Alenemødre...

[Klimsa]

Er det noen som blir det her?

 

Jeg fant ikke ut at jeg var gravid, før etter jeg flyttet fra mannen. Og det er mye som sier at vi ikke blir sammen igjen.

 

Vi snakker greit sammen, og skal dele på dette, men som venner.

 

Er det flere som blir alene med det ventede barnet?

[snart mor til 3]

er ikke det denne gangen nei,men var det forje gang e va gravid så lurer du på noe ang rettigheter eller liknende så er det bare å spørre... :-)

Godt dere klarer å være venner i det minste...det kan være godt for barnet.... og for deres skyld.....

Lykke til så masse!!

[Klimsa]

Takk for det

 

Jeg vet egentlig ikke så mye om mine rettigheter. Men jeg vet farens, for han hadde barn fra før, så fikk jo høre endel da.

 

 

[Gjest]

Jeg ble riktignok ikke alenemor før sønnen min var 5 mnd, men allikevel. Faren hans og jeg har hatt ett flott samarbeid hele veien, men frem til gutten var 1 år fikk pappaen komme hjem til oss noen timer etter jobb hver dag (etter eget ønske, han er en veldig god pappa:), og være sammen med ham siden jeg ammet. Fra 1 år og frem til i dag når han er 5 år, har vi hatt ham 50% hver, nå 1 uke hver av gangen. Dette har fungert bra for oss. Det er helt opp til dere hvilken ordning dere velger, så lenge dere klarer å bli enig om dette dere i mellom.

Mitt første og beste tips til deg er: sørg for ett GODT nettverk rundt deg av mennesker som betyr noe for deg, og som kan tilføre deg hjelp og støtte, både nå i graviditeten og etter fødsel. Jeg var "dum" og trodde jeg måtte klare både mamma-jobb og samlivsbrudd alene, dermed ble ting mye tyngre enn om jeg hadde latt folk bry seg om oss.

Mitt andre råd er å strebe etter ett så godt samarbeid som mulig med faren til babyen, det høres det jo ut som dere er innstilt på? DET ER SÅ VIKTIG FOR DEN LILLE:) Dessuten vil dere begge tjene på det i det lange løp da dere slipper stygge krangler og at barnet må høre noe stygt om en eller begge foreldrene sine.

Mitt siste råd er: du vil kanskje innimellom lure på om du er en god nok mor (det gjør vi alle:) i forhold til om du er streng nok, for streng, leker nok med barnet etc, etc. Også vil du kanskje etterhvert lure på om det er riktig løsning på fordeling dere kommer til å velge for nurket deres. Her kan jeg ikke bidra med noen faglige råd, men bare mine egne erfaringer. Jeg har kastet bort mye tid på å bekymre meg i hjel! Men lærte til slutt at prinsen min viser om han har det bra eller ikke. Får du ett barn som sover godt, spiser godt, og ellers virker harmonisk og glad, så har han/hun det bra. Greit nok at det å bo på to forskjellige steder ikke er det ultimate, men når situasjonen noen ganger gjør at to voksne ikke lenger ønsker å være sammen, så er det faktisk til det beste for barnet, i stedet for ett forhold som skranter. Dersom barnet opplever en mamma og en pappa som stoler på seg selv, vil barnets beste, er glade i seg selv også, så får barnet det bra.

Herregud, dette ble jo rene trontalen, men synes du måtte få litt pep-talk;)

Jeg er sikker på at du klarer dette fint, både graviditet og årene etterpå! Lykke til så mye:)

[ArinA]

Æ blir nok aleina mor... Og visste d når æ fant ut at æ va gravid og når æ fortalte barnefaren d. Han har reagert på en måte som ikke e akseptabel, og har gitt trusler osv...

Og har hele tia sagt at han ikke vil ha nåkka me verken barnet eller mæ å gjøre...

MEN no, har han snudd helt om, og vil bry seg og vil ta sitt ansvar. E veldig gla for d, men e meget skeptisk til han no, i forhold til måten han har behandlet nyheten på...

Men har blitt enig om å samarbeide og bli enig om d som er d beste for meg, han og ikke minst barnet. Ingenting e jo bedre enn d...

 

Lykke til alle sammen! Vi klare d her

[Klimsa]

Takk for fint og langt innlegg Monika-mor

 

Vi skal sammarbeide etter beste evne, er ikke hlet kommet frem til hvordan vi skal gjøre det hlet praktisk.

Men jag har sagt at jeg skal amme, så det første året må han komme hit å hilse på, være her, eller ta med barnet en liten tur.

 

Jeg vet liksom ikke hlet hvor langt frem jeg tørr å tenke lengre da, for i går begynte jeg å blø, jeg syntes selv at jeg blødde mye, for det gikk gjennom buksa. Men etterpå har jeg liksom ikke hatt noe vondt, og det kommer bare litt.

 

Skal ringe til lege på mandag uansett, for å få en time. Om det er en spontanabort, så får vi jo ikke gjort noe med det. Så da tenker jeg at jeg like godt venter til mandag.

Jeg føler egentlig ikke at det var en abort da, for jeg føler meg like gravid i dag som forje dagen.

Men litt bekymret er et jo lov å bli. Mamma beroliger meg med at det er mange som har sånne blødninger, å så lenge jeg ikke har vondt så går det bra

 

Jeg har mange rundt meg som støtter opp ja Jeg bor nå sammen med familien min, og har venner nært Har til og med tatt kontakt med noen "gamle" venner jeg var mye med før. Og det rare er at ALLE er gravide *hihi*

[Gjest]

Huff da, det er litt skummelt å blø, ja, men som du sier så trenger det ikke være abort, veldig mange blør litt i løpet av de tre første mnd. Massevis av lykke til:)

[Elianne]

Jada, her har du ei som blir alenemor i juni.... Ta gjerne kontakt hvis du vil bor i Oslo og har lyst på selskap