Skal jeg som stemor ta ansvaret for gutten når far jobber borte og moren bor i samme by som oss???

[Gjest]

Mannen min har en sønn på 4 1/2 år som bor fast hos oss og er annenhver langhelg hos moren sin.

 

Nå har situasjonen blitt slik at mannen min jobber i et prosjekt som innebærer en del reising til ulike steder i landet. Det vil si at han kommer til å bo en god del på hotell, men kommer hjem i helgene.

 

Han mener at sønnen skal være hos meg i denne perioden han jobber borte, men jeg ikke er så begeistret for dette. Jeg har sagt at jeg ikke har så lyst til det, samtidig som jeg ikke kommer til å orke, og at det ikke er riktig for verken han, moren hans eller meg.

 

Selv om jeg har et godt forhold til gutten, og han liker meg og har tillitt til meg, så syns jeg det er feil at jeg skal ta ansvaret for han alene i tre uker eller mer. Jeg er ikke moren hans.

 

Grunnen til at mannen min mener gutten bør være hos meg i denne perioden er fordi moren har lite penger, og mannen min er derfor redd for at han ikke skal få nok mat bl.a.

 

Jeg vet ikke om det er tilfelle at han får lite mat hos henne, men han sier av og til når han kommer hjem fra henne at han ikke har spist annet enn frokostblanding og brødskiver. Men jeg vet hvordan han er, og har er jo ikke mer enn nesten 5 år, så det er mulig at dette er noe han bare sier, når sannheten er noe helt annet.

 

Men spørsmålet mitt er: Er jeg egoistisk når jeg sier at jeg ikke vil ta ansvaret for han alene i tre uker??? Er det riktig at jeg skal ha han alene i så lang tid når faren er borte og moren faktisk bor i samme by som oss?

 

Mannen min sa nettopp til meg at han er lei seg om dagen, da han gruer seg til gutten skal være så lenge hos moren (grunnet at han ikke tror han får nok man bl.a.). Og min dårlige samvittighet ble bare verre. Jeg hadde fra før ganske dårlig samvittighet for at jeg ikke vil ta meg av gutten i tre uker. Men jeg har verken lyst eller ork til det.

 

Er det noen som har noen synspunkter? Er jeg egoist? Er jeg lite ansvarsfull? Skal jeg ta på meg ansvaret for stesønnen min i tre uker uten at han får vært sammen med verken moren sin eller faren sin?

 

Huff, jeg føler meg slem!

[*Lissi*]

Vel, dette må du nesten avgjøre selv. Vil bare si at jeg har to jenter fra mitt første forhold. Reiser endel nå i jobben min, og da er det sambo som stiller opp for barna. (tre til sammen) Hadde nok blitt skuffet og lei meg om han hadde nektet.

[Gjest]

Du er overhodet ikke slem som tenker sånn. Faren kan ikke pålegge deg å ta vare hans sønn i denne perioden, dersom mor er i stand til å ta barnet sitt..

 

Kan det ikke finnes andre løsninger på dette da? At dere kjøper inn mat etc til moren, sånn at han er sikker på at det er nok?

 

Hvis moren bor i samme by, bør det kunne ordnes sånn at han er hos mamma minimum 50% av tiden, når pappa er borte..

 

Synes du må snakke med mannen din og fortelle ham at dette er for mye forlangt av deg, og at det er urettferdig ovenfor moren. Hun er jo kapabel til å ta vare på sin egen sønn (ut i fra det som kommer fram her) og da bør sønnen kunne være der mer.

 

Kan det være at han er redd for at det skal gå ut over samværsavtalen? At mor skal ønske å ha sønnen mer fast?

[niros]

Nei veit du hva? Synes ikke du er egoistisk i det hele tatt.Gjør hele saken enkelt: Den måneden han skal være hos moren så slipper hun å betale barnebidrag. Disse pengene kan hun bruke på mat. Saken er løst!

 

Synes du skal si at du ønsker disse ukene til å skaffe deg selv overskudd og hvis moren er i stand til å ha gutten annenhver helg,så klarer hun det i 3 uker også.

 

Her hos oss har vi ikke dattern til mannen min di helgene mannen min ikke er hjemme.På samme måte har vi dattern hvis moren skal på lengre turer uten dattern. Enkelt og greit fordi det er far og mor barnet skal være hos, ikke stefar eller stemor. Selvfølgelig hjelper vi til i hverdagen,men hvis han forventer at du stiller opp i 3 uker,ja da synes jeg snart han bør landet,for den rosa skyen han da svever på finnes ikke.

 

 

[velger nick en annen dag]

Hmmmm ikke bare enkelt det der.

 

Men siden gutten bor fast hos dere og er hos moren annen hver helg (som er langhelg , slik jeg forsto det) så vil han vel være hos moren sin EN av helgene ihvertfall? Slik at det ikke vil bli 3 sammenhengende uker?

 

Jeg vet ikke hvor mye du og faren har snakket sammen om dette,men det er jo primært farens ansvar at barnet blir tatt vare på disse ukene.Og om du ikke ønsker /kan det så må han jo da ta kontakt med andre.

Men dere lever jo sammen, og har den daglige omsorgen for barnet,så slik sett ville jeg ihvertfall følt det naturlig å ha barnet alene.

 

Dette er det jo ingen fasit på,dette må dere løse dere i mellom.

 

 

 

 

[DolphinGirl]

Du er ikke egoistisk nei, og det er jo egentlig tåpelig å forvente at andre skal ta seg av ungen istedenfor foreldrene. Dette er mitt problem også - jeg er kjempeglad i ungen, men når mannen min reiser, kunne jeg tenke meg å ha muligheten til å gjøre det samme selv. Ikke sitte hjemme å føle meg som en hushjelp og barnevakt, men leve mitt liv.

[liljekonval]

Hmmm...nei dette er ikke helt enkelt.

 

Det første dere må få kartlagt, og som er av betydning også utover den perioden mannen din vil være borte, er om gutten faktisk har det greit hos mamma'n sin og hvor stor hennes eventuelle økonomiske problemer er og om hun i det hele tatt er i stand/har økonomien til å ta seg av sønnen sin på en ordentlig måte. Det er jo ganske viktig. Er det sant som gutten sier at han ikke får nok mat, så kan jeg godt forstå at faren er engstelig for å la sønnen sin bo hos en mamma som har problemer med å dekke guttens primærbehov.

 

I utgangspunktet skjønner jeg deg godt og er enig i at det ikke er du som bør passe barnet i denne perioden. Det virker mere naturlig at gutten skulle vært hovedsakelig hos mamma'n sin når pappa'n er så lenge borte, eventuelt at du "avlastet" henne ved behov.

 

Men det er denne situasjonen med/hos mamma'n som er litt avgjørende:

 

1- Dersom det kun er penger mamma'n sliter med kunne dere vurdere å dele perioden på en mere balansert måte, f.eks. 50/50 eller at mamma'n har han i hele den aktuelle perioden samtidig som dere sparer henne for barnebidraget for å sikre at hun har penger til mat. Du bør uansett foreslå å være "i beredskap" i den aktuelle perioden dersom det skulle skjære seg og situasjonen tilsier at gutten ville hatt det mye bedre og tryggere hos deg.

 

2-Dersom det er andre enn bare økonomiske årsaker for at mamma'n "sliter" med å ha gutten hos seg over lengre tid og at dette kan by på problemer for han (henne), så synes jeg mannen din bør vurdere å avkorte reisen sin, eventuelt utsette den om han kan. Det er tross alt han som har hovedansvaret her og er det en "akuttsituasjon" må han ta hovedstøyten.

 

For meg blir dette en helhetsvurdering ift situasjonen mamma'n befinner seg i. Er hun frisk og rask og oppegående og det "bare" er penger som er problemet så finner dere helt sikket en løsning mamma'n kan leve greit med. Er det andre årsaker så må problemet løses på ett annet nivå.

 

Dersom mamma'n har gutten i hele perioden så synes jeg uansett at du skal tilby deg å "være til stede" dersom det skulle være noe. Si at du er beredt på å passe gutten på kort varsel dersom det er behov for det, og at du er mere enn villig til å avlaste mamma'n en ettermiddag/kveld eventuelt natt i ny og ne.

[-Hengebuksvinet-]

Og om situasjonen tilsier at har det best i vårt hjem, ville jeg selvfølgelig stilt opp og tatt meg av ham mens mannen var borte. For når mannen min gir litt ekstra i jobben, er jo dette noe som alle får nyte godt av. Mannen min stiller også opp for min særkullssønn, med største selvfølge, og i mye større grad enn faren.

 

Det jeg synes er av betydning her, er om moren er egnet og om hun ønsker å ha sønnen mest mulig. I så fall burde det være en selvfølge at hun kunne ha han mest, når mannen er borte. Om det bare står på økonomien, så er jo det lett å ordne. Da slipper hun rett og slett å betale bidrag denne måneden, og får i stedet bidrag fra far.

 

Så det dere først og fremst må få avklart, er om det er omsorgssvikt i morens hjem. Og om det er tilfelle, må dere uavhengig av jobbperiode gripe tak i det.

 

Jeg har en filosofi, som sier at alle barna er velkomne i vårt hjem. Til enhver tid. Og mener i utg.pkt at mannen din ikke kan tvinge deg til å ha stesønnen så lenge, men hadde nok forventet (både av meg selv og) av mannen, at den som var hjemme stilte opp for alle barna. Uavhengig av biologiske bånd).

[liljekonval]

Litt lengre opp skrev jeg følgende:

 

Dersom mamma'n har gutten i hele perioden så synes jeg uansett at du skal tilby deg å "være til stede" dersom det skulle være noe. Si at du er beredt på å passe gutten på kort varsel dersom det er behov for det, og at du er mere enn villig til å avlaste mamma'n en ettermiddag/kveld eventuelt natt i ny og ne.

 

Jeg vet ikke hvor mye du har passet stesønnen din alene, men jeg har i alle fall kjempegod erfaring med å passe stedatteren min alene en natt i ny og ne. Da koser vi oss skikkelig, jeg dusjer og grer håret hennes så hun føler seg ren og fin, hun får på seg nyvasket pysj, jeg lager kosemiddag til oss som vi gjerne spiser forran TV'n med en film hun har lyst til å se og...det beste for henne...hun får lov til å sove i sengen til pappa'n og meg, der hvor pappa'n skulle ha ligget. Jeg sover kanskje ikke så godt akkurat den natten og alt dette krever litt investering for jeg har 2 barn til som jeg må få gitt middag til og lagt litt tidligere enn vanlig for å få kvelden alene i ro og mak med jenta, men det gir oss så mye fin, rolig kvalitetstid sammen og både hun og jeg husker disse kveldene i lang tid etterpå så det er absolutt hvert det!

 

Kanskje det faktisk hadde vært fint for deg og stesønnen din og få et par slike kvelder/netter sammen? Da får dere virkelig tid til å bli kjent sammen på en annen måte enn når pappa'n er hjemme?

 

Lykke til!

[DolphinGirl]

Vel, helt enig i at alle barn er velkomne i mitt hjem og jeg storkoser meg sammen med stesønnen min når vi er alene. MEN; når man velger å få barn, burde man ordne jobbsituasjonen etter det også. Man må ta ansvar. Selv om det gagner alle at far jobber mye for å tjene godt, ville nok barna satt mer pris på å ha tid sammen med faren. Selvsagt bør vi stemødre stille opp som barnevakt iblant, men hvis vi får pepper for at vi ikke vil ha stebarna i tre uker i strekk, er det noe galt. Det er faktisk faren som burde få pepper fordi han reiser bort fra ungen 3 uker i strekk. Moren burde ta sønnen i dette tilfellet, og stemor kan stille opp som barnevakt. Far kan da vel sende med noen poser mat hvis det er SÅ ille.

[Helene Harepus]

Enig med deg DolphinGirl. For min del føler jeg kanskje det var mer slik at når jeg traff min mann, så fikk jeg barnet med "på kjøpet". Jeg valgte ikke barnet på samme måte som min mann, jeg fikk tross alt ikke møte barnet før vi hadde kjent hverandre i over et halvt år og på ingen måte har jeg ansvar eller plikter som barnets biologiske foreldre. Ikke heller er jeg invitert med på møte i barnehage/skole etc.. Nettopp fordi jeg ikke er barnets mor, jeg er konen til pappa og det er pappa (og mamma) som har omsorg for barnet, ikke jeg. Det var min mann også veldig klar over når vi ble sammen, det var hans barn og han skulle hente/levere i barnehage/skole, smøre matpakke, legge barnet om kvelden o.s.v. Og det løftet har han holdt. Hvis noen mener at det å ha valgt en mann som har barn, betyr at man skal ta ubegrenset ansvar for hans barn fra før, så har mor og far faktisk VALGT ikke bare hverandre en dag fordum, MEN å få akkurat dette barnet og da mener jeg det er de to som må ta hovedansvar. Akkurat som jeg vil ta hovedansvar (sammen med far selvfølgelig) når jeg en dag velger å få eget barn. En sak er å stille opp, men å ta hovedansvar i ukesvis for et barn som allerede har 2 foreldre som deler på omsorgen, det ville jeg aldri akseptert - eller forventet i en omvendt situasjon.

 

Helene

[velger nick en annen dag]

Aller først må jeg si at jeg tror ikke det er noe fasit-svar på det spørsmålet.Det er mange faktorer som spiller inn , og det er klart at om barnet ikke får nok mat hos mor så må man jo la vær å sende det til henne i 3 uker.Eller sende med mat selv.

 

Men jeg har opplevd å være i fars sko en gang.

Og må si jeg er veldig glad for at stefar da stilte opp og tok vare på eldstejenta mi.

For han er det ingen tvil: han stiller opp henne som om hun er hans egen,og det setter jeg veldig stor pris på.

Nå var jeg borte i 6 uker gr.sykdom og jeg tror heller ikke at faren hennes ville stilt opp hele den tiden.

Men uansett; jeg ville opplevd det som noe snodig om mannen min hadde bedt meg sende datteren min til faren i de ukene jeg var dårlig.Særlig siden hun jo bor fast hos oss og er på samvær hos faren sin.

 

Det er da slik vi velger å gjøre det.Sier ikke at det er løsningen for alle.

 

 

[DolphinGirl]

Helene Harepus: Det høres ut som du har en klok mann, og han fortjener skryt for at han har holdt løftet om å ta ansvar for barnet sitt! Jeg er dessverre en av de stemødre som får pepper hvis jeg ikke stiller opp MER enn foreldrene. Og det er faktisk det jeg gjør - jeg er der mer for denne ungen enn foreldrene er. Det er godt å høre at det fins modne menn der ute også! )

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg føler ikke at far kan forvente at verken stemor eller biomor skal stille opp. han er hovedomsorgsepersjonene for dette barnet og da kan han ikke reise av gåre med jobben om ingen av de overnevnte mellder seg frivilig. jobben hans er jo klar over at han har hovedomsorgen for ett barn og burde forstå at han da ikke kan være borte.

 

det er urimelig og kreve at stemor eller samværsforelder tar dette ansvaret. en ting er å spørre om hjelp, men sier steM og bioM at de ikke vil/kan så må far forholde seg til det.

 

jeg vet at jeg ikke hadde spurt far eller stefar om noe så volsomt. for det er ganske lenge det er snakk om og ganske mye jobb

[Helene Harepus]

Ja, etter å vært en del på disse sidene begynner jeg å skjønne at jeg har vært usedvanlig heldig som fant en slik mann, men så pleier han å si "jeg er da ingen gutt! jeg er en MANN, harepusen min!!" Eller noe i den retningen, hehe Så jeg skal nyte tiden til vi får våre egne! Men på den andre siden finnes da en biomor som mer enn veier opp mot det.. desverre.. Uansett, jeg kan godt skjønne at det finnes unntagelser når det gjelder å ta ansvar for barn, som når mor var syk og far er uansvarlig. Da var det bra gjort av stefar at trå til. Men i HI sitt tilfelle, synes jeg at far må ta ansvar og tenke gjennom jobbsituasjonen, hvis han ikke vil at barnet er hos mor, han kan ikke bare springe av gårde i ukesvis og overlate ansvaret til stemor. Det viktigeste er kanskje at hvis stemor tar ansvaret, så er det fordi det er noe hun selv ønsker og trives med, ikke at hun føler seg tvunget til det.

 

Helene

[Groosalugg]

Hvorfor vil du ikke ta ansvaret for gutten da? Jeg hadde tatt ansvaret for min bonusdatter med glede.

[Groosalugg]

Jeg kjenner jeg blir litt bekymret over at omtrent ingen her ville tatt vare på barnet i et slikt tilfelle.. Hva om det ikke var jobb, men at mannen din hadde blitt syk og ble innlagt på sykehuset da?

 

Jeg for min del ønsker å behandle min bonusdatter på lik linje med mine egne barn og hadde ikke hatt problemer med å ta ansvaret for henne.

[Helene Harepus]

Stebarn er ikke nødvendigvis som "egne barn" for alle. Hos oss har biomor snakket så mye dritt om meg og far til barnet, at det det er først nå ungen begynner å akseptere meg og si "god natt" og hilse på meg uoppfordret, enda h*n bor over 50% hos oss. H*n går fremdeles i barnehage og jeg har vært sammen med faren i snart 3 år, altså h*n husker vel neppe hvordan det var før jeg kom inn i bildet, men allikevel har det tatt over 2 år å bli noenlundes akseptert og ikke bli uglesett som "heksen som stjal pappa fra mamma og ungen" (min mann hadde vært alenefar i 11/2 år når vi møttes, så det var ingen stjeling på gang!). Og tro meg, det er ikke bare eldre barn som er flinke til å stenge "stemor" ute! Det har til tider vært svært lite hyggelig familieliv når barnet er hos oss. Jeg er sikkert ikke den eneste "stemoren" som sliter med slike problemer og å ha aleneansvar i flere uker under slike omstendigheter, er ikke noe jeg ville ønsket å påta meg. Ting har forbedret seg mye hos oss, men for å ta slikt ansvar må både barn og "stemor" føle seg helt trygge på hverandre og jeg kan si at jeg er ikke der ennå. Men så ville mannen min heldigvis aldri funnet på å dra bort på jobb i ukesvis, når han har hovedomsorg for barnet. Dessuten er det slik at ikke alle stemødre har sine egen barn og/eller erfaring med å ha aleneansvar for et barn i flere uker, da kan det i seg selv bli ganske stressende tanke.

 

Helene

[Groosalugg]

Oki, men nå får jeg ikke inntrykk av at dette er greia i dette tilfellet da. Det virker jo som at alternativet er at gutten ikke kommer til å bli tatt godt vare på fordi moren har begrensede ressurser. Far her er jo bekymret for sønnen sin..

 

Og det å ha aleneansvar for barn er ingen heksekunst.. Jeg er alenemor(med kjæreste riktignok da) og jeg synes igrunn at folk som ikke klarer å være alene med barna en kortere periode er ganske hjelpesløse.

[Helene Harepus]

Igjen, sikkert fordi du er mor selv og vant til det. Plus at du er barnas mor og helt og holdent akseptert av de!

 

Helene

[ostekaka]

Jeg har et barn, og et barn på vei, og nå nærmer det seg :-)

Barn er veldig mye kos, men det er også veldig mye jobb. Personlig synest jeg at egne barn er litt mer kos, og litt mindre jobb, enn andres barn. Det være seg om det er stebarna mine, eller tantebarna mine, eller andre jeg sammenligner med.

Og jeg hadde nok ikke vært overbegeistret for å skulle passe andre sine barn i lengre periode, og jeg hadde heller ikke vært over begeistret over at andre skulle passe mitt/mine barn ilengre periode. Barna har det best med sin mor, og sin far. Det skal stå temmelig ille til med kostholdet over lang lang tid før det konker ut mors kjærlighet og trygge favn.

Er det snakk om sykdom som gjør at foreldre ikke kan ta seg av ungene sine, så er det jo klart at en stiller opp og får ting til å gå så godt som mulig, er det fordi mor eller far har lyst på en syden tur i en måned eller andre sånne ting, så mener jeg at det hadde vært uaktuellt.

Dette med jobb, relativt kortvarig prosjekt, det står jo litt i en mellom stilling, og faren gjør det jo til felles gode for alle i familien, så da bør en jo heller revurdere litt.

 

Men jeg ville ha prøvd å forstå hva det er som egentlig ligger bak at faren helst ikke vil at gutten skal være hos moren, er det kun pengene det går på og maten bør det jo kunnes ordne opp i. Jeg mener at det er lenge for et lite barn på 4 år å væreborte fra mor og fars helt betingelsesløse kjærlighet, og stolte blikk, ekte latter og applaus for hvor hærlige barna er. Og det er ikke mange som kan greie å konkurere med foreldrene der Samme hvor flink en er, og samme hvor nær en er. Men må det til så må det til, og det går nok helt fint. Men barna har det nå sånn generellt best hos mamman og pappan sin. Mener nå jeg.

[PROVOSERT!!!!!!!!!!!]

Nei. Dette syns jeg er helt opp til deg. Men det er endel ting du bør tenke på først.

 

Om barnet blir hos mor i 3 uker nå, klarer du å slappe av da, selv om du vet at han kanskje ikke har det bra? For du skal klare å leve og slappe av selv også. Jeg hadde kanskje ikke klart å slappe helt av, om jeg hele tiden skulle være urolig. Og om det skulle gå skeis hos mor, så hadde jeg fått dårlig samvittighet, selv om barnet ikke er mitt ansvar.

 

Jeg syns kanskje at barnets far ikke helt forstår din situasjon. Noen snakker om rosa skyer. Og jeg er litt enig. Når fedre med barn fra før av går inn i et nytt forhold, så er det mange som drømmer om at den nye dama skal ta en "morsrolle" overfor barnet når det er hos ham. Og det skal ikke tas for gitt at vi stemødre hjelper til. Så klart har vi et ansvar. Men ingen kan komme å kreve noe av deg, bortsett fra normal høflighet ol. såklart. Jeg personlig er veldig involvert i mine stebarn. Men jeg har forståelse for de som ikke velger det, eller ikke klarer det. Jeg syns ikke de skal "sees" ned på av den grunn. En velger en mann, og viser forståelse overfor han og hans barn. Men bare ved å velge en mann, så behøver en ikke å velge barna også.

 

Hva med at du har barnet i 1 uke, så moren, og så du igjen en uke?

Eller hva med besteforeldre?

 

Jeg har full forståelse for at enkelte kan syns dette er svært vanskelig.

 

Lykke til!

 

 

 

(",)

 

 

[PROVOSERT!!!!!!!!!!!]

Når jeg skrev:

 

"Men bare ved å velge en mann, så behøver en ikke å velge barna også."

 

Så mente jeg at en ikke behøver å velge å bli en morsfigur for barna. Men kjæreste/ samboer til en som har barn. Og innse at de alltid vil være der, og alltid vil kommer først :-)

 

 

 

(",)

[-Amelie-]

Du har ikke tenkt på at en annen grunn til at barnet ikke har vært særlig oppmerksom overfor deg, kan være nettopp det at du ikke har tatt noe ansvar overfor henne (du skriver at faren alltid har laget matpakker, lagt henne osv.)?

 

Jeg synes hele opplegget blir tullete. Om en ikke er sammen om barna, er en ganske alene hver for seg.

[-Amelie-]

Den kommentaren var forresten til Helene Harepus.