Da Ariel kom til verden med keisersnitt (langt)

[Skurvelurven]

Ariel kom til verden på A-hus ved planlagt keisersnitt fredag 26. oktober. Hun lå i seteleie og var i tillegg estimert til å veie godt over 4 kilo ved termin, så da bestemte vi oss i samråd med legen at det var best for oss begge at hun ble tatt med keisersnitt.

 

Torsdag 25. oktober møtte jeg opp til forkontroll. Møtte en hyggelig jordmor som fortalte at det var hun som skulle være med som jordmor under fødselen. Hun informerte meg om det jeg trengte å vite under operasjonen, og jeg fikk stille spørsmål. Det ble ultralydundersøkelse, blodprøver og legesamtale. Om kvelden satt søstra mi en blodfortynnende sprøyte (hun er sykepleier så da kunne hun gjøre det hjemme i stedet for at jeg måtte dra tilbake til sykehuset) og jeg satt klyx før jeg la meg. Var fastende fra kl. 22.00.

 

Fredag kl. 08.00 møtte vi opp, jeg, pappa’n og søstra mi i barselavdelingen i 10 etasje på A-hus. Jeg fikk ta på meg en lekker sykehusskjorte og fikk veneflon i hånda. Fikk en sprøyte med blodfortynnende og deretter satt jordmoren kateter. Det var ganske ubehagelig, kjentes ut omtrent som en urinveisinfeksjon. Det sved gankse godt, og jeg lå og gledet meg til spinalbedøvelsen, siden jeg da ikke kom til å kjenne kateteret lenger.

 

08.50: Vi får beskjed om at operasjonssalen er klar, og at det snart er vår tur.

09.10: Jeg blir kjørt ned. Pappa’n og søstra mi gikk i et eget rom for å skifte til grønne klær.

Jeg ble rullet inn på operasjonssalen hvor det var iskaldt. Det var så kaldt at jeg begynte å hakke tenner, og bedre ble det ikke da en anestesisykepleier skulle sette inn spinalbedøvelsen. Kald gele ble smurt utover ryggen min, og jeg fikk en sykepleier å holde meg i sånn at jeg skulle sitte rolig nok mens anestesisykepleieren stakk. Det var ikke så lett sånn som jeg frøs, men jeg det gikk greit. Selve stikket var ikke vondt i det hele tatt, og rett etterpå kjente jeg en deilig varme spre seg i beina og opp til magen. Sviinga fra kateteret gav seg, og jeg kunne slappe av.

Så skjedde det veldig mye på en gang. Det ble hengt opp et grønt forheng foran meg, og en jordmor med en ”shot” som jeg skulle svelge. Det smakte ikke akkurat godt, men samtidig strammet blodtrykksapparatet sånn over høyre armen min at jeg trodde den skulle ramle av. Anestesisykepleieren skulle sette enda en veneflon i høyre hånd, og han traff ikke noen åre, så han måtte stikke flere ganger. Det kom enda en sykepleier som skulle sette en sprøyte i venstre arm, og jeg mistet litt oversikten fordi det skjedde så mye på en gang. I tillegg til alt dette, kjenner jeg at de begynner å skjære opp magen min. Det gjorde ikke vondt, men jeg kjente at det var det de gjorde, og jeg spurte ganske stresset etter pappa’n og søstra mi. De kom heldigvis akkurat inn i rommet da, og det var bra for da var jeg ganske stressa. Følte liksom at jeg mista helt overblikket, og hadde av en eller annen grunn forventa at de skulle si ifra før de begynte å skjære. Så begynte jeg å skjelve igjen, litt fordi jeg fortsatt frøs på overkroppen og armene, og litt på grunn av stress. Det var ganske ekkelt å ”kjenne” alt som skjedde, men samtidig gjorde det jo ikke vondt. Og jeg hørte at de klippet opp livmoren, og tenkte at det jammen var fint jeg var bedøvd. Så dro og halte de i meg så hele tunge meg rugget frem og tilbake. Pappa’n filmet overkroppen min de siste 20 sekundene før gullet kom ut, og jeg blir halt og dratt i ganske så bra.

10.12: Det første ”hylet” fra vesla vår kom i det hun ble dratt ut. Så hørte vi suging av vann, og deretter mange høye skrik. Da var det en lykkelig mamma på benkenJ Jordmora holdt henne opp til meg i 10 sekunder før de gikk av gårde sammen med pappa’n til naborommet for å veie henne (3880 gram og ca. 50 cm.), varme henne og gi henne stell og k-vitamin sprøyte.

Deretter kom de inn til meg igjen, og jeg fikk henne inntil meg i noen minutter før de gikk videre. Ååååh hun var så søt! Jeg kunne liksom ikke tro at denne lille, vakre skapningen kom fra meg. Pappa’n ble med videre (vesla fikk ligge på brystet hans og suge på lillefingeren hans), mens søstra mi var igjen sammen med meg mens jeg ble sydd igjen. Jeg skalv ganske mye mens de sydde meg igjen, og da de tok ut morkaka begynte jeg å brekke meg. Lå og brakk meg i ca. 5 minutter, noe som kjentes helt rart ut siden magen var ganske bedøvd og liksom ikke vill være med. Så gav det seg. Søstra mi gikk etter hvert opp til far og barn, og 10.52 var jeg ferdig sydd sammen.

Ble kjørt inn på post-op, hvor jeg lå i ca. en time før jeg ba om å få barn, far og søster ned til meg. Trodde på forhånd at jeg skulle be de komme ned med en gang, men jeg var helt i ørska rett etter operasjonen og trengte å ”lande”. I ettertid virker det hele nesten som en drøm.

Vesla vår kom ned med en stolt pappa og en stolt tante, og hun ble lagt rett på brystet mitt hvor hun sugde seg fast som en liten igle. Masse mørk hår og vakre øyne som så seg forundret omkring. Og allerede da kjente jeg at denne lille skapningen ville eie hjertet mitt så lenge jeg lever. Og de neste timene tenkte jeg masse på hvor rart det er at det går an å bli så inderlig glad i noen så fort. Det er som om hun alltid har vært her hos meg, og det er umulig å tenke seg et liv uten igjen.

Ariel måtte suges for fostervann i halsen en gang til i løpet av dagen, og brakk seg en del den første natta fordi man visstnok blir ganske kvalm av å ha fostervann i halsen.

Jeg kom meg raskt på beina, og etter et døgn hadde jeg ikke vondt i det hele tatt. Litt stiv og støl selvfølgelig, men ikke i nærheten av det jeg trodde på forhånd.

Vi ble på sykehuset i 5 dager, og fikk all den hjelpen og omsorgen vi trengte. Jeg er veldig positivt overrasket over A-hus, da jeg forventet mye mindre etter alt jeg har lest og hørt.

Nå har vi kommet hjem, og prøver å finne en rutine på spising og soving. Vesla vil helst sove hele tiden, og det er jo ikke akkurat det beste utgangspunktet for gode ammerutiner. Men vi gir ikke opp så lettJ

 

Til dere som gruer dere til planlagt keisersnitt har jeg bare en ting å si: ikke kast bort energi på å grue dere. Legene vet hva de driver med, og det har virkelig gått over all forventning. Det vondeste for meg hittil har faktisk vært brystspreng. Det er mulig at jeg har vært ekstra heldig med operasjonen, men jeg er i hvert fall veldig overrasket over hvor lite smerter jeg egentlig har hatt i forhold til det jeg forventet.

 

Å bli mamma er det absolutt største som har skjedd i livet mitt, det kan ikke sammenlignes med noe annet, og dere kan glede dere alle sammen!

 

[pandabjørn]

det var jo en fin ks historie..

jeg skal ha ks om 19 dager, men jeg skal få narkose heldigvis

får alle blodfortynnende sprøyte eller var det noe spes med deg??

jeg skal til samtale dagen føre jeg også har time 1140 og det står i brevet at vi må regne med å være der til rundt 15..

 

hvor lenge var dere på sykehuset dagen før ks da??

 

glemmer helt å gratulere deg med tulla da )

 

[silje26*lykkelig mor til 2*]

gratulerer så mye med prinsessa fått innvilga ks idag jeg,den 28.desember,har ei prinsesse på snart 4 fra før som kom på vanlig måte,men tøff fødsel.. ønsker deg lykke til

[Skurvelurven]

Man får blodfortynnende sprøyte kvelden før inngrepet, før operasjonen + en hver dag i 5 dager etter keisersnittet. Det er for å redusere sjansen for blodpropp:)

[pandabjørn]

vil det si at jeg må inn på sykehuset på kvelden for å få den sprøyta eller kan jeg få den når jeg er til samtale??

skjønner egentlig ikke vitsen med en slik sprøyte før ks....jeg fikk kanskje det etter akutt ks sist etter at Sander ble født..?

husker jeg fikk sprøyte i magen de 5 dagene jeg lå der.......

[Skurvelurven]

Jeg tror du kan få den rett før du går hjem fra forkontrollen, men jordmora ville helst at den skulle settes på kvelden, og siden hun visste at søstra mi var sykepleier fikk jeg med den hjem.