har så mange tanker etter fødselen... :(

[Anonym bruker]

Jeg hadde en veldig tøff fødsel for 4 uker siden og sliter enda med tanker rundt den. Alle sier at en glemmer så fort, men hva mener de med det? Jeg tror jeg aldri kommer til å glemme den opplevelsen, og jeg tror heller jeg aldri kommer til å gjennomføre en fødsel en gang til. Hvis jeg ikke vet på forhånd at jeg kan få ks så kommer jeg nok neppe til å få flere barn. Tull sier mange og at det er vanlig å si slikt nå, men helt seriøst så er det slik jeg føler.

Jeg tenker også på flere situasjoner under fødselen, situasjoner som jeg er bitter på i ettertid og som jeg oppelvde som traumatisk. Er det vanlig å føle slikt? Skal en ikke glemme alt liksom? Når jeg får disse tankene begynner jeg ofte å gråte for jeg syns det var så fælt, spesielt opplevelsen av å ikke bli tatt på alvor av jm under fødselen.

Er dette normalt eller???

*fortvilet*

[mamma til 2 små:=)]

Jeg fødte for 2.5 år siden og er fortsatt bitter!

Jeg hadde det helt for jævlig i flere timer....klarte å jobbe meg godt igjennom riene til jeg hadde 9 cm og begynte å føle press.

 

Jeg hadde 9 cm i 4 t og 45min før jeg endelig hadde full åpning!

Hun kom etter 1 t og 15min etter aktiv pressing

 

Navlesnoren røyk da hun ble født!

 

Nei helt for jævlig!!!

 

Jeg skal nå gå til samtaler på sykehuset for å snakke ut om sist fødsel for å klare meg igjennom neste

 

Jeg trøster meg med at jeg kan forhåpentligvis får epidural denne gang+det pleier jo å gå fortere 2 gang!

 

Jeg tenker på fødselen hver dag!

 

Tror ikke alle kan ha det like jævlig...ikke så lenge dem glemmer det:=)

 

P.s jeg er ikke en pyse...

[Anonym bruker]

Uff, da! Ikke ålreit å føle sånn etter en fødsel! Hva gjorde den så grusom? Veldig viktig og bli tatt på alvor av jordmor, det er tross alt hun som skal være sammen med deg om fødselen, hjelpe deg og støtte deg! Kan du fortelle mer om hva som var så galt, kanskje jeg kan hjelpe? Har opplevd dette selv!

[Anonym bruker]

Hei :-)

 

Så trist å høre at du fikk en tøff fødsel hvor du i tillegg ikke ble tatt på alvor av jordmor :-( Jeg blir like lei meg hver gang jeg hører om at dette skjer.

Har selv en traumatisk og grusom fødsel bak meg som skjedde for 1.5 år siden, og jeg tenker fremdeles på fødselen så og si hver dag.

Men på grunn av et godt støtteapparat rundt meg, og at jeg har vært sterk nok til å prate, prate, prate og prate om fødselen i stedet for å fortrenge det når reaksjonene kom, og lest mye på nettet osv osv, så har jeg klart å bearbeide veldig mye selv.

 

Det når "alle" sier at en glemmer smerten og fødselen når en får barnet på brystet, så er dette noe som ikke gjelder for alle dessverre.

Dette fordi det finnes mange ulike typer fødsler (lengde på forløpet og hvor sterke smertene er), og mange ulike typer jordmødre (noen støttende og flotte, andre overkjørende eller ikke til stede).

Du er ikke unormal når du har slike vonde tanker og følelser om fødselen som du gikk gjennom, og ingen kan si noe annet dersom de ikke har vært gjennom den nøyaktig samme fødselen som du hadde, med den nøyaktig samme jordmoren som du fikk.

Husk også at en fødsel som ser normal og ukomplisert ut på papiret kan oppleves grusom og traumatisk for kvinnen.

En fødsel som ser komlisert ut på papiret (hasteKS, tang osv) kan oppleves kjempefin for kvinnen.

Det handler om en føler seg trygg og respektert, og det handler om hvor sterke smerter en har og hvor lenge en har smertene.

 

Du kan sammenligne reaksjonene dine med en som er blitt utsatt for noe vondt og traumatisk som f.eks en bilulykke, voldtekt etc.

Dessverre er det mange ignorante helsearbeidere (og andre kvinner) som ikke skjønner dette fordi de har ikke opplevd det samme selv. Og når de ikke skjønner hvorfor du sliter med disse følelsene etter "noe så naturlig som en fødsel" *himler med øynene* , så får de deg til å føle deg unormal og sytete og utakknemlig.

Selv fikk jeg ikke sterke reaksjoner før det var gått 3 mnd etter fødselen, frem til da fortrengte jeg det mer eller mindre og oppførte meg slik det er forventet at en skal oppføre seg etter en har fått et friskt barn. Symptomene mine var sinne, nedstemthet, ukontrollerbar gråt, tilbakevendende scener fra fødselen som spilte seg av inni hodet mitt flere ganger daglig, skvetten, søvnløshet - og følesen av at jeg holdt på å bli gal, hjernen føltes som den skulle sprenges av alle de vonde tankene, synene og følelsene jeg hadde i hodet om fødselen.

I mangel på kunnskap, diagnostiserte fastlegen meg med fødselsdepresjon - noe som jeg visste at jeg ikke hadde.

Men 9-10 mnd etter fødselen fant jeg endelig et navn på det som feilte meg da jeg googlet på internet: post traumatisk stress lidelse.

 

Det er veldig positivt at du klarer å snakke om fødselen din allerede, og at du kjenner at det er noe som er galt. Det er første steget.

Håper at du har en mann eller familie som er støttende?

Det kan høres ut som at du har en såkallt belastningsreaksjon, med en del symptmer på en post traumatisk stress REAKSJON.

 

Vil du fortelle om fødselen din, og hva som ble traumatisk for deg?

Hva føler du i forhold til å kontakte hun jordmoren du hadde under fødselen din, nå i etterkant for å gå gjennom fødselen og si til henne hvordan du opplevde henne og selve fødselen?

 

I forhold til KS eller vaginal fødsel så er dette noe som du selv burde få bestemme. Jeg skal ha KS neste gang, både på grunn av at sist fødsel var så grusom, men også fordi jeg fikk store skader i underlivet.

Du skal ikke tvinges til å gjennomføre en til vaginal fødsel hvis du ikke vil det.

Nå er det bare 4 uker siden du fødte, så mye kan forandre seg hvis du får rett hjelp og støtte - men gjør det ikke det så stå på ditt.

 

Stor klem til deg, fra en som har vært/er i samme båt :-)

 

 

 

 

[8 livh]

 

Allt vi mennesker opplever blir lagret i oss. Minnen

 

Vi kan bearbeide dette på forskjellige måter

Det høres ut som om du har behov for hjelp og ev veiledning

Når det blir så traumatiskt-- kan det av og til vare slik at man kan prate, men noen ganger er det rett og slett behov for att man for hjelp til å " rydde" ut alle de gamle vonde minnene, og ersatte dem med oppdatert forståelse av vad som egentlig skjedde.

 

Å få healing- er en sterk måte å løse slike situasjoner på

Det åpner for at du virkelig kan gå dypt i deg selv, fjerne alle de vonde opplevelserne og fylle på med lyse lette følelser og tanker :-)

 

Har selv meget god erfaring av dette. =)

 

Varm klem

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg tenker på min første fødsel daglig. Det er snart 5 år siden. Men fremdeles blir jeg bitter og lei meg for at den første fødselen ble så trist.

 

Da jeg kom til sykehuset med intense rier, ville jm sende meg hjem. Hun mente jeg hadde 1 cm åpning. Jeg hadde det forferdelig vondt, og klarte knapt å stå oppreist. Jeg visste jeg ikke klarte å bli sendt hjem, og ble derfor liggende i en bue på gulvet på et sånt venterom, mens jm messet over meg; "Du må ta deg sammen, det kan ta dager før barnet ditt blir født, du må lære deg å jobbe med riene, dra hjem og vent på at de ordentlige riene begynner, hvis det blir for ille kan du ta to paracet" Da hun skjønte at jeg ikke klarte å dra hjem, lurte hun på hva i all verden hun skulle gjøre med et sånt "problem" som hun kalte meg. Hun forsvant ut døren, og jeg trodde nesten hun skulle tilkalle vakter som skulle bære meg ut. I stedet kom det inn en ny jm som vurdere tilstanden min slik at jeg i det minste fikk være på sykehuset. Jeg fikk legge meg på sengen, og "slappe av". De neste to timene var helt forferdelige. Jeg husker bare at jeg til slutt fikk grusomt vondt, skrek som jeg aldri har skreket før, og jm kom styrtende til og konstanterte at jeg hadde full åpning. Ingen smertestillende, ingen epidural. Hjertelyden til baby gikk dramatisk ned, og jm tok elegant saksen og klippet meg opp uten bedøvelse... Jeg kommer aldri til å glemme denne fødselen, og vil alltid føle meg bitter for at jeg ble stemplet som en svak pingle som ikke taklet å ha det litt vondt. Jeg føler jeg fødte på et samlebånd der jm stod med stoppeklokke.

 

I ettertid har jeg hatt to nye og fine fødsler der jm har vært på min side, jobbet FOR meg og ikke mot meg. For meg er det et plaster på såret; å vite at jeg har mestret to fødsler etter den første som jeg faktisk følte var "mislykket", selv om resultatet selvfølgelig er verdens fineste. Jeg ønsket meg flere barn så sterk, og tenkte at neste fødsel uansett ikke kunne bli verre enn den første. Hadde jeg overlevd den, ville jeg uansett overleve en til. Jeg følte det var jm som ødela den første, og sjansen for å få samme jm ved neste fødsel, er heldigvis små.

[mammaimai2011]

Huff da... Så kjedelig at dere hadde dårlige fødsler.. Jeg fødte en liten gutt or 3 mnd siden, han kom til verden med hastekeisersnitt 6 uker før tiden. Jeg hadde sterke kynnere som utviklet seg til rier, etter noen imer dro vi til sykehuset, da de skulle ta sparketest ble riene så vonde at jeg måtte avbryte. Da fikk vi egen rom. Jeg spydde som en gris!!! 40 min etter at vi ankom KK ble riene til styrtrier med 10 sek mellomrom. De prøvde å ta flere sparketester og blodtrykk men fikk ikke fullført pga riene. Etter mye om og men skulle de ta av blodprøve av gullet mens han var i magen, trodde jeg skulle dø, det var så vondt!!! Rommet ble fullt opp av leger og jordmødre 15 stk på ett ridspunkt!! Til slutt fikk jeg beskjed om at de måtte sette epidural for å se om det kunne roe riene, jeg ville i utgangspunktet ikke, men måtte. Etter mye om og men ble den satt.. Jeg ventet på at den skulle virke men måtte spørre hvor lang tid det skulle ta, da jeg ikke ljente noe endring... Blodprøvene fra gullet var ikke bra så det ble bestemt at jeg skulle få akutt keisersnitt, i våken tilstand... Men da vi kom inn på operasjonsrommet og de begyntw å sette opp skilleveggen og kle av meg, merket jeg at jeg kunne kjenne alle bevegelser. Etter mye om og men fikk jeg overbevist de at epiduralen ikke virket, var så redd de skulle skjærei meg før!!!!! Jeg ble lagt i full narkose og gullet ble hentet ut, livløs.. Etter noen minutter fikk de liv i han og han ble sendt bort på barneklinikken, hvir han ble i 5dager. Han veide bare 1900 g og gikk ned til 1500 g dagene etter fødsel. Han kom til verden knappe 2 timer etter ankomst til sykehuset!! Vi var innlagt i 1 uke. Jeg har i ettertid fått beskjed om at store deler av morkaken var død, full i infarkt, navlestrenger var for kort og hvis vi hadde kommet til sykehuset 1 time senere, ville han mest sannsynlig ikke levd idag... Nå skal det sies at vi har fått fantastisk oppfølging av både kirurg, jormoren og barnepleiere i ettertid også gullet er nå blii 6 kilo og er bare helt perfekt!! De har vært veldig på meg om at i må snakke om dette, pga av den dramatikken ol.. Men jeg føler inni meg at de gjorde det de måtte for at det skulle gå bra.. Jeg fikk ikke sett han før 14 timer etter fødseln, det er litt tungt å tenke på, fikk han ikke på brystet, eller sett sambo. Vi fikk ikke dele denne opplevelsen med hverandre.. Det er det eneste som 'plager' meg. Sambo satt ute i gangen og skulle være med inn på ks, mens jeg skulle være våken. I mellomtiden ble hjertelyden svakere og de hadde ikke annet valg enn å hente han ut med meg i full narkose, mannen fikk ikke beskjed... Ja det var dramatisk pg hektisk, men idag sitter vi her med verdens blideste herligeste gutt på 3 mnd, og er så lykkelige at vi snart sprekker:)

[Lykke~liten]

Det er så trist å høre at fødende ikke blir tatt på alvor av jordmødrene. Vi kjenner tross alt vår egen kropp best, og våre følelser og tanker bør være viktige for jordmor uansett hva det er. Jeg hadde også en traumatisk fødselsopplevele for snart 7 uker siden. Følte heller ikke at jordmor brydde seg særlig om hva jeg sa. Jeg tenker mye på fødselen og kjenner meg veldig bitter på at situasjonen ble som den ble. Det værste er at det hele kunne endt veldig dårlig for min lille prinsesse, og det er det verste. Det er den tanken jeg ikke klarer og legge fra meg. Tenk hvis........ Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt over at jeg kunne snakke med noen andre enn samboer, familie og venner om opplevelsen, men på 6 ukers kontroll på helsestasjonen kom temaet opp. Hun anbefalte meg å snakke med jordmor jeg hadde under graviditeten, for å sortere tanker og prøve å få opplevelsen litt mer på avstand. Dette takket jeg ja til, og skal snart få komme til henne og prate. Jeg synes dette er en lettelse. Hun er jordmor selv, og kan svare på mange av de spørsmålene jeg har. Kanskje dette er noe du også kunne gjort? du må få bearbeidet opplevelsen, og noen ganger er det vanskelig på egenhånd. lykke til..