Da vil han i alle fall snakke.. :)

[Maria8]

Sendte den her til BF, den dagen jeg var litt sånn ekstra hormonell :

 

Prøver du å ignorere meg i hjel eller?? Jeg ORKER ikke det her mer!!!!

Det er bare så ufattelig dårlig gjort å være sånn mot noen som går rundt med ungen din i magen.. Vi var faktisk to om å lage den, selv om du oppfører deg som om dette er noe jeg alene har gjort MOT deg! (Okey, det var jeg som ikke greidde å ta abort, jeg hadde nok kanskje følt det annerledes om han var i din mage. Du kan nok ikke tenke deg hvordan det er å ha et forsvarsløst lite menneske som du kjenner herje rundt inne i kroppen din og aner fred og ingen fare. Jeg elsker han høyere enn himmelen allerede, selv om omstendighetene er helt pyton..)

 

Jeg prøver å huske på at du bare er 19 år, men ingenting unnskylder oppførselen din de siste ukene. Du er faktisk et voksent og myndig menneske! Jeg har hele veien prøvd å sette dine følelser først, vridd hodet for å finne ut hvordan jeg skal gjøre situasjonen enklest mulig for deg, og komt med forskjellige forslag. Men jeg ser ikke noen grunn til å bære på hemmeligheten din, når du ikke gidder å samarbeide det minste, og ikke bryr deg med å ta stilling til noe som helst. For eksempel om du vil stå i papirene hans. Jeg har latt være å nevne deg til lege/jordmor så langt, men selv om jeg har spurt deg, så har du aldri sagt et knyst om hva du faktisk vil! Du bare gidder ikke å bry deg med noe, og du aner ikke hvor frustrerende det er for en rimelig hormonell og emosjonell person, som kunne trengt bare bittelitt støtte. Jeg tror igrunn det er best om du blir nødt å dra hodet ut av sanden, for dette funker DÅRLIG! Håper i de minste at du forteller det selv til dine nærmeste (i dag!) , så de slipper å høre det fra noen andre..

 

 

Fikk en ydmyk og unnskyldenede melding tilbake, med svar på mye av det jeg har spurt om tidligere. (Bla sykdommer i familien, litt mer detaljert enn jeg trengte..)

Han sa også at han ikke ønsker å stå som pappa i papirene, og at han har vært redd for at folk skal få vite det.

 

Min neste mld: Da skriver jeg deg ikke i papirene. Men du skal vite at det er helt uvanlig og egentlig ikke et valg fedre har, jeg må skrive under på at jeg ikke vet hvem som er faren, eller at det er fare for ungen sitt liv eller helse om jeg oppgir det. Men hvorfor er du så redd for hva folk sier egentlig, hva hadde det gjort om folk visste at han er din? Du hadde fortsatt ikke trengt å ha nok med han å gjøre om du ikke vil, og du hadde sluppet å levd i angst resten av livet for at det skal komme ut.. Dersom du tror foreldrene dine klikker nå, hva tror du de gjør om de finner ut at de he et barnebarn på ti år? Da e du 30, og har ikke noen unnskyldning lenger.. Jeg skulle iallefall VIRKELIG ønske at du fortalte det til foreldrene dine, og så kan du heller be dem respektere valget ditt om å ikke være far.. når vi i framtiden finner noen vi planlegger å få barn med, skal dama di da aldri få vite at du allerrede har en unge, og jeg kan ikke si til fyren min hvem som e faren? Det er sånne eviglange løgner som kan ødelegge livet, ikke en uskyldig liten unge.. Uansett hvor mye vi ønsker det annerledes, selv om du ikke står i noe papir og du prøver å glemme at han fins, så er du faren til ungen.. Men vi har jo avtalt en face-to-face-prat, så da får du velge en av de nærmeste dagene til å ta deg en tur). Og svar meg raskt nå da, jeg HATER å bli ignorert og være nødt til å mase..

 

Fikk til slutt en lang og ydmyk melding med masse smileys og noe om at han også skjønte at dette ikke er noe man kan ro seg vekk fraJeg måtte da ikke tro at han hadde ignorert meg, for det var da IKKe meningen! Hmm.. sleipingen Vi skal i alle fall møtest søndag.. Så nå er jeg spent! Om det ikke dukker opp en god unnskyldning til å slippe unna da.....

 

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg:) Jeg tror ikke jeg kan si at jeg synes du møter han på en nyttig og riktig måte, men samtidig skjønner jeg at du er desperat og innmari utafor akkurat nå.

 

Nå kjenner jeg ikke din livssituasjon, men allikevel, se for deg dette: Du er 16 år gammel. Du aner ikke hvem faren din er, men du vet at moren din vet - men hun vil ikke fortelle deg det.

 

Hadde du blitt litt sint på henne da?

 

Poenget med denne lille historien er å fortelle deg at det verken er ditt eller BFs valg å sette han som "far ukjent". Det er barnets valg.

[Maria8]

Er ikke så veldig desperat og utfor, men gjør bare mitt beste for å rette opp det ulure jeg har sagt til han tidligere. Forslag på andre måter å gjøre det på mottas med stor takknemlighet! Barnet skal selfølgelig få vite hvem som er faren, det er det ingen tvil om... Og BF skal få finne ut HVA jeg skal si til barnet. Problemet mitt er at jeg lovde BF at han skulle slippe alt ansvar (at det ikke skulle stå i papirene og at folk ikke skulle vite at det er hans ) dersom han bare kunne leve med at jeg beholdt ungen.. Dette var da jeg virkelig var desperat og utafor.. Angrer sterkt på løftet, men tar det litt forsiktig nå slik at det hele ikke ender med hat og bitterhet.. Så langt har det ikkje blitt sagt et vondt ord mellom oss og jeg vil gjerne holde det sånn.. Jeg har et sterkt håp om at han i det minste forteller det til foreldrene sine, og spurte om han hadde gjort det. Ikke enda, var svaret. Så jeg øyner et lite håp Babysteps, men uansett stor fremgang fra "jeg orker ikke å snakke om det, vil ikke tenke på det og håper at aldri noen får vite om det" -fasen hans...

[Athina']

Hvorfor i all verden vil du la han slippe unna med å ikke skrive opp han som far? Og skal du virkelig gå å si til folk at du ikke vet hvem faren er, i så fall vil folk se ned på deg. Er det det økonomiske han tenker på så er det jo bare å informere NAV om at dere har en privat avtale om farsbidrag, så trenger du ikke å kreve han for noe.

 

Og du 'snyter' barnet for besteforeldre, onkler, søsken, søskenbarn osv. Og han kommer sikkert til å få barn senere, kanskje om ikke lenge, og det barnet vil få alle privilegene som ditt barn har krav på.

 

Synes du begår en fryktelig stor feil her.... virkelig stor! Synes du skal oppgi han som far, ta en tlf til foreldrene hans hvis han ikke hadde fortalt dem det, slik at de får valget om å være besteforeldre i allefall.

 

Tror du kan få mange 'uvenner' med å ikke gjøre dette, ikke minst ditt barn.

 

Mener ikke på noe vis å være krass..... men babyen fortjener å bli født med den respekten og vissheten om at det står ett navn på fødselsattesten som er pappa'n hans. Som det står ovenfor her, tenk på hvordan barnet vil reagere når det vokser opp og får vite om sin far og at du ikke ville skrive han på papirene.

 

Du har all makt til å gjøre akkurat hva du vil, og hva som er det beste for barnet og det er å ha vissheten om hvem sin far er selv om dere kanskje ikke har noen kontakt.

[Anonym bruker]

Hei igjen Maria:) Har du noen å snakke med om dette? Noen som kan gi deg noen råd som ikke er fargelagt av følelser for deg eller BF? Kan du ta kontakt med noen?

 

Jeg er enig med deg i at det er lurt å være forsiktig, men jeg er også enig med Athina. Det er familiære hensyn å ta, øknomomiske hensyn og sosiale hensyn - men alt koker ned til at du må ta hensyn til barnet - et barn som er totalt avhengig av at du gjør de rette valgene.

 

 

[Maria8]

Igjen, problemet er at jeg gav et løfte i starten..Han er 19 år, jeg 26, og jeg tenkte da at jeg ikke ville ødelegge livet hans, samtidig som jeg ikke greidde å ta abort. Så da var min desperate redning å love han dette, det var til og med min ide!! Uff.. Hadde jeg fått gjort det om igjen, ville jeg ikke latt dette være noe alternativ.. Da var dealen at ingen skulle få vite noe, men jeg skjønte jo raskt at det ikke går. Som sagt, barnet skal vite det, og foreldrene hans også. Og jeg vet at de er "skikkelige" folk (seklv om man aldri vet hvordan noen reagerer i en slik situasjon..) , så jeg håper at ting ordner seg da.. Håpet mitt er at han skal innse hva som må gjøres når vi skal prate.. Forresten så snyter jeg ikke barnet for halve slekta når foreldrene hans skal vite det, de får ta sine valg.. Og det med ukjent far i papirene, det er ikke verdens undergang det! Jeg har det faktisk selv, pga at min muslimske far truet mamma med kidnapping. Vi har et helt greitt forhold selv om han ikke står i papirene mine, det forandrer jo ikke det at han ER faren min. (Kan vel alltids føyes på senere, når ting har roet seg?) Jeg håper selfølgelig at BF finner ut at han har lyst til å stå i papirene, og enda mer at han vil ha kontakt med barnet i fremtiden. Hvordan foreslår dere at jeg går frem da?

[Maria8]

Vurderte å ta en prat med Amathea,men snakket lenge med jordmor og kom til at ingen fagpersoner tør å gi spesifikke råd i en sånn situasjon.. Det finnes ikke noe fasitsvar. Tenk om jeg trår over hans grenser og forteller foreldrene hans det feks før han er klar, og så tar han livet av seg eller noe?? Har så lyst at han skal gjøre det rette selv.. Det er heldigvis fem måneder til babyen er her, så mye kan skje i hodet hans til da..

[AnneSynnøve]

Huff... det var da voldsomt så omfattende dette var da. Tror du det er en reell sjanse for at han kan ta sitt eget liv? Har han truet med det feks? I så tilfelle blir du manipulert og da er det mye annet man må snakke om....

 

Jeg har ikke noe godt råd å gi nå, kjenner jeg. Men som du sier... det er 5 måneder til babyen kommer og du kan jo se an om de meldingene du skrev gjorde noe nytte for seg og at dere kanskje kommer i en slags dialog.

 

Lykke til a:)

[Skurvelurven]

Du får holde ut. Mest sannsynlig vil han se den lille når han blir født, og da vil han skjønne at dette er hans barn.

Menn er litt rare sånn. Pappa'n her ville jo at jeg skulle ta abort, og ikke "prakke" på ham en unge som han ikke ønsket.

Deretter fikk jeg høre gang på gang at det var en skuffelse at vi "bare" skulle få ei jente.

Og nå har hun vært her en uke, og det finnes ikke stoltere pappa i Norge:) Det er jo ikke sånn for alle, men de aller fleste er kanskje redde og usikre, og når ungen kommer skjønner de det litt mer.

Lykke til uansett, og pass på å ta vare på deg selv:)

[Maria8]

Jeg håper du har rett..Det virker som om det er det som oftest skjer, men jeg har også sett tilfeller der BF aldri bryr seg noe med barnet.. Flott at det ordnet seg for dere i alle fall!!!

Anne Synnøve: Han har ikke truet med selvmord, heldigvis! Jeg hadde bare en bad feeling etter den gangen jeg fortalde han om babyen,og etter det har jeg fryktet at han kan gjøre noe sånt hver gang jeg er litt krass.. Han sa aldri noe om at jeg ødelegger livet hans eller noe som helst slemt.. Men jeg kjenner han desverre ikke så veldig godt, og derfor hadde det vært betryggende også at foreldrene hans vet det. Tusen takk for lykkeønskninger, trenger det til praten på søndag.......

[Gjest]

jeg er enig med det magic sier, det kan godt hende det endrer seg når babyen er ute:) bf hær var skikkelig sånn du ødelegger livet mitt og jeg vil ikke ha noe med ungen å gjøre og ville ikke at folk skulle vite at han skulle bli pappa osv osv osv..

Nå er han en stolt pappa som er kjempeglad i gutten sin og forteller villig vekk til alle at han er pappa:)

lykka til i allefall, dette ordner seg nok bare han får tenkt seg litt om:)

[Maria8]

Utrolig godt å høre Tiger! Jeg VET nemlig at han er en skikkelig fyr, så jeg håper sjokket slipper taket.. Jeg kommer tilbake med tilstandsrapport etter besøket på søndag (om han ikke finner en super unnskyldning til å utsette det, som jeg bare regner med at han gjør.. )

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

hei!!

Var bare så nysgjerrig på hvordan deg gikk i dag?

pappaen her ville også at jeg skulle ta abort, jeg "ødelagte" hans liv også.

Men, som flere har sagt, det finnes ikke en stoltere pappa enn han idag, så det er håp for alle!