Blir så utrolig skremt nå..

[Anonym bruker]

Av å lese innleggene om at man ser "det lille mennesket" i uke 11 ligge i bekkenet osv...Jeg revurderer nå abort, synes det er forferdelig, men lige galt er det jo å beholde. Hva skal man gjøre?

Jeg vil i alle fall trenge full psykologisk hjelp for å gjøre noen av disse delene.... Er så innmari lei meg om dagene, vet ikke hva jeg skal gjøre...

er i uke 7...

[...]

Det er vondt, men hvis det er rett så er det rett. Jeg personlig sliter med sorgreaksjoner, angst, påtrengende minner. (Det er jeg som skrev om det jeg så, som jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett.) Jeg tror det hadde vert enklere hvis det hadde vært mindre eller hvis jeg hadde visst noe om hva jeg kunne forvente meg. Man skal jo ikke se i bekkenet etter en medisinsk abort, men jeg kunne bare ikke unngå det da jeg skulle legge lokket på.

 

Uansett hvor jævlig jeg føler meg nå så vet jeg at det i denne situasjonen var det riktige å gjøre. Jeg bare syns jeg fikk altfor lite informasjon om ettervirkninger, reaksjoner og hva man kunne risikere å måtte se. Personlig kommer jeg nok til å slite med dette lenge selv om det var det riktige valget. En blandet følelse av lettelse og sorg. Siden det bare er 3 dager siden jeg gikk igjennom den medisinske delen av dette har jeg nok ikke fått bearbeidet det nok til å skrive et innleg som ikke virker støtende. Veldig lei for at jeg har uttrykt meg så tydelig, men for meg var det å være så lite forberedt på det som ventet veldig ille.

 

Det er forferdelig vondt å skulle være den som tar et slikt valg. Heldigvis for min egen del har jeg en nydelig liten datter fra før av. Jeg er veldig glad for at jeg har henne. Den gangen jeg fikk henne var jeg ikke i et forhold, mens jeg denne gangen var i et forhold. Faren til babyen jeg aldri fikk ville ikke ha barnet, og jeg var enig i at det passet dårlig nå. Vi var enige om at det var riktig å ikke få babyen vår. Desverre for forholdet vårt så har jeg vansker med å forholde meg til ham nå etterpå fordi jeg klandrer ham på en måte. Prøver å skyve fra meg at jeg valgte dette selv. Uansett hvor godt jeg vet at vi var sammen om dette så har jeg problemer med å ta innover meg at jeg har valgt dette. Som sagt så er jeg sterkt preget av sorg akkurat nå. Lettelsesfølelsen er også tilstede, men skyldfølelse gjør at det er vanskelig å godta at jeg selv føler lettelse.

 

Du må finne ut hva som er riktig for deg. Uansett hva du velger å gjøre så er det det som er rett for deg du må gjøre. Man kan plages med skyldfølelse og skam i ettertid. Sorgfølelser er også vanlig. Det er jo ikke et lett valg eller en lett løsning på en vanskelig problemstilling. Både det å beholde og det å ikke beholde er vanskelig. Man må bare finne den rette løsningen for seg selv. Ta et valg og bestemme seg for at man skal klare å leve med det valget uansett. Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg virkelig føler med deg. Jeg søkte på bilder av fostre i uke 7-11 på google her om dagen, for å se hvor stort et slikt lite nurk er på den tiden. Og der kom det mange abort bilder, det var skikkelig ekkelt. Så derfor har jeg disse klare bildene i hodet mitt nå... Det er jo abort motstandere som har lagt ut disse bildene, så det er ganske så ekkelt og motbydelig. Jeg hadde til og med mareritt om dette. Så jeg skjønner at du nå sitter med både kanskje dårlig samvittighet og sorg. Jeg tror du bare må tenke fremover, tenke på den lille datteren din, gi henne ekstra kjærlighet og ikke minst ha noen å snakke med! Jeg synes selv det er veldig lite informasjon om ettervirkninger og ekstra omsorg av jenter/damer som har gått gjennom noe slikt, det er jo på en måte veldig traumatisk!! Og en traume kan jo henge igjen ganske lenge. Jeg gikk selv gjennom en abort da jeg var 17 år, og da ville jeg bare fortsette ut graviditeten, mens kjæresten min ikke ville vite av meg mere og tok graviditeten veldig tungt, og det var fordi han var redd for hva moren kom til å si. Jeg tok abort, og ble deprimert. Da jeg var i uke 10 da dette skjedde og jeg hadde fått pupper og mage og strøk meg over magen og var på en måte glad over graviditeten, tross ungheten og all uvitenheten. Dette henger ENNÅ igjen over meg. Og jeg klandrer den gutten ennå som ikke ville MITT eget beste...Jeg gjorde jo dette traumatiske for hans skyld..men det vil han aldri forstå.

 

Jeg ønsker deg bare lykke til videre, og at du må prøve alt for ikke å tenke på hva du så. Jeg VET at det ikke er lett å leve med. Ei venninde av meg som tok abort ganske sent, i uke 11+, hun hadde fått abort bilder etterpå, av det lille forsteret. Er det normalt?? Hun ble meget deprimert, og reiste til London, gjorde det slutt med typen og utdannet seg videre. Slik ble hennes reaksjon. Min reaksjon som 17 åring var også å reise bort en stund og få andre inntrykk og inspirasjon slik at jeg fikk glemme det som hadde hendt for en stund....

 

STOR klem til deg..

[...]

Hvor fikk hun bildene fra?

Jeg tok bilde av fosteret selv. En veldig irrasjonell handling, men samtidig godt å ha av en eller annen syk grunn. For meg hjelper det veldig til å klare å forholde meg til det. Det blir mer virkelig. Det er hardt å innse at jeg ikke lenger har en baby i magen. Første gang jeg var gravid var jeg 17 år. Jeg er så glad for at jeg beholdt barnet den gangen. Det var det riktige å gjøre den gangen.

 

Jeg har faktisk aldri klart å se på de bildene som abortmotstanderne har lagt ut på nettet. Har snudd meg vekk når de har dukket opp på skjermen under foredrag på skolen o.l. Men det å se mitt eget foster var ikke så ekkelt. Altså det var ekkelt, men samtidig så syns jeg at det var veldig fint. Det var en del av meg, selv om det ikke skulle få leve. Tror det viktigste man kan gjøre etter å ha gått igjennom noe slikt er å kjenne på smerten og følelsene eller så blir det kanskje vanskeligere å leve med senere. Noen vil alltid fordømme uansett hva det gjelder. Jeg må stå for mine egne handlinger og leve videre.

[Anonym bruker]

dytte

[Anonym bruker]

"Men det å se mitt eget foster var ikke ekkelt"????

Hva skjer med folk!!