oppgitt og frustrert!! :(

[Anonym bruker]

idag var jeg hos helsesøster, jeg hadde henne som helsesøster selv på ungdomskolen så hun kjenner til min fortid..

idag sa hun at hun ville opprette ansvarsgruppe rundt med, siden jeg ikke får så mye støtte fra familien min..

hun spurte også om jeg ville ha noe med barnevernet å gjøre :S da svarte jeg at jeg ikke følte noe behov for det, siden jeg er oppegående og klarer meg fint selv.

orker ikke ha barnevernet snokende i mitt liv, hun sa de var behjelpelige med avlastningshjem osv, jeg vil ikke at min unge skal på noe avlastningshjem med ukjente folk!

hun sa at jeg var en oppegående jente med en svært belastet barndom, huff skal hun liksom bruke det mot meg at jeg har blitt mobbet hele mitt liv og har en psykopat til far??

bare fordi han er det trenger ikke bety at jeg er som han, jeg er ett godt menneske ifølge bekjente og vil alt godt for mitt ufødte barn!

jeg føler meg så rådløs og redd for hva som kan skje, jeg vil bare bort fra denne dritt byen, vil klare meg på egenhånd og ønsker ikke noe med barnevernet å gjøre!

 

noen som har erfaringer med barnevernet på godt eller ondt, kom gjerne med dem, jeg trenger virkelig råd for hva jeg skal si neste gang jeg snakker med helsesøstra.

[Dancing Queen]

Hei. jeg skjønner godt hvordan du føler deg. mange ser på barnevernet som en negativ og litt skummel ting. jeg har faktisk fått mye hjelp av dem.

når jeg var 16 år skjønte jeg at jeg ikke kunne bo sammen med foreldrene mine lenger. det var alt for mye krangling, vi sloss til og med! min pappa er ikke helt god i skallen han heller..

når man er 16 år og går på skole er det ikke lett å skaffe penger til leilighet og mat. så jeg fant ut at den eneste sjansen jeg hadde var barnevernet.

jeg måtte jobbe litt for saken min, men etter tre måneder hadde jeg flyttet inn i leilighet og de betalte!

etter dette gikk jeg litt til psyokolog og livet mitt ble mye bedre!!

barnevernet har vært noe positivt for meg i allefal..

 

jeg tror helsesøsteren bare prøver å hjelpe deg.. og jeg vet at barnevernet har mye mer de kan hjelpe deg med enn avlastningshjem. men jeg skjønner absolutt hvordan du føler det, vet ikke helt om jeg vil ha barnevernet noe mer inn i livet til meg og lille prinsen min jeg heller. men jeg ser det som en mulighet..

du virker absolutt som en veldig oppegående å smart jente

håper om ikke jeg har hjulpet deg, så har du i hvertfall hørt noe positivt om barnevernet.

stå på! lykke til

[AnneSynnøve]

Æsj - ikke morro for deg det der. Det virker som helsesøstra har uttrykt seg litt klønete til deg i og med at du gikk ut av kontoret der med en opplevelse av at du ikke dugde til noe.

 

Jeg har et forslag: Ta en ting av gangen. Si jatakk til anvsvarsgruppe og neitakk til barnevernet. Er du litt strategisk så sier du at det ikke handler om at du ikke vil ha hjelp av dem, men at du vil se om det kanskje holder med hjelp fra ansvarsgruppa.

 

Fikk du med deg hvem som skulle sitte i gruppa di eller? Det går jo an å foreslå at det kommer inn en person der som ikke trenger å være tilknytta noe barnevern, men som allikevel kan fungere som en morsveileder for deg?

 

Håper du føler at du har mer kontroll på situasjonen neste gang du møter helsesøstra di.

 

[Gjest]

Jeg føler inderlig med deg, jeg har en psykolog som sitter å prøver å pushe på meg hjelp fra barnevern.

Man føler seg bra skuffet og såret over at man på en måte ikke skal få en sjanse til å vise at man klarer det, at man skal "straffes" for det noen andre har gjort mot deg, det er så himla urettferdig!

Men det er ingenting som tilsier at du ikke skal kunne klare å være mamma like godt som de fleste andre!

 

jeg har selv vært under barnevernet da jeg var lita, mamma ba om avlastningshjem til oss og det fikk hun, når jeg ble eldre hjalp de meg også med egen hybel, busskort og treningskort osv, har mange positive opplevelser med dem men som deg ønsker jeg ikke å ha barnevernet hengende i ræva.

 

Du kan jo kanskje prøve si som jeg har sagt til psykologen min at du ber om hjelp når du trenger det, hvis du trenger det! Jeg løste maset ganske greit, jeg tok med meg sønnen min på ene møtet slik at de fikk se hvor stor, sunn og veltilpasset han er, da sluttet psykologen å mase når hun så hvor godt han faktisk blir tatt vare på og hvor glad jeg er i han:)

 

jeg vet ikke om du fikk svar på det du lurte på nå men bare si fra om du vil prate:)