Hei. jeg har vært i deres situasjon og er inne på besøk..

[Anonym bruker]

historien om meg selv, prucilla, min gode kompis E. og en bekjent/venn av meg, A. og graviditeten... (lang. orker du ikke lese alt SE NEDERST)

***********************************************************************

For 2 år siden kom jeg ut av et langt forhold (føltes hvertfall lenge og kjedelig ut for en 18 åring meg..)

jeg syntes det var så deilig å være fri og ung! jeg fløy på byn og rota litt, tok igjen etter "tiden i fangenskap" (vet det høres slemt ut, men det var sånn jeg følte det).

 

jeg fikk også følelser for en god kompis, A. og han hadde vært forelsket i meg en stund, i hemmelighet.

jeg ville ikke binde meg enda, jeg var for rastløs, men klarte alikevel ikke holde meg unna A.. så jeg fikk liksom i pose og sekk en stund da. (ja, jeg vet.. fy meg! dårlig gjordt!)

selvfølgelig ble kompisen min lei! så vi tok et par dager pause og jeg fikk "beskjed" om å ikke komme tilbake før jeg hadde bestemt meg for om vi skulle bli venner eller kjærester.

 

samme dag var jeg bedt på busdag til en bekjent/venn, A. (litt kjekk) og det ble bare oss.

jeg var lei meg (pga E.), alt for full og alene i leil til A.. det endte da i senga, uten kondom. og som advarsel til alle her: HAN KOM IKKE INNE I MEG.

to dager etter det dro jeg til E. og sa at jeg ikke ville leve uten han. (jeg fortalte ikke om sexen med A.) og traff ikke A. noe mer..

 

hele 2 mnd senere fant jeg ut at jeg var gravid. (jeg hadde blødning som m jeg hadde en kort mens og alltid hatt uregelmessig mens..)

visste ikke at jeg var så langt på vei.

sa til legen at jeg ikke ar sikker på hvor langt på ei jeg var og spurte om å få en tidlig ul. det fikk jeg ikke.

på ordinær ul i uke 19 ar jeg kommet for langt til å si akkurat hvor mange uker foster var, men tydelig at jeg ar lengre på veg enn først anntatt..

da skjønnte jeg at det var en lite, mikroskopisk sjans for at A. var far og fortalte det til kjæresten min, E. han tok det tungt.

siden det var så liten sjans valgte vi å ikke fortelle det til noen før dna testen evt viste at kjæresten min ikke var far..

 

så, endelig, når dattern var 6 måneder kom det brev fra laben.

det sto at han som nå var min samboer, som hadde vært der siden jeg så første graviditetstest bli positiv og vært far for dattern min i 6 måneder ikke var biologisk far.. det føltes virkelig som om verden min raste sammen. jeg har ikke opplevd noe sånt før, jeg kunne ikke forstå at noe så fælt kunne være sant..

(fæler meg nesten dårlig nå, bare av å tenke tilbake til den dagen..)

 

de testa en gang til for å være sikker på at det ikke hadde skjedd en feil, men det hadde desverre ikke..

 

A. som da måtte være biologisk far hadde jeg ikke snakket med siden den kvelden.. han hadde flyttet. jeg skrev et brev til han. han ville ha dna test, som han self fikk, men gjorde det klart fra begynnelsen av at han ville at jeg skulle ha foreldre ansvaret.

lang historie kort, han er ikke intressert. han vet hva hun heter og når hun ble født pga dna testen. men han har aldri spurt om noe og sagt at han ikke vil treffe henne eller se bilde. han har samboer i en annen kant av landet og vil fortsette det livet uten innbanding av en "løsunge" han har fått med.. ja, hva enn jeg nå var for han...

 

jeg og min samboer har fått en sønn sammen og vi er en lykkelig familie på 4. når vi gifter oss om noen år skal E. søke om å adoptere dattern vår (for oss er hun vår, men lovlig er hun jo min) og A. har skrevet under på at han vil at E. skal adoptere henne. vi har ikke fått et rødt øre fra A. men han har vært flink til å sende meg bilde av seg selv og brev hvor han svarer på spørsmål om litt ting om han.

*****************************************************************************

husk at man kan faktisk bli gravid av samleie selvom han ikke kommer inni deg. vet flere sier at det ikke går, men jeg har et levende bevis som ligger på rommet sitt og sover nå.....

og mitt råd er å fortelle kjæreste, x, andre og familien om situasjonen! jeg vet det er hardt, men det er best å bare fortelle det med en gang! jo lengre man venter jo værre blir det.

som jeg skrev over her ventet jeg og kjæresten min med å fortelle noen at det var en mulighet for at en annen kunne være far.. og vi fikk ikke endelig svar, på at han ikke var det, før dattern var nesten 8 måneder. jeg har fortalt det til noen "nettvenner" og søstern min, ellers er det ingen andre som vet det.. vi har rett og slett ikke turt å si det til noen.

 

men vi har bestemt oss for at datten skal få vite det. men det er vanskelig. redd for alle reaksjonene vi får. redd spes familien hans vil hate meg og forskjellsbehandle dattern vår. (vi har en sønn sammen og).

vet heller ikke hvordan vi skal la dattern vite at hun det er en annen en pappan hennes som lagde henne.. og ikke minst hvorfor han som lagde henne, hennes biologiske far ikke vil treffe henne, uten at hun skal bli alt for lei seg...

 

 

lykke til alle sammen!

 

hilsen prucilla

[Anonym bruker]

¨min historie er veldig lik......barnet er 1 år, men alt er bare kaos enda

[Anonym bruker]

kaos? hvordan da?

har du kjæreste som støtter deg?

hvor lik er historiene våre?

 

 

Mvh Prucilla