Smerter etter operasjonen - jenter fortell!

[Hæppi]

Hei!

 

Jeg skal ha planlagt keisersnitt i slutten av januar. Har tenkt en del på dette med operasjonssåret, og ditto smerter. Er det fryktelig vondt i såret i lang tid etter selve snittet? Ca hvor lenge? Blir det bedre, til raskere man reiser seg? Tar det lang tid før før man ikke merker så mye til såret lenger?

 

På sykehuset sa de at man kan få smertestillende etter operasjonen - hva slags smertestillende er dette snakk om? Morfin eller lignende?

 

Håper noen av dere kan svare meg på spørsmålene mine :-).

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Skal prøve å svare, men husk at dette er veldig individuelt! Trenger ikke oppleves likt for deg som det gjorde for meg.

 

Ja det er vondt, og de første gangene en er oppe og går er det veldig vondt! Men jo raskere og mer du er oppe og går jo bedre og fortere blir det mindre vondt. Etter mitt planlagte hadde jeg grusomt vondt samme dag og dagen etter (kombinert med etterrier som REV!). Men dag 2 etter snittet gikk jeg masse, helt normalt uten smerter å snakke om. Hadde baby på nyfødt 3 etasjer under barsel, og det gikk fint å "springe" opp og ned der. Ca 2 uker etterpå merket jeg ikke mye av det lenger, men du kjenner det hvis du tar i for mye. Da river det i såret, og det er en god indikator på at du må ta det litt med ro.

 

Jeg fikk morfin intravenøst i 4-5 timer etterpå (ikke konstant, bare når jeg trengte det). Så gikk de over til å sette morfin i låret, fikk det til morgenen etter. De neste dagene var det pinex forte og voltaren. Skrevet ut fra barsel etter 4 dager, da måtte jeg skaffe meg paracet selv men tok ikke mange.

 

Du må spørre selv etter smertestillende, ikke bestandig de spør deg. Syns du at du trenger litt er det bare å dra i snora. Jeg fikk nok i meste laget smertestillende de første 2 dagene, grunnen var at gutten min var alvorlig syk og jeg skulle ikke være nødt til å gå rundt med fysiske smerter i tillegg. Men etter 2 dager klarte jeg meg fint på pinex og voltaren.

 

Lykke til!

 

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Må legge til at såret gror igjen på ca en uke..

 

=)

[Hæppi]

Tusen takk for beskrivende svar :-)

 

Ja, er klar over at det er individuelt - men det finnes vel ingen som ikke kjenner noen smerter over hode. Jeg er litt redd for at man har så mye smerter at man ikke orker kontakt med barnefar og baby. Eller er sjansene for nettopp dét relativt små? Har jo så lyst til å være i stand til å kose med babyen min etter inngrepet :-). Jeg skal for øvrig ikke ha narkose, men altså spinal.

 

De smertestillende du får etter operasjonen - hjelper de godt? Eller har man allikevel mye smerte?

 

Var det så vondt at du ikke vil klare å gå gjennom smertene en gang til?

 

Og, etterrier? Hva er det? Er det noe alle får? Mange? Hvor lenge?

[It's all about me]

Vel, dette er forskjellig fra person til person, men hos meg var det grusomt. forbred deg på det verste og bli heller positivt overrasket, mange har ikke vondt i det hele tatt nesten. Så ikke la deg skremme av det jeg skriver, jeg tror jeg var maks uheldig.

 

Jeg sluttet etter kort tid på smertestillende jeg fikk på sykehuset siden jeg ble dårlig av de. Når jeg reiste meg opp gikk det helt rundt og jeg var på nippen til å svime av.

 

De første 3 dagene hadde jeg sånn passe vondt og var stiv (det var da jeg ennå brukte smertestillende). Akkurat sånn som jeg hadde trodd slikt skulle føles.

Men så begynte det å bli være. I en uke etter det gjorde det så inne granskauen vondt at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Den første uken hjemme hadde jeg nok med å sette meg opp i senga/sofaen, amme og gå på do. Det tok alt av krefter. Måtte bevege meg framoverbøyd som en gammel krok, tok et og et skritt mens jeg støtte meg til det jeg fant. Var helt jævlig.

Når jeg endelig kom fram til doen startet et enda verre helvete. Var så sår etter kateteret at jeg måtte inn på sykehuset for kontroll pga det. Det var så vondt å tisse at jeg måtte bli sittendes noen minutter for å komme meg etterpå. dette ble gradvis bedre, men tok flere uker å bli bra.

Har generelt grei opplevelse med ks'et, men tiden etterpå var grusom. Håper jeg aldri må ha ks igjen pga det.

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Har aldri hørt om noen som ikke har hatt smerter i det hele tatt. Det synes jeg i tilfelle ville vært rart, det er en stor operasjon!

 

Jeg har hatt både hastesnitt og planlagt snitt, og etter haste hadde jeg mer vondt. Kroppen hadde da gått gjennom nesten hele fødselen. Men jeg orket også da å kose masse med baby. Jeg fikk hjelp til å løfte han de første dagene begge gangene (to gutter), men hadde ingen problem med kosing. Jeg satt/lå i seng med førstemann på brystet i timer hver dag, det samme med andremann bare da var vi på nyfødt. Men kosing tror jeg du orker ja! =)

 

Smertestillende som jeg har fått etter inngrepet har virket godt ja, og jeg har begge gangene styrt inntaket selv. Ved behov. Nå hadde jo jeg hastesnittet først, og det skremte meg ikke fra et planlagt et. Så det planlagte jeg hadde skremmer meg overhodet ikke, jeg må jo gjennom det til våren igjen!

 

Etterrier er livmora som trekker seg sammen igjen. Etter førstemann kom merka jeg dem ikke i det hele tatt, etter andremann hadde jeg dem samme kveld som fødselen og hele neste dag. De var ille, mye verre enn selve snittet. Men dag 2 var de helt og holdent borte. Tror disse merkes bedre og blir mer smertefulle for hver fødsel en går gjennom (så de gruer jeg meg litt til, mer enn snittet).

 

Dette kommer til å gå kjempebra! =)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Etter mitt første ks fikk jeg et par dager med morfinsprøyter, og det hjalp veldig godt.Merket mest vondt når jeg la meg på siden.

Etter det 2. ks hadde jeg nesten ingen smerter, og tok kun noen paralgin et par dager.Den 2. gangen var snittet også mye penere sydd, og kirurgen spurte meg om det var ok at han brukte litt tid slik at det skulle se penere ut enn etter 1. gang.Jeg vet ikke om dette hadde noe å si, men jeg har begge gangene vært oppe samme dag, ingen problemer med å holde babyen- men husker det var kjempevondt da jeg fikk latterkrampe av noe minn mann sa.

Jeg skal ha ks nr 3 i januar, og er på ingen måte skremt :-)