Sliter

[Anonym bruker]

For 9 måneder siden var alt egentlig greit her hjemme. Skjønner ikke hvordan det kan ha gått så ille i løpet av disse månedene.

Samboeren er bifil, greit nok, jeg brukte litt tid på å venne meg til tanken. Han fortalte det for rundt 3 år siden, vi hadde vært sammen i nesten 3 år da.

Ifjor fridde han, og jeg var kjempelykkelig. En stund etter at jeg ble gravid, begynte han å snakke om at vi kanskje skulle utsette bryllupet, gjerne på ubestemt tid. Jeg ble kjempelei meg, men ville jo ikke presse han, så jeg sa at vi kunne utsette det, hvis han virkelig ville det. Så noen måneder senere forteller han meg at han ikke elsker meg mer, han har forelsket seg i en kompis.... Jeg foreslo da familierådgivning, for at vi skulle få litt hjelp til å redde forholdet. Det ville han ikke, han mente vi klarte dette selv, og han ville prøve på enenhånd. I hele sommer merket jeg så godt at han egentlig ikke prøvde, han var liksom ikke tilstedet mentalt.

I august mente han at vi hadde prøvd nok. Vi ble enig om å bli boende sammen, fordi jeg er gravid og trenger hjelp og avlastning. I tillegg har vi en sønn fra før, og vi er jo i og for seg gode venner. Jeg foreslo igjen familierådgivning, denne gangen sa han ja. Jeg trodde vi skulle gå dit sammen for å se om vi klarte å finne tilbake til hverandre, men terapauten hadde visst en annet mål, vi skulle fokusere på å klare å bo sammen. Jeg ble jo selvfølgelig skuffa. Men det er jo viktig det og. For jeg har virkelig ikke noe ønske om å flytte alene. Jeg har omtrent ikke nettverk her jeg bor, og ønsker ikke at sønnen min skal flyttes mellom to hjem, uke for uke.

Alt er så utrolig vanskelig. Jeg klarer ikke å være sint på samboeren ( det er forsåvidt det han er, selvom han ikke er kjæresten min). Jeg er jo så glad i han. Han var jo den som gjorde meg så lykkelig, som var så trygg og fin. Nå er han den som har såret meg aller mest av alle. Han har sagt at han føler seg mer homofil ( iallfall nå), og han tror at neste partener blir en mann. Han har også sagt at han ikke er klar for noe nytt forhold med noen på veldig leeenge. Jeg tenkte at det var greit å vite, så hadde jeg god tid til å bearbeide kjærlighetssorgen. Det jeg ikke visste var hvordan disse hormonene tok over hele hjernen... Jeg har aldri hatt kjærlighetssorg så lenge, det har gått bortimot 2 måneder nå og jeg har det like vondt. Og ikveld er han på date med en fyr. Han sa det ikke var alvorlig, men fyren sendte godnattamelding og inviterte på overnatting.

 

Jeg skulle virkelig ønske dette ikke skjedde nå. Ikke når jeg går gravid og iallfall ikke når det er så nærme fødselen. Jeg har omtrent ikke klart å fokusere på at jeg er gravid gjennom hele svangerskapet, jeg klarer ikke å holde fokuset på fødselen og føler meg ikke klar til å ta vare på en liten baby. Jeg er redd for å ende opp med å ikke kunne ta vare på babyen og at jeg ikke vil ha den.

Jeg ville jo helst at vi skulle finne tilbake til hverandre, men skjønner at det sannsynligvis ikke går.

Alt er så slitsomt. Jeg føler at jeg sitter fast i en situsjon jeg ikke klarer å komme meg videre ifra. Jeg ble gravid fordi vi ville ha en til baby og fordi vi hadde det bra sammen. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg. Jeg klarer ikke å legge dette bak meg, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Og idag fikk jeg en fryktelig skremmende impuls. Hadde det ikke vært for at jeg har en sønn som ligger å sover, hadde jeg kanskje skadet meg selv. Jeg ble kjemperedd. Det er jo ikke sånt en skal gå å tenke på når det er noen få uker igjen til terminen.

Det verste er at jeg har strengt tatt ingen jeg kan ringe til ( min beste vennine er kristen og har 3 barn, ikke den rette å ringe til sent på natta), og jeg har ingen skulder å gråte på, jeg føler jeg står på bar bakke. Jeg tror jeg trenger hjelp, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal gå.

[Gjest]

Hei!

Dette var virkelig en trist situasjon du har havnet i. Jeg kan godt forstå at du føler deg forvirret og lei deg nå.

Fra å bli gravid og kommende bryllup, så står alt på hode nå... Dette må være utrolig vanskelig for deg.

 

Resultatet av denne situsjonen er nok at du er langt nede nå. Du må sørge for å ha noen å snakke med. Lege, jordmor, venner, familie...noen du kan stole på. Både jordmor og lege burde nok være informert om dette før fødsel, hvis depresjonen skulle bli verre etterpå.

 

Jeg må også si at jeg synes din samboer er litt egoistisk oppi dette her. Du er tross alt gravid og han går ut på date, enda dette sårer deg? Jeg synes at han burde vente til etter fødsel i det minste...

Dere venter et barn sammen, så dette burde være første prioritet akkurat nå(selv om det er kun du som går gravid).

Snakk med samboern din om dette?

 

Jeg synes det er ubeskrivelig vanskelig å gi deg noen form for råd oppi dette, og det sier bare hvor vanskelig dette må være for deg, stakkar...

Føler virkelig med deg, og jeg håper at dere finner en god løsning så lenge.

 

sender deg en klem....

[72moddelen og tulla]

Jeg foreslår at du tar kontakt med et krisesenter, det er ikke heldig å bo slik. trur på en måte at du må finne noe for deg selv og på en måte starte på nytt. Høres drastisk ut, men det at du går og er lei deg hele tiden er verken sundt for gutten din eller bebisen i magen. Tøft i starten, men på sikt vil du se det var et lurt steg å gjøre. Ønsker deg all lykke videre i livet, stor klem fra meg.

[Anonym bruker]

Vi har snakket sammen nå, og han innrømmet at han nok var egoistisk. Han har lagt datingen på is til etter fødselen. Han sier han ikke har tenkt å gå inn et forhold ennå, men han synes han burde begynne å "lete" etter en å være sammen med nå, dvs etter fødselen.

Det har vært mye frem og tilbake med det han har sagt, så det har ikke vært lett å finne noe fast å holde seg til. Jeg håper at ting holder seg stabile slik de er akkurat nå frem til etter fødselen.

Og jeg har veldig lyst å komme meg videre, få en ny start, jeg vet at jeg trenger det. Men jeg håper jeg klarer det uten å flytte.

Eldstegutten vår har nemlig tegn til Autisme, vi venter på utredning for dette. Jeg ønsker ikke å rive han opp fra den kjente situasjonen han er i nå, og starte på noe som kan føre til at han blir ulykkelig og forvirret.