Hva gjør jeg når vi er uenige? (litt langt)

[_ankis_]

Ja.. jeg vil beholde, mens han vil helst ikke. Han krever ingenting, vi har det bra og vært samboere i fem år, men dette var ikke planlagt (har gått på p piller). Han mener at jeg vil beholde kun fordi jeg har lyst uten å være særlig fornuftig, mens han er fornuftig i forhold til livssituasjon og sånt og mener det er feil tidspunkt. Jeg forstår han, men vil ikke bøye meg egentlig, samtidig som jeg ikke vil tvinge gjennom viljen min:(

 

Jeg tok en abort for 2 år siden, og har ikke særlig lyst å gjøre det om igjen. Mest fordi nå er situasjonen vår helt annerledes, vi har jobber (jeg studerer og jobber over 25%, han jobber fullt men prøver å bytte jobb) og vi har egen leilighet. Og det er jo hele åtte måneder igjen å forberede seg på. Forrige gang var det ikke tvil, begge ville ta abort, men nå som vi er uenige aner jeg rett og slett ikke hva som er riktig av meg. Han sa at om jeg SKAL ha barnet så godtar han det, men synes det er dumt å sette oss i potensiell kjip situasjon både økonomisk og pga utdannelsen min som er halvgått... Jeg mener det ordner seg, men så er det jo den lille muligheten for at det faktisk ikke ordner seg. Han er bekymret fordi han skal bytte jobb, han har nesten fått den, og vet ikke om han vil trives der. Uansett må han bytte jobb fordi han ikke trives lenger der han er nå. Det han sikkert er redd for er at han skal ende med å ta en jobb han hater bare for å tjene penger til babyen.

 

Vi har jo ikke snakket veldig mye, fikk vite det i dag, men når første reaksjonene våre er så forskjellige så er det litt vanskelig. Jeg ser ikke problemene han ser, og han har alltid vært veldig flink til å gjøre ting riktig mens jeg bare pøser på og regner med at det skal gå bra. Vi har begge alltid sagt at jeg skal være ferdig utdannet før vi får barn, men nå har jeg ett år igjen. Håper han skifter mening av seg selv når han får tenkt litt mer, men han mente at han ikke kom til å skifte mening. Og det kommer ikke jeg til heller, men jeg har aldri vært sånn som tvinger gjennom min vilje og det har jeg ikke lyst til nå heller. Bedre å ha han med på lasset fra første stund... Hjelp:)

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvilke råd du er ute etter, men min mening er at dette bør dere klare. Jeg tenker også på at dere at et stabilt forhold og vært ilag lenge. Du har jo tatt en abort tidligere og jeg går ut fra det er samme mannen??

Og hva er det han venter på? Det vil aldri passe å sette barn til verden viss man ikke ønsker det... Det er du som skal bære barnet og det er faktisk din avgjørelse.

[☆twinkle twinkle]

 

Jeg ble gravid mens jeg gikk på skole å kjæresten var bare lærling..Vi hadde det enormt greit økonomisk..Det må jeg bare si! Fikk engangsstønad pluss fødselsstipend VI hadde det veldig greit ja:)

Alt ordner seg tror jeg for du har som sagt 8 mndr å finne ut av alt på

 

Når det kommer til det følelsesmessige så tror jeg at når han får vent seg til tanken så vil han nok glede seg og engasjere seg. Men noen har en evne til å bekymre seg mye for framtida..

Jeg tror aldri samboeren din vil angre i ettertid akkurat!

 

Lykke til videre! Dette klarer du!

[_ankis_]

Takk for svar begge to:) Jeg har vel egentlig bestemt meg for å beholde, for jeg synes ikke det er riktig å vente helt til alt er sånn vi vil først når det ble som det ble. Da får vi bare ta konsekvensene liksom. Likevel føler jeg at det blir "like galt" uansett hva jeg gjør, men jeg har rett og slett ikke samvittighet til å ta abort når jeg egentlig ikke synes det er nødvendig.. Lar hvertfall sambo få roe seg litt og så får jeg håpe han reagerer annerledes når jeg forklarer hvorfor jeg ikke orker å ta abort. Fornuftig sett er jeg jo enig med han, men det er jo nesten umulig å være så "kaldblodig" når man først har en spire i magen man vil beholde. Er litt overrasket over meg selv at det er så vanskelig, for jeg har alltid ment at jeg skal være ferdig utdannet før vi får barn. Skulle nesten ønske jeg kunne dra til legen og få en medisinsk årsak til å ikke ta abort, så slapp jeg å være den som bestemte dette for oss

[Gjest]

Hei!

 

Jeg mener at du har en medisinsk grunn til å beholde. Jeg tror at kvinner som tar abort fordi noen andre vil det skader seg selv psykisk. Det ligger så mange innlegg her inne fra kvinner som har tatt abort uten å ville det, og jeg tror at flere av dem er har psykiske sykdommer (eks. depresjon) eller sliter generelt med psykiske reaksjoner som kan føre til depresjon, angst, osv.

 

Si det til han, la han reagere og gi han tid til å venne seg til situasjonen, så er jeg overbevist om at dette kommer til å gå knirkefritt!

 

Jeg er veldig sikker på at samboeren din blir veldig glad i dette barnet, og kommer til å takke deg den dagen barnet blir født, for at du var sterk og tok ansvar i denne perioden.

 

Og, gratulerer så mye!! Jeg syntes du er heldig! Håper at du får et fint svangerskap! Og du er heller ikke alene om avgjørelsen, du har nok barnet på din side!

[Lillefy]

Ja dette er ikke lett, men har du reelt et valg?? Du sier at du ikke vil ta abort og at du har lyst til å beholde barnet. Det er en mye bedre grunn til å beholde enn å ta abort fordi det er upraktisk!!

Jeg tror kjæresten din er dårlig informert/har dårlig forståelse for hva en abort egentlig innebærer hvis han mener at hans argument for abort veier mer enn din lyst til å beholde barnet.

Det er mulig han tenker at "det gikk så greit sist gang" ???!? Og slettes ikke forstår farene ved å få tatt en abort men egentlig IKKE vil ha;Ca. 10 procent af de kvinder, som får foretaget en abort oplever at få alvorlige psykiske eftervirkninger står det i en pamflett om abort man kan få her i Danmark. 10 % er ganske mye,-og da er det snakk om ALVORLIGE ettervirkninger, dvs selvmordsforsøk, psykose ol.

Statistikken for depressjoner og andre ettervirkninger som ikke er så alvorlige er mye høyere.

Jeg er for selvbestemt abort. Men det er viktig at mor tar avgjørelsen selv og at hun selv vil det (slik som sist gang). Hvis du gjør dette mot din egentlige vilje er jeg stygt redd det vil få noen slemme ettervirkninger for deg. Hva han tenker og føler er mest "praktisk" for dere er egentlig rasende likegyldig i den sammenheng.

Det er kjempefint å ha sin mann ved siden av seg, støttende, når man skal ha baby. Det er jo det man drømmer om! Men noen ganger er det desverre sånn at mor og far er uenige, og det er også slik at mor og far har forskjellige grunner til å tenke som de gjør!!

Men man kan ikke gjøre noe som stikker i strid med ens egen "viten" om hva som er rett og galt for en, og forvente at det ikke har ettervirkninger! Da er det mer sannsynlig at din kjæreste kan lære seg å glemme at han ikke syns det var praktisk å få barn akkurat nå.

 

Det er litt stygt å si det, men her er det deg som skal bestemme. Han kan rett og slett ikke da det er din kropp. Så må du evt. ta med i vurderingen hvordan det vil være å gjøre det uten ham, og gi ham muligheten til å slippe hvis det er det han aller mest vil.

 

Lykke til. Jeg har vært i samme dilemma to ganger selv og har prøvd både det ene og det andre...(

klem

 

[SuperShila]

Jeg fikk positiv for to uker siden.. Og det er bare 5 mnd'er siden jeg tok abort. denne gangen ville jeg beholde, og sambo var uenig..

Spesielt den første dagen;)

Gi det litt tid, la det synke inn, ikke mas på han, men les litt fra svangerskapsboka, og involver han i det som skjer fremover..

 

[Anonym bruker]

Er helt enig i innlegget ditt, men har èn liten kommentar; jeg er sterkt uenig i at hun må gi samboeren muligheten til "å slippe hvis det er det han aller mest vil".

Siden når er det OK at menn slipper ansvaret som følger med når partneren er blitt gravid? Klart han kan velge å bryte ut av forholdet, men han har likevel et stort ansvar overfor barnet, og det må han ikke få muligheten til å slippe.

Men nå virker det som om alt vil ordne seg i dette tilfellet, han har jo sagt at han vil støtte henne.

Så hvor er egentlig dilemmaet?

Jeg ser det ikke!

Virker som om det eneste problemet til HI er at hun ikke vil "føle seg slem" overfor samboeren sin, men hans eneste argument er at det passer litt dårlig praktisk "akkurat nå".

Det holder bare ikke!!

Er ikke prinsipielt imot abort, men i dette tilfellet synes jeg faktisk at det er galt å ta abort.

Håper hun bruker fornuften og velger riktig.

[lillespirenmin]

Jeg ble gravid da vi kun hadde vært sammen 1 mnd. Han har to barn fra før og hans første reaksjon var "nei,nei dette går ikke"

han sa med en gang at jeg måtte ta abort, jeg ga klar beskjed med en gang at det ikke var aktuellt. jeg er ingen motstander men hadde ikke klart det. Så for meg alenemor tilværelsen og han gråt og sa han ikke ville det skulle være slutt for han var blitt så glad i meg. Hadde dårlig samvittighet overfor ham siden jeg "påførte" ham enda et barn, men vet med meg selv at jeg ikke hadde overlevd phsykisk en abort.

I dag har vi 3 dager til termin, den lille sparker og vi venter i spenning på å hilse på ham. vi er samboere, har verdens beste forhold, og han har støttet meg hele veien og han gleder seg enormt over lillegutt.

 

Menn kan få sjokk de også, gi ham litt tid til å tenke seg om, så forandrer han nok mening han og. Men viktigst av alt: ikke gjør noe du ikke ønsker å gjøre med kroppen din. Mitt forhold til samboer hadde vært over i det sekundet aborten hadde vært gjennomført,det vet jeg med sikkerhet, jeg hadde ikke taklet å se ham tror jeg...

[Anonym bruker]

Hmm, jeg ser ikke hvorfor i alle dager dere er i en kjip livssituasjon i det hele tatt.. Vi bor i velstandsnorge og har det stort sett bra de fleste av oss- Folk har fått barn gjennom historien i både krig og annen elendighet. Bodd flere familier sammen i bittesmå hus, ingen hjelp noe sted fra slik som i dag.. Det står jo skrevet nå i dag veldig mye om hvor altfor lenge folk venter med å få barn. Det ligger vel i vår natur å tilrettelegge best mulig, men jeg tror mange er litt hysterisk rundt alt det negative et barn medfølger istedetfor å se hvilken gave det er.

Jeg tror ikke man trenger ha absolutt alt på plass før man får barn. Hvorfor skal man alltid vente på det "riktige tidspunktet". Når et barn er født starter livet på ny og mor og far vil få nye perspektiver, nye retninger og ny styrke. Vi klarer alt og må tro på det! Jeg skulle ønske samfunnet var mer preget av dette istedetfor å finne problemene med alt.. Ikke bare det å få barn men alt annet praktisk som vi bekymrer oss så mye over. Det er trist og gjør oss litt forkrøplet. Vi er i stand til mye vi mennesker, og å bli gravid, få barn er det mest naturlige i verden.

Ønsker deg lykke til og håper dere blir enige- uansett hva dere bestemmer dere for. Og husk å tenke på deg selv. Vi kvinner føler tross alt noe helt spesiellt når et liv vokser inni oss.. Du må overhodet ikke ha dårlig samvittighet ovenfor din samboer dersom du velger å beholde. Du gir han en gave! Og han vil elske den uansett hva og aldri angre. Hvis ikke bør du vel kanskje finne deg en som er hakket mer jordnær..

 

[Gjest]

Veldig bra sagt! Signerer den..

[Anonym bruker]

Ojojoj, her er det bare en ting å si. Lytt til hjertet ditt. Ikke sett deg selv i en situasjon hvor du kan komme til å få stor hjertesorg i etterkant.

 

Jeg er fullt for selvbestemt abort, men jenter: Ikke ta abort fordi noen andre vil det! Selv ikke når det er barnefaren!! Ta vare på dere selv!

[Anonym bruker]

Behold barnet. Er eneste råd jeg kan komme med. Dere er voksne, har et stabilt forhold, egen leilighet, jobb...og du har ikke lyst til å ta abort. Svaret er innlysende fra mitt synspunkt. Man klarer det man må, og dere stiller sterkt.

[Gjest]

Hei Ankis!

 

Hvordan går det med deg? Hva har dere bestemt dere for?

[Sansara *fødeklar*]

Hei! Et tips! La det gå noen dager. Kjenn litt på følelsen, kontakt legen og fortell at du er i tvil sånn at han kan bestille time til deg for vurdering av svangerskapslengde på sykehuset. Min mann har aldri vært kjempeglad den første dagen, men så kommer det snikende etterhvert og til slutt er det han som snakker mest om det. Nå har vi to ikke planlagte gutter her hjemme, men likevel så høyt elsket som det går an, av oss begge to. Jeg tilhører den magiske 1% som ikke kan stole fullt og helt på pillene. Denne siste gangen nå slurvet jeg, og nå bærer jeg på barn nr 3. Vi har brukt en uke på å finne gleden, men nå kommer den snikende. Økonomi har en tendens til å ordne seg, så ikke tenk for mye på det. Det du har plass til i hjertet finner du også rom til økonomisk.

 

Hvis dere ikke finner roen etter noen dager, så kan du jo ta vurderingen på sykehuset og bestemme deg etter det?

 

Lykke til!

[Maijean]

Visste allerede før testen var positiv at jeg aldri i verden kunne ta abort (min personlige definitive avgjørelse...), men det var jo et sjokk, for det er ikke det perfekte tidspunkt å få et barn for oss. men vi skal klare det! problemet var/er derimot at barnefarens mor ikke likte idéen og kalte meg en egoistisk liten d****unge som bare tenker på meg selv - siden ikke tok abort!

men, poenget er at det er mitt valg! ikke hennes, og det er noe hun må leve med. Dessuten vet jeg hun vil elske nurket når det kommer ;-)

det er opp til deg vennen=)