Hvordan vet man at man er sikker?

[Rebecca86]

I forhold til mange her er ikke jeg SÅ ung. Men i en alder av 21 år føler jeg meg egentlig for ung til å bli mor. jeg er midt i en universitets utdannelse, og ellers har jeg ingen nære venner som har barn eller som vil ha det med det første. kjæresten min og jeg bor sammen og har det kjempe bra. Det var absolutt ikke planlagt å bli gravid, og jeg er redd for at det kan ødelegge for forholdet vårt.

 

Jeg vil gjerne høre fra andre om hva som fikk dem til å være sikkre på at de ville beholde barnet.

for nå føler jeg meg ganske alene, og vet ikke om jeg klarer det.

[MyBabyGirl<3]

Noen synes kansje dette er ein dårlig grunn, men om du tar abort kan det være at du får store problemer med å blir gravid igjen senere, er ikke sikkert du kan det i det hele tatt.. Jeg tenkte i allefall mye på dette i begynnelsen.. er bare 17 selv, og barnefaren sliter med rus og voldsproblemer, men har familie som støtter meg, moren min vil være dagmamma til høsten så jeg får tatt ferdig utannelsen:) Det er mye å tenke på, men du har faktisk et liv i magen, det må være vanslig å ta abort tror jeg, de er modige di som gjør det..

[Tina0508]

Hei hei

jeg er også 21 nå og midt i utdannelse. Min graviditet var ikke planlagt i det hele tatt, men jeg bestemte med bare for å beholde barnet uansett. Føler meg overhodet ikke klar, men vet at under graviditeten skjer det så utrolig mye med oss og da blir man klar. Har en venninne som ble mor da hun var 19 og hun blomstret noe veldig.

Folholdet ditt blir nok ikke ødelagt av et barn, dere vil jo føle dere mye mer knyttet når dere har et barn sammen.

 

Men det er til syvende og sist opp til deg om du vil ha barn nå. Men jeg tror at om man velger å beholde det så kommer du aldri til å angre på det. Det er jo babyen din:)

[Anette_23]

hei.

jeg er 20 og har akkurat d samme problemet. er 8 uker på vei og skla til legen neste mandag for og bestemme om jg skla beholde eller ikke.

jeg har uuutrolig lyst til og beholde mn kjærsten er sånn i tvil, han føler han ikke er moden og at livet kommer til og bli ødelagt..

 

mn hvem skal mna høre på, føler mg slem om jg sier jg vil beholde uten hans samtykke..

 

Anette20

[Rebecca86]

Kjæresten min er også i tvil. han sier han støtter meg uansett men jeg vet at han helst ikke vil ha barn nå, så jeg føler meg også slem når jeg heller mot å beholde. skjønner ikke hvordan jeg skal klare å ta en avgjørelse.

[Håperpåønskebaby]

Hør på deres indre stemme!

Eller magefølelsen som noen vil kalle det....

[T**** mamma:)]

Heihei:) Sitter nå her 28 uker på vei og klarer nesten ikke vente til terminen min i januar. Som med deg var denne graviditeten absolutt ikke planlagt, og jeg er ikke på det stadiet i livet som er mest tilpasset en familieforøkelse:p Går bare på første året på allmennlærerutdanninga mi. Når vi fant ut at jeg var gravid så var jeg allerede 13uker på vei, så vi hadde egentlig ikke så mye tid å bestemme oss på, og det er jeg egentlig glad for. (for da er det ikke sikker jeg hadde sitter her i den nye leiligheten vår og tellt ned til termin)

 

Livet vårt ble totalt snudd på hodet de første ukene. Begge var vi redde for alt det som lå foran oss. Plutselig så var vi voksne, og vi hadde ikke bare oss selv å tenke på lenger. Tror det var jeg som tok det mest fattet, men etter en liten stund til å venne seg til tanken har sambo tatt det hele med stormende ro. Han gleder seg kjempemasse til å bli pappa:) Selv er jeg nok av den litt verpesjuke sorten, så jeg synes tanken på å bli mamma er helt fantastisk. Selv om livet aldri kommer til å bli som før og det nok kommer endel humper i veien foran oss, ville jeg ikke hatt det anderledes. Sålangt har denne overraskende nyheten bare brakt oss mye nærmere. Og viss du gir samboeren din litt tid skal du nok se at han også klarer venne seg til tanken:) Men det er jo helt klart forskjell på folk. Og du skal gjøre det du selv føler er riktig. Selv ville jeg ikke byttet denne graviditeten mot noe!!

[:Kiki]

Hei!

Jeg har vært gjennom både en abort og et svangerskap. Aborten var da jeg var 18, hadde det ikke så bra med min daværende kjæreste, han støttet meg overhodet ikke da jeg fortalte om babyen i magen og jeg følte meg utrolig alene (selv om familien min støttet meg uansett). Forholdet tok slutt, jeg følte meg altfor ung til å bli mamma da, tenkte at jeg hadde fortsatt vgs, russetid, reiser og masse mer å oppleve.. Endte med en abort i 9 uke..

Jeg vet at det var en avgjørelse som jeg tok uten å tenke på mulighetene jeg hadde som ung alenemor, tenkte egentlig at jeg ikke hadde noe valg. Jeg kommer aldri til å glemme den bebisen som aldri fikk sjansen til å vokse opp.. Jeg vet at i den situasjonen jeg var i den gang, så var det den riktige avgjørelsen for meg, men likevel så tenker jeg fortsatt masse på det.. Kunne hatt en liten gutt eller jente å snart 4 år nå..

I dag er jeg 18 uker på vei med et lite nurk som jeg allerede elsker over alt på denne jord Har en herlig samboer som har støttet meg hele vegen, selv om han ikke var helt klar for å bli pappa med en gang. Svangerskapet var ikke planlagt denne gangen heller, men jeg var aldri i tvil om at jeg ville beholde. Klarer ikke gå gjennom en abort ennå en gang. Jeg elsker å være gravid, kjenne bevegelsene inne i magen og tenke på at det er min bebi som vokser der inne. Vet ikke hvordan vi skal klare oss økonomisk, vi vet at det blir tøft for forholdet vårt, men vi vet også at dette skal vi klare

Mitt tips er egentlig at du må lytte til magefølelsen din. Man kommer seg gjennom de tøffe tidene, uansett hva du velger. Å få barn er tøft, men det er også en abort. Spesielt om du ikke er sikker på om det er det du vil. Dere har 9 mnder på å bli klare til foreldrerollen. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal kunne bli en god mamma. Jeg kommer sikkert til å gjøre en masse feil.. Men både jeg og sambo gleder oss masse nå!

[Gjest]

hei:) jeg er 17 år og går 2 året vgs, jeg blir ikke å gå ut i permisjon når babyen kommer. man kan jo ta utdannelse selv om man har baby, kanskje greit å ta en liten permisjon om man føler at man har tid til det da, et år er jo ikke så veldig lenge, men man kan jo ta studier som privatist eller lignende:)

 

det som fikk meg til å være sikker var forholdet mellom meg og barnefaren, vi ville begge to beholde selv om det ikke var planlagt og vi er sammen om dette og tror at vi skal få det riktig å godt til:) det var det som var det viktigste for Meg i alle fall!