne sortere tankene sine mer enn oss - eller i alle fall tenke bare på en ting av gangen og ikke gruble dagen lang over ting vi ikke har så mye kontroll over uansett!

 

Etter at jeg ble gravid, var han fortsatt litt uengasjert. Nå har vi sett gullet på ul, og nå opplever jeg at han er mer interessert. Jeg tipper han kommer til å 'ta av' mer og mer etterhvert!

[Golliat]

HEi og god morgen Babyhåp!

 

Vi er på vårt fjerde forsøk nå, jeg er 36 og samboer 29. Vi har ingen barn fra før.

 

Jeg har følt det litt som deg til tider-men vet du hva? jeg har tenkt ,,og kommet frem til at det er jammen meg godt at han ikke er så inn i det, så "stresssa" på å finnkjemme internett, lese opplysninger, prate om sprøyter og magefølselser,hormoner og hva man skal spise eller ikke..etc..etc

.

Takket være han klarer jeg til tider og slappe "litt " av inne i hodet mitt,, og det er nok sunt.

Jeg vet jo at han bryr seg og ønsker dette like mye, om ikke mer en meg..får han har ønsket seg barn fra han var 21,,det har ikke jeg.

 

Han holder meg oppe når jeg har knekket totalt sammen ,ved våre 3ngative forsøk-jeg er sjele glad han ikke reagere på samme måte som meg.. hadde han det hadde vi ikke klart og komme oss videre.

 

Han blir selvsagt lei seg han og,,men livet hans raser ikke sånn som mitt..og det er jeg veeeeeeeeeeldig glad får. Så kommer jeg meg opp igjen til han fordi jeg må og fordi vi er 2 om det.

 

Så se det positive i det,, godt man er forskjellig og kan bruke hverandre..

Stå på - og vær glad på kjærsten din sine vegne at han slipper og tenke på det "24timer" i døgnet--får det er jammen meg tøfft..det vet jo vi alt om ikke sant?

 

Livet går faktisk videre,verden står ikke stille og andre ting skal også bli gjort unna... og da tenker jeg at da er jeg glad mannen min får gjort alt det..siden jeg ikke klarer å henge med..og bare tenker som deg.. bebbi bebbi bebbi..sprøyter sprøyter...egg egg ..etc etc.

 

Ble litt langt og rotete dette,,men håper det hjalp deg litt!!!

 

KLEM GOLLIAT

[Mamma des.08]

Da er vi to.

Også på første IVF forsøk og føler meg alene. Han er med og stiller opp og støtter, men det er det. Jeg som leser om det og er interessert, mens han liksom bare er med... virker som han følger bare sånn halvveis med når jeg prater med han om det også. Vet han ønsker seg barn!! Kan være at det er vanskeligere for noen menn enn andre dette.

[togutter-08og10]

Takk for svar jenter. Det er som med alt i livet store forskjeller her også. Og til dere som sierjegskal prate med min kjære så gjør jeg det, men det er aldri han som tar det opp først om dere skjønner.. Jeg bruker venninner og familie også. Men det skal han ha, en tror fast på at vi lykkes og ber meg være tålmodig og optimistisk..

[Mamma des.08]

Da er vi i samme båt babyhåp. Er akkurat slik her også Tror nok de er spente de mannfolka våres også, menbare viser det ikkepå samme måte.

[Drømmesmurf]

Jeg tror jeneter har mer behov for å vite ting som har med prosessen å gjøre fordi detn skjer inni oss. Mannen min har fulgt med fra sidelinja, men han tenker ikke på det hele tida, slik som jeg. Vet han er med likevel. Om vi mislykkes kan jeg tenke meg adopsjon, men han ikke. Tror jeg har mer behov for å dra omsorg for flere barn enn han, Han tenker at to er nok, jeg tenker at tre er nydelig! hehehe Vi har ei lita tulle på ett, som sagt, og han er helt med der i gården, men jeg har oversikten over alt, det har ikke han, eks når måltider skal skje, hvor mye mat, hva slags klær osv. Prøver å gi ham roret mange ganger, men han synes det er greit at jeg har det, hehehe...