Skal jeg som stemor ta ansvaret for gutten når far jobber borte og moren bor i samme by som oss???

[Olebrumma 4 barnsmor]

Jeg vil gjerne snu denne spørsmålstillingen på hodet for deg jeg ! Din manns barn bor sammen med dere og er annenhver helg hos sin mor, det betyr med andre ord at det er din mann som har omsorgsretten, barnets mor har samværsavtale og gutten på 4 1/2 år har altså sin faste bolig sammen med dere. Så blir hans far bortreist i perioder pga jobb og da skal han KASTES ut av sitt faste hjem i denne perioden. 3 uker er lenge for en liten pode på 4 1/2 år.

Ville du syns det var greit hvis du fikk beskjed at ; "nå mens jeg er på jobb pusen min, syns jeg du skal bo de ukene jeg ikke er hjemme hos moren din !!" for jeg vil ikke ha deg i hjemmet "ditt" ( les: det som faktisk er barnets faste hjem)

 

Og mannen din trygler deg om at barnet hans skal få bo i hjemmet sitt mens han er borte. Nei vet du hadde jeg vært mannen din hadde funnet en stabil og omsorgsfull person som flyttet inn i deres hjem, og tok seg av gutten i hans hjem, til han var ferdig med prosjektet, og kom hjem selv. For det er et barn på 4 1/2 år vi snakker om, som trenger å få ha sine faste vaner og rutiner og omgivelser uansett om far er hjemme eller ikke. Mor har jo de helgene hun skal ha hun, uansett hvor far er, slik barnet er vant til.

 

Ja, jeg syns du er egoistisk, og uansvarlig ! i forhold til et uskyldig barn, og jeg blir ikke forundret hvis dette er noe som din mann ikke kommer til å glemme.

 

Med vennlig hilsen

[Helene Harepus]

Eller kanskje FAR burde tatt ansvar og ikke tatt prosjekter på jobben, som innebærer at han er borte i flere uker av gangen, siden det er HAN som har omsorgsrett for barnet? Evt diskutert hvor barnet skal være og om stemor er komfortabel med å ha omsorgen mens han er bortreist, FØR han takket ja til prosjektet? Og er mor blitt spurt i det hele tatt? Når man er 4 år, så er 3 uker også lang tid å være -mer eller mindre- uten den ene eller begge av sine foreldrer..

 

Som noen her ovenfor skrev, selvom man velger en mann som har et barn og dermed å vise barnet omsorg og å akseptere alt som det følger, betyr det ikke at man har valgt å bli MOR for dette barnet. Barnet har allerede to foreldre. Dessuten er det en god del kameler stemødre må svelge og drømmer de må ofre, for barn som ikke engang er deres egne, så ikke si at stemødre som ikke har lyst til å ta på seg foreldrenes plikter og ansvar, er egoistiske og uansvarlige.

 

Helene

[Kreoline]

Helt enig Helene. Store ting i livet, jobben diskuterer man med ektefelle uansett om et er stebarn eller ikke i bilde. Det er ikke rom for å kjøre egoløp da.

 

 

[ostekaka]

Olebrumma, mener du virkelig at det er verre for en 4 åring å være 3 uker borte fra huset der han bor, enn det er å være 3 uker borte fra mor eller far?

[Helene Harepus]

For det første så er det far selv som har ønsket å ha ansvar for barnet og som bestemte at vi skal ha det slik. Forskjellige arbeidsrutiner kommer også inn i saken. Det er heller ikke slik at man kan bortforklare barnets atferdsproblemer (ja, det dreier seg om mer enn "mangel på oppmerksomhet" fra barnet!) med at "Helene engasjerer seg ikke", far har også fått lide pga barnets oppførsel. Fagfolk rådet oss å gi ungen tid, dvs at jeg ikke skulle presse meg på, men at h*n skulle få komme til meg når h*n følte seg klar for det. Det rådet har vi fulgt, og det begynner å gi resultater nå.

 

Det er dessuten ingen tvil hvor problemene stemmer fra, dvs fra en mor som har jobbet grundig med å lage kvalme og som har som mål at ungen skal mistrives hos oss, slik at h*n på sikt ikke vil bo hos oss. Hennes metoder er konstante løgner og baksnakking om oss (vi vet, fordi vi har fått høre "en god del" fra barnet). At barn blir sinte og ulykkelige av å bli brukt på denne måten, spiller tideligvis ingen rolle, så lenge mor får sin vilje.

 

Kan hende du synes hvordan vi har valgt å gjøre det er tullete, men dette er noe vi trives med og som har vist seg å fungere for oss alle tre.

 

Helene

 

[*Ulrikke*]

Nå bor ikke stebarna mer hos oss enn hos mor, men min samboer hadde aldri forventet at jeg skulle ha dem tre uker alene uansett. Han forventer ikke at jeg skal ha dem en helg alene heller, da prøver han å bytte hvis han skal reise bort!

 

Jeg har vært stemor til dem i fem år. Vi har et godt forhold, og jeg liker dem godt. Jeg har et veldig godt forhold til moren. Sambo og jeg har fått en datter sammen som nå straks er 2 år.

 

Jeg tar dem selvfølgelig ettermiddag og kveld om sambo skal noe. Det er ikke det det er snakk om. Men at jeg skal ha ansvaret for dem i dagesvis i strekk, det synes verken han eller jeg er riktig. Har vel ikke direkte spurt moren hva hun synes, men hun protesterer ihvertfall ikke på bytting hvis han skal være borte.

[♥Snulder]

Så lenge dette omhandler ett lite barn på 4,5 år som bor fast hos dere.... Da må jeg dessverre si meg temmelig enig med Olebrumma.

Far er i tillegg bekymret for om det skal gå bra med ungen???!!!

 

[Gjest]

Takker alle for tilbakemeldinger! Tenkte å svare på noen av innleggene her.

 

Etter at jeg skrev innlegget mitt, pratet jeg med mannen min, og vi satte oss ned og lagde en liten plan for de neste ukene. Han fortalte meg også at han hadde snakket med biomor, og han hadde uttrykket sin bekymring når det gjaldt bl.a. mat/middag og mangel på penger. Løsningen er at dersom hun sliter med penger, så får vi heller gi henne litt i denne perioden, slik at gutten får mat. Og hun hadde visstnok sagt at hun skulle si ifra hvis hun trengte det. Så dette er ikke det største problemet egentlig.

 

Forresten, vi hentet han hos moren på søndag, og på vei hjem sa gutten igjen at han ikke hadde spist middag, bare brødskiver til frokost. Da ringte mannen min til biomor med en gang og spurte. Og det viste seg at gutten ikke snakket sant. Biomor sa at han hadde spist både frokost, og to måltider til. Men jeg tror at gutten fortsatt ikke forstår helt forskjellen på frokost, lunsj, middag og kveldsmat. I barnehagen spiser de enkelte dager det de kaller middag i 13-tida, og da blir han jo litt forvirret stakkar. Men han "løy" fortsatt om at han ikke hadde spist hos moren sin. Det var jo ikke sant at han bare hadde spist brødskiver.

 

Senere på kvelden da han hadde lagt seg, sa han at han var sulten, og da sa jeg til han at han hadde jo nesten nettopp spist hos moren sin. Da mente han at han ikke hadde fått mer enn to brødskiver til kvelds. Jeg spurte han om han hadde spurt om å få mer, og da svarte han at "mamma sa jeg bare fikk to brødskiver". Dette høres kanskje ille ut for dere som ikke kjenner oss og situasjonen, men jeg må innrømme at jeg ikke alltid tror på det han sier. Det er ikke sjelden at vi finner ut at han ikke snakker sant. Jeg vil ikke akkurat si at han lyver, men har forteller ikke tingene sånn de faktisk er, og det blir jo på en måte å lyve likevel. Ikke sant? Da pleier jeg å spørre han: "Er det helt sant?" eller "Sier du det som er sant nå?". Og da er det ofte han innrømmer at han ikke sa det som var sant.

 

Som oftest er det ikke så ille det han snakker usant om. F.eks. i går. Da hadde han tatt på seg pysjen, men latt sokkene være på og lagt seg i senga. Da jeg gikk inn til han en halvtime senere (og han fortsatt ikke sov), oppdaget jeg at han hadde sokkene på seg, og spurte om han ikke skulle ta dem av seg. Da sa han at "pappa sa at jeg skulle sove med dem". Dette tvilte jeg litt på, for bare et par dager tidligere hadde mannen min bedt han ta av seg sokkene når han la seg, da han ikke trengte å ha dem på om natta. Det mannen min da hadde sagt var: "Man trenger ikke sokker om natta" eller "Man sover ikke med sokker på"....eller noe i den duren. Så da gutten igår sa til meg at "pappa sa jeg skulle sove med dem", så syns jeg det var litt rart. Og da minnet jeg han på den dagen pappa sa at han ikke trengte sokker om natta, og så spurte jeg han en gang til om det var sant at pappa hadde sagt at han skulle sove med sokkene på. Og da sa han: "Nei, jeg sa ikke det som var sant nå."

 

Så som dere skjønner er det ikke store løgner det er snakk om, men han har en tendens til å ikke si det som er sant. Og det er jo viktig at han skjønner at det er feil å ikke si sannheten. Eller?

 

Men jeg syns det er litt annerledes når han sier han ikke har fått mat hos moren sin, også stemmer ikke dette. Selv om han ikke skjønner det, så mistenkeliggjør han moren sin, og får faren sin til å tvile på moren. Det blir jo galt, ikke sant?

 

Men nok om det.... Det jeg egentlig skulle svare på var spørsmålet til "Seier & Glede". Kan det være at han (mannen min) er redd for at det skal få utover samværsavtalen? At mor skal ønske å ha sønnen mer fast? Ja! Det er også det han er redd for. Jeg har skjønt at det antagelig det det han er mest redd for. Han er redd hun skal lage problemer når vi skal tilbake til det normale igjen - når gutten skal hjem til oss igjen. Dette hadde han også snakket med henne om, og hun sa at hun ikke kom til å lage noe trøbbel, og hun mente at gutten har det veldig bra for tiden. At han har det trygt og godt hos oss, og at det er det beste for han. Så det virker kanskje som hun har skjønt at hun er nødt til å samarbeide med oss.

 

Planen er nå at gutten skal være hos moren sin fra mandag til fredag i tre uker, også skal han ha alle helgene i denne perioden hos oss. Jeg har faktisk regnet litt på det, og han kommer ikke til å være noe særlig mer hos henne på disse tre ukene enn han normalt hadde vært. Forskjellen er bare at dagene forskyves litt. Hun henter han i barnehagen mandag ettermiddag, og vi henter han i barnehagen fredag ettermiddag. Det betyr jo bare fire kvelder hos henne egentlig. Så jeg ser ikke problemet i det hele tatt jeg.

[Gjest]

Takk for det! Jeg er inne i en periode hvor jeg trenger litt fred og ro, og de ukene gutten skal være hos moren, kan jeg som du skrev skaffe meg litt overskudd.

 

Når det gjelder barnebidrag, så betaler ikke biomor dette. Og vi har gitt opp å mase. Hun har ikke penger. I en periode fikk vi ordnet det sånn at hun ble trukket i lønn, men så byttet hun jobb, og pengene sluttet å komme.

 

Men moren er helt og fullt i stand til å ta vare på gutten - ettersom jeg har skjønt. Dessuten har hun også samboer som jeg vet hjelper til og stiller opp. Og gutten snakker masse om dem begge to, og han gleder seg hver gang han skal dit.

[Gjest]

Ja, enig! Selv om mannen min for det meste er hjemme, så føler jeg at det er jeg som gjør mest her i huset. Jeg lager middag, jeg vasker klær, jeg vasker badet, jeg skifter sengetøy, ja, jeg gjør alt - så lenge jeg ikke spør om hjelp. Jeg har gitt opp å forvente at ting blir gjort så lenge jeg ikke spør. Spør jeg om hjelp, så får jeg aldri nei til svar da. Han hjelper med glede, men nesten aldri uten å bli spurt. Så i grunnen gjør jeg VELDIG mye for en liten gutt som ikke er min sønn. Og jeg begynner å føle at mannen min tar det for gitt. Og dersom jeg skulle hatt gutten hos meg i tre arbeidsuker i strekk, så hadde jeg følt meg som en alene-ste-mor. Nei, endelig har jeg sjansen til å leve mitt liv i noen dager.

 

Jeg vet jeg har valgt dette selv. Jeg giftet meg med en mann med barn, og da må jeg ta min del av ansvaret, men jeg syns ikke det er helt riktig for noen av oss at gutten evt. skulle ha vært hos meg når faren er ute og reiser, og moren bor bare 5 minutter unna.

[Gjest]

Som jeg skrev i et av de andre svarene mine, så er moren oppegående og fullt og helt i stand til å ta seg av gutten. Dessuten har hun en samboer som jeg har fått inntrykk av at stiller opp mye. Så hun er ikke alene om det. Så jeg tror det er mest pga økonomien at hun evt. sliter. Men det løser vi.

 

Som også skrevet tidligere, så er jo mannen min redd for at hun skal lage problemer og kreve å få tilbake sønnen fullt når denne perioden er over. Men det tror jeg ikke kommer til å skje. Jeg tror hun har skjønt at hun må samarbeide med oss for guttens skyld, og jeg tror også hun innser at hun for øyeblikket ikke har økonomi til å ta seg av han på en skikkelig måte. Så jeg ser heller ikke dette som noe problem.

 

Jeg har ikke sagt til mannen min at jeg kan "være tilstede" dersom moren trenger hjelp de ukene gutten skal være hos henne, men jeg kan jo alltids tilby meg. Men egentlig ser jeg ikke at det skal være behov for det, for når hun har han annenhver helg, så er han hos henne fra onsdag til søndag, og det er jo egentlig like lenge som hun kommer til å ha han nå.

 

Nei, jeg ser rett og slett ikke noe problemer jeg. Det eneste jeg er usikkert på er hva mannen min tenker om meg. Er han skuffet og lei seg? Forstår han i det hele tatt hvordan dette er for MEG?

 

Jeg har ikke tatt det opp meg han på en stund, for alt har vært fint i en lang periode nå.

 

Det jeg ikke har nevnt tidligere er at dette prosjektet til mannen min kommer til å vare fram til mars, så vi sitter sikkert med det samme "problemet" etter nyttår igjen også. Men akkurat nå må jeg bare ta en periode av gangen.

 

 

[Gjest]

Situasjonen er slik - det er hvertfall mitt inntrykk:

 

- Mor vil ha mer samvær med sønnen sin.

- Mor er egnet til å ha sønnen i så lang tid, men har økonomiske problemer og betaler ikke bidrag.

- Det er ikke snakk om omsorgssvikt i morens hjem.

- Gutten liker seg hos moren og stefaren, og gleder seg hver gang han skal dit.

- Gutten kaller morens hjem for "hjemme hos mamma og "Per", noe som for meg tilsier at gutten føler seg hjemme der.

- Stemor og stesønn har et godt forhold. Han har respekt for og tillitt til meg, og han er veloppdragen og snill.

- Stemor (altså jeg) er likevel fortsatt ikke (selv etter to år som stemoren hans) helt komfortabel med å ha ansvar for gutten alene i flere dager når faren jobber sent (selv om er hjemme om kvelden og natten).

- Stemor trenger tid for seg selv, og er ikke så begeistret for å være alene-stemor i tre uker.

- Far er redd for at gutten ikke får nok mat hos mor, samt at hun skal lage trøbbel når gutten skal tilbake til oss etter tre uker. (Men dette har vi nok løst.)