Nå er jeg vel stygg igjen....

[Anonym bruker]

men saken er den at jeg vil ikke ha besøk av mine to stebarn (på 14 og 18 år) på førdeavdelingen. Selv er jeg 26 og de to har hatet meg fra dag en jeg kom inn i livet til pappan deres, og det er et rent helvete hver gang 14 åringen skal være her. Den på 18 er aldri her, men de få gangene det skjer hilser h*n ikke engang på meg, selv om jeg hilser.

Har haglet med stygge meldinger etc etc etc.

Og jeg ser ærlig talt ikke for meg at de to skal komme på fødeavdelingen, skal ha keisersnitt og etter en fødsel er man enda mere emosjonell og sårbar

Kan noen gi meg noen hjelpende tråder etc?

[Chezka]

For det første så burde dette selvfølgelig vært tatt tak i for lenge siden - av barnas far/foreldre!! Og når far ikke på eget initiativ innser at barn må oppdras så er det din - eller enhver annen voksens plikt - å påse at han blir oppmerksom på dette.

 

Men kanhende har du sagt fra om dette til far på en ordentlig måte uten respons. Det er jo om mulig enda verre!! Iallefall, gjort er gjort og spist er spist...

 

Nå må far sørge for at barna får rettledning i hvordan man behandler mennesker, noe som er en grunnleggende ferdighet som vi foreldre må se på som en av de viktigste områder i oppdragelsen.

 

Far skal ØYEBLIKKELIG forklare barna på en måte som ikke kan misforstås at slik oppførsel er helt uakseptabel - uansett om det er deg eller andre det gjelder. Om denne oppførselen ikke straks opphører får det konsekvenser for barna som beslaglegging av pc, mobiltelefon, inndragning av penger, husarrest e.l. (her vet foreldre selv hva som "svir mest å miste" for barna).

 

Jeg blir helt sjokkert over at foreldre ikke rettleder sine barn i en så grunnleggende ting som sosiale ferdigheter. Dette er slik jeg ser det regelrett omsorgssvikt! Hvordan skal barn som lærer at slik oppførsel er ok greie seg ute i den store verden?

 

Når det gjelder at du ikke ønsker besøk på barsel så forstår jeg godt følelsene dine. Men om det er riktig å ikke la barna komme på besøk for å hilse på sitt nye søsken er jeg likevel litt usikker på.

 

Hva om mannen din nå tar tak i dette på en skikkelig måte straks, kunne du da akseptere at barna kom på besøk? De må jo få en sjanse til å vise at de kan oppføre seg tross alt.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

HI her, min mann har alltid vært en såkalt "tøffel" og ungene hans vet at han ALLTID har gjort akkurat det de har bedt han om.

Nå har han imidlertid fått et litt annet perspektiv på lovet etter at vi to begynte ilag og du kan tro det har vært sagt fra at slik oppførsel er uakseptabel, med det resultatet at 14-åringen ikke ville være her mer enn annenhver helg, (annenhver uke før). Så nå er det "bare" helvete annenhver helg, og det får en vel finne seg i, men det er skikkelig tungt psykisk. Og når han ikke er her, ringer han nesten daglig og maser på faren om å hentes/kjøres ditt og datt, pappa stiller opp..........

[Chezka]

Vel, det er jo ikke barna som her er problemet - men faren!! For å sette det på spissen så er du urettferdig som straffer barna for at de ikke har foreldre som har gitt dem noe så selvfølgelig som oppdragelse skal være!

 

Du kan ikke forvente at barna skal oppføre seg på en spesiell måte mens du på den annen side aksepterer at din mann - som faktisk er voksen - får lov (av deg) til å gjøre som han vil. Hvorfor er du ikke da like sint på din mann, men fremstiller barna som synderne her??

 

Det er ene og alene DIN MANN som her har ansvaret, IKKE barna! Og du sier at du har sagt fra? Vel, da har du ikke vært tydelig nok! Hvorfor finner du deg i slik oppførsel fra din mann? Hvorfor velger du å få barn sammen med en mann som har vist at han ikke kan oppdra barn?

 

Jeg er kanskje litt stygg nå, men jeg forsøker å få deg til å plassere ansvaret der det hører hjemme - nemlig hos din mann - og ikke barna!

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du trenger tid for deg selv. Spesielt etter et keisersnitt. Det unner jeg deg også uten ungdom som gjør det vanskelig. Men likevel har jeg veldig vondt av disse to ungdommene. Jeg tror dette handler om mye mer enn uoppdragne barn og dårlige foreldre. En sak har alltid to sider. Du sier ingenting om hvorfor dere er kommet så skeivt ut. Jeg syns synd på stebarna dine. Det kan ikke være lett for dem når faren finner seg en dame som bare er "litt" eldre enn dem. Det er nok lettere å akseptere for voksne barn.

Ungdom i den alderen ville vært flau også om deres egen mor fikk barn. Det må jo være titusen ganger verre når deres stemor da kunne vært deres storesøster! Bare tenk på hvor redd de er for at venner skal finne det ut, hva vennene sier og tenker. Kanskje har de måtte tåle en del kommentarer.

[Gjest]

Nå svarer jeg på flere av innleggene over.

 

For det første - det er snakk om en ungdom (14) og en voksen (18) som oppfører seg uakseptabelt overfor sin stemor. Det er ikke snakk om to, små, uskyldige mindreårige barn. De er fullt klar over sin oppførsel og hvilken innvirkning det har på stemor. Det er ikke synd i dem.

 

Et eksempel - hvis man har en partner som har sine dårlige sider - holder man svigerforeldrene ansvarlig for partnerens dårlige oppførsel? NEI - når man er i tenårene regner ungdommen seg selv som "nesten-voksne", de bør da lære seg å ta følgene av sine handlinger.

 

HI - marker grensene dine og ta hensyn til deg selv - det er ingen andre som gjør virker det som. Gjør det du føler er riktig for deg. Hvis stebarna ikke liker deg, vil de neppe forgude lillebror/søster - kanskje i far nærvær slik som mine stebarn, men ikke av hjertet. Dette nye barnet er strengt tatt sett fra deres ståsted en "konkurrent" som vil få mer tid med faren enn dem.

 

Og ja det er flere sider av en sak, og det kanskje veldig tungt for dem at far finner seg ny partner som kunne vært deres "storesøster". MEN det som forundrer meg igjen og igjen er at det er vi steforeldre som blir sett på som de "slemme" av stebarna. Det er vi som må gjennomgå for at foreldrene deres skilte lag.... HVORFOR kan ikke stebarna ta ut sinnet for foreldrenes brudd på sine egne foreldre? Det er jo de som har ført barna ut i den situasjonen og ikke en steforelder.

 

HI - jeg føler veldig med deg. Ta godt vare på deg selv og barnet deres og prøv etter beste evne å overse stebarna. Du trenger strengt tatt ikke forholde deg til dem. La far ta seg av sine egne barn og lat som at de ikke eksiterer så lenge de ikke lærer seg å oppføre seg som folk! Du får mer respekt om du kutter dem ut - og så blir ikke du såret heller.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg er litt rystet enkelte ganger over hvor mye noen av dere her inne forventer at stebarn skal aksepter og finne seg i uten at det kommer til overflaten. Det er en grunn til at desse barna er bøllete!

Det er kjedelig at det er stemor som får gjennomgå. Det skal hun selvsagt ikke finne seg i. Men ungdommen er nok pinlig klar over at det er her det "smerter" mest for far. Altså så er det egentlig en måte å straffe far på i dette tilfellet, tror jeg.

 

Får man ikke tatt det onde ved roten vil problemene alltid være der. Altså ditt råd om å overse stebarna og strengt tatt ikke forholde seg til dem, gjør vel neppe situasjonen mindre fastlåst. Problemen forsvinner ikke av den grunn. De blir bare større. Det er veldig viktig å huske på hvem som er voksen her og hvem som er barn. En 18-åring har ennå en vei med livserfaring å gå.

 

Jeg vil heller si: Prøv å sette deg litt inn i hvordan det er for tenåringer at foreldrene blir skilt og hele deres fundament går i stykker. at foreldrene finner nye partnere, at de får nye søsken i en alder der foreldrenes seksualitet er kjempepinlig!

Den som ikke ser at det kan bli et problem er temmelig naiv eller ensporet i sin tankegang. Det er mye enklere med små barn, som har lettere for akseptere at foreldre skiller lag, nye partnere og gleder seg over nye søsken.

 

For denne familien her ville jeg anbefalt familierådgivning. Det må være umenneskelig for alle parter å ha det så vanskelig.

 

[Anonym bruker]

Jeg signerer tigermamma. Ta vare på deg selv, for det virker ikke som om det er noen andre som gjør det. Synest det hadde vært litt annerledes om det var snakk om en fire åring og en åtte åring, men den som er 18 er faktisk voksen.

Selvsagt kan en få vondt av disse ungene, og selvsagt skal dette ordnes oppi, men det bør kunne vente til etter den første barselstiden. Det erikke slik at det haster så veldig og at de ikke kan ha forståelse for hvorfor det kan ta litt tid før de kan komme. De vet akkurat hvilken effekt det har på stemor måten de oppfører seg på og velger å gjøre det allikevel.

Sett foten ned, og forkalr faren at det ikke blir noen bønn når det gjelder dette fordi han har totalt sviktet i å sette grenser for deres oppførsel før, for de holder jo tross alt på videre. Hadde skammet meg om mine barn skulle ha oppført seg slik!

[Anonym bruker]

HI her igjen, fikk bare masse tårer i øynene, tusen takk for mange gode ord. Man er jo ekstra hormonell når man er gravid, og JA jeg har valgt denne mannen, med den pakken han hadde med seg, men ER det strengt tatt slik at en MÅ elske og akseptere stebarn til tross for DERES oppførsel....

[Anonym bruker]

Stram opp mannen din enten nå eller etter dere kommer hjem fra sykehuset. En slik dott kan ikke være far til tenåringer - han må ta ansvar.

 

Når det gjelder sykehusbesøket synes jeg du skal la far ta seg av besøket. så kan du bruke den tiden til å hvile.Jeg har vært på besøk hos ei som ikke orket besøk så mannen tok seg av alle besøkene på sykehuset slik at familie og venner fikk treffe det lille nurket.

 

Lykke til!

[Gjest]

kjære anonym 14:13

 

Jeg og mannen min har gått maaaaange runder med stebarna ang. deres oppførsel overfor meg - behandler meg som luft i vårt hjem - da er de hos oss 50/50. Du kan tenke deg hvilken stemning som er i vårt hjem når de er der.

 

Uansett hvoe mye vi forklarer om hvordan vi vil ha det hos oss så preller det av dem - de fortsetter med sin dårlige adferd år etter år. Så hva gjør man når man har forsøkt alt? - Min løsning har vært å overse dem og ikke forholde meg til dem og deres hverdag som jeg uansett blir holdt utenfor. Ufrysing er noe av det verste man kan oppleve - og enda verre når man får det i sitt eget hjem - hvor skal man flykte da?

Ved å overse stebarna så blir jeg iallefall ikke såret fordi jeg ikke har noen forventninger til dem! jeg har gjenfunnet min selvtillit og verdighet og er stolt over at jeg har/og fremdeles står for valgene mine - selv om angeren kan melde seg iblant.

 

Situasjonen vår er fastlåst fordi stebarna ikke vil vite av meg akkurat som sin mor, jeg og mannen min kan dessverre ikke gjøre noe mer for å forbedre det. Familierådgiving nytter hvis partene er villige til å møtes på halvveien - hva gjør man om den ene parten absolutt IKKE vil? I vårt tilfelle - stebarna og deres mor - Det er jo jeg som stemor som har et problem med meg selv siden jeg befinner meg i en slik håpløs situasjon.... Alle andre lever jo livet sitt som de ønsker på sine premisser

 

Det er mange kompliserte familieforhold runt omkring og jeg som mange andre skriver det som har fungert for meg. Så er det opp til den enkelte om de vil bruke dem

[*-*]

Uff, det høres ikke greit ut. Stakkars deg.

Kan mannen din prøve å snakke med barna igjen nå før barna kommer? Si ting rett ut uten å legge noe mellom, si at han er veldig glad i dem og alltid kommer til å være det, men at det sårer han masse at de oppfører seg sånn overfor deg og at han forventer at de oppfører seg ordentlig mot både deg og sitt nye søsken? Hvis de er glad i far og han ettertrykkelig sier at han syns de oppfører seg forferdelig og helt uakseptabelt så kan det jo hende det gjør et visst inntrykk på stebarna? Jeg vet at det ikke har hjulpet i tigermammas tilfelle, men det kan jo hende at barna deres er litt eldre og modnere og faktisk skjerper seg? Hvordan er det med moren til barna, er det mulig å få henne med på laget?

 

Hvis barna ikke viser tegn til forståelse syns jeg det må kunne være en mulighet at far sier at de ikke kan komme på besøk på sykehuset, fordi det er en sårbar situasjon for deg og at dere ikke vil ha ubehagelig stemning der. Far må jo bare snakke med barna sine igjen og igjen, de er gamle nok til å forstå.

Har dere fortalt dem at du blir lei deg da? Det er kanskje greit at du viser dem det også. Den eldste er jo faktisk ikke så mye yngre enn deg, så du kommer aldri til å kunne bestemme noe over det barnet uansett. Kanskje det er like greit å vise at du er like usikker og sårbar som dem?

 

Det er en helt uholdbar situasjon. Så klart er det vanskelig for stebarna, men enig med de over, foreldrene deres må faktisk fortelle dem at de ikke kan oppføre seg sån overfor andre mennesker. Man kan si til barn at man forstår at det er vanskelig for dem men samtidig si at man ikke tolererer oppførselen deres.

Er det noen mulighet for at far går i familieterapi med barna sine?

[Anonym bruker]

Om de får det slengt rett i fjeset at de sårer meg etc, blir de kjempe glade, for det er akkurat det de ønsker. Biomor er desverre den som blåser liv i glørne hele tiden og får det hele til å blusse opp til enhver tid.

Snakking har vi prøvd, men er vel like uheldig der som tigermamma har vært (nå har jeg desverre ikke fått med meg alt på den fronten).

Angående det du skrev om besøk på sykehuset var jo ikke det noen dum idè, men det er sååå vondt å kjenne på de følelsene at jeg ikke vil at de skal ta i min lille baby engang.......

[Anonym bruker]

Det at du ikke vil at de skal ta i babyen din er nok noe du må jobbe med,for uansett hvordan du vrir og vender på det har de fått en søster eller bror, og det er nok viktig for de at de får møte søsken. Hadde du hatt egne uoppdragene barn hadde det vært helt naturlig at de fikk hilse på søskene sine.Overlat besøkstimen til far og prøv heller å bit i deg den vonde følelsen. Er enig i at du skal slippe å møte de på barsel,men ha forståelse for at de også får et nytt familiemedlem som de ønsker å hilse på.

 

Igjen:Noen kameler er vi stemødre dømt til å svelge. Håper det ordner seg.

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Ja det er sant, og noen kameler er VIRKELIG store..... :-)

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Ikke lett dette med egne barn, andres unger. Forstår godt at situasjonen er sår og vond for deg!

 

Barsel skal du jo ikke være på i all evighet. Det er også en tid du trenger litt ekstra støtte og pleie. Når ungene plager deg på den måten kan jeg bare ikke forstå hvorfor de skal måtte komme på barsel. Kan de ikke heller komme når dere har fått litt mere ro i eget hjem? Såvidt jeg forstår så er dette også ditt første barn, og du er i din fulle rett til å bestemme hvem som skal komme på sykehuset.

 

Når det kommer til hva disse stebarna måtte tenke og føle så er de faktisk nærmest som voksne å regne. De må rett og slett få beskjed om å ta seg sammen og innse at slik man reder ligger man, og at handlinger man gjør får konsekvenser. Av og til må også stebarn bite tennene sammen og gå videre. Hvis du ser innleggene på "ung og gravid" er jentene der søren meg på alder med stebarna dine, og de roper selv ut hvor voksne og ansvalige de er.

 

Jeg har ingen andre råd til deg enn å formidle klart hva du mener. Krev å få den roen du trenger i barsel og så krysser jeg fingrene for at det ordner seg fremover. Kanskje det nye barnet kan være en liten fredspipe?

 

Lykke til! Du har min fulle støtte!!!

 

 

[Anonym bruker]

Nei,jeg klarer faktisk ikke å være enig med deg 18:14. Man kan velge bort at foreldre,søsken og venner ikke skal komme på besøk, men jeg synes det går for langt når barn ikke får møte sine egne søsken. Tror ingen mor eller far ville gjort det mot sine egne barn. (og 14-åringer er fortsatt barn, 18 åringer er ikke nødvendigvis såvoksne i hodet)

 

Så hvis ikke du vil møte de så er det greit,men ikke nekt søskene å treffe det nye familiemedlemmet. Det eneste jeg er enig i med anonym over er kanskje det nhye barnet kan være en liten fredspipe, men da må de jo iallefall få møte fredspipa da:)

 

- og ja, kameler er pokker ta meg så store noen ganger at det gjør vondt langt inn i hjertet, men igjen de må svelges.

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Det er nå engang sånn at det er DU og faren som er de voksne her,og som må ta tak i situasjonen,gå foran med et godt eksempel!

 

Du sier det er så vondt å føle seg frosset ut.Ja det er det!!

Men er det ikke akkurat DET du vil gjøre mot dine egne stebarn da?

Det er ikke la de komme å hilse på sitt nye søsken er vel , i beste fall, å skyve dem vekk.I verste fall, ennå verre enn det de gjør mot deg!!

 

Det er sikkert mye mer i denne historien enn det som kommer frem her, men det er uansett du og barnas far som må ta ansvar,og ordne opp i denne floka.

Det sies at stebarna er "nesten" voksne her, men de er da ikke det?

De aller fleste som er noe eldre enn som så vet meget godt at man ikke var spesielt voksen eller reflektert ved den alderen!

 

Har man ikke lært bedre så vet man heller ikke bedre.

 

 

 

[Gjest]

Om de ikke er voksne så bør de iallefall ha lært seg at det er slemt å fryse ut andre. Dette er grunnleggende oppdragelse som vi lærte allerede som 6-7 åringer. Ingen skal holdes utenfor for det er vondt for den det går utover.

 

Dessverre er det en del tilfeller som aldri lærer dette før de kanskje blir utsatt for det selv - noen lærer best gjennom å smake sin egen medisin. Andre blir aldri konfrontert med sin oppførsel og slipper dermed å oppføre seg anstendig.....

 

Hvordan kan man skyve vekk noen som ikke er nær deg? En ting om stemor ikke ønsket dem der fordi de minner henne om mannens fortid, situasjonen blir en helt annen når de i utgangspunktet "hater" stemor - hvordan kan de da påberope seg at hun skal føye seg hele tiden etter deres behov når de ikke vil ha noe med henne å gjøre? Hun blir i familie med dem når hun gir dem søsken - om det ikke er direkte biologiske bånd mellom stemor og stebarn så er hun like fullt et familiemedlem!

 

Jeg kunne tenke meg å sett foreldre som godtok at barna deres frøs ut tanter/onkler eller andre familiemedlemmer som de hadde mye kontakt med.... tror ikke de hadde godtatt den slags oppførsel da, men overfor stemor derimot....

 

 

[Anonym bruker]

JA de burde lært det...for lenge siden.Men lærer de det nå ved at stemor ikke inkluderer dem? Nei ,det tror jeg ikke.Og blir det bedre ev at de voksne inntar samme holdningen? Neppe......

 

Om konfrontasjonen skal bestå av samme oppførsel, ja hva lærer man da?

At det er ok å oppføre seg slik? Ikke vet jeg..men det klinger ikke riktig i mine ører.

 

"Jeg kunne tenke meg å sett foreldre som godtok at barna deres frøs ut tanter/onkler eller andre familiemedlemmer som de hadde mye kontakt med.... tror ikke de hadde godtatt den slags oppførsel da, men overfor stemor derimot...."

 

Men stemor derimot: ja hun skal gå foran som et godt eksempel og fryse ut stebarna selv....eh....javel?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Må den kampen tas akkurat fra barselsenga? Kan det ikke vente litt til stemor er kommet hjem med barnet.

Disse ungene er store nok til å forstå hvorfor, disse ungene er store nok til å forstå at egen oppførsel kan få konsekvenser. Selv om det er de voksne som burde være de mest ansvarliee, så vil jeg jo påstå at det mest ansvarlige er å la ting bero og ing vente til barseltiden er over.

 

Det er faktisk ikke slik at søsken forholdet vil være ødelagt for all fremtid om de ikke får sett den lille først av alle. Få en prematur liten i november og avdelingen er stengt for søsken under 7 frem til mars. Da forteller en de små at dere kan ikke komme å se den lille fordi de som er så små kan bli veldig syke om de får noen av forkjølelsene som går i barnehagen.

Så må det jo gå an å si til de som er i tenårene at etter en stor operasjon og etter en fødsel så trenger stemor hvile og det er hormonkaos i kroppen hennes. Får hun slike kommentarer som dere kommer med så er det ikke sikkert hun takler det rent psykisk. Det er veldig viktig at hun får ro nok til å ta vare på seg selv, vi trenger ikke ta noe risk om å vippe henne av pinnen og øke mulighetene for å utvikle en fødselsdepresjon, for hun trenger all sin styrke akkurat nå til å greie ammin og det å ta seg av den lille.

 

Dere får rikelig med tid sammen med den lille når de kommer hjem, og vi kan da også snakke om hvordan vi er sammen, for det trengst forandringer i hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Men vi kan ikke ta den diskusjonen akkurat nå. X kan ha ro rundt barsel og dere kantenke litt å hvordan vi kan gjøre ting for å få set bedre sammen, så kan vi snakkes om det om noen uker. Sette av tid og anledning.

[Anonym bruker]

Enig med deg tigermamma at man ikke skal godta slik oppførsel fra barn - uansett hvilken tilknytning man har til familien.

 

Men: Hvis man mener at barna skal smake sin egen medisin, så for guds skyld: vent til etter barsel. Ikke bare synker man ned på barnas nivå,men man synker enda lavere ved å "ta igjen" under slike omstendigheter. Husk at disse barna også har fått en bror eller søster.

 

Ikke prøv å gi de en lærepenge på et tidspunkt i livet som gir så varige sår at de kanskje aldri tilgir deg, da oppnår du jo ingenting. Bare tenk hvis du selv ikke hadde fått møte din bror eller søster, og særlig når du er så stor at du skjønner hvorfor.

 

Enig med Lise:her må det svelges enorme kameler, enten man vil eller ikke.

[Gjest]

Jeg tror jeg blir misforstått nå - det jeg vil frem til er at hvis stemor fryses ut av stebarna og hun og faren har prøvd å ta opp problemet med stebarna uten å lykkes så må stemor på et eller annet tidspunkt tenke på hvordan hun kan overleve med slike familiemedlemmer.

 

Jeg mener ikke at stemor skal fryse ut stebarna for å fryse dem ut. En utfrysing er som mobbing hvor den som blir mobbet ikke kommer seg unna da det skjer i hjemmet. Min måte å takle dette på er som følger:

 

Hvis stebarna ikke gjør mine til å ville hilse på meg så lar jeg dem være i fred. Hvis de hilser så er jeg hyggelig tilbake. De snakker hovedsakelig til sin far også under måltider og ellers -skal de fortelle noe så snakker de til ham - jeg sitter bare der - skyter jeg inn en setning nå og da, så fortsetter de som om det er far som har sagt det.

 

Jeg ber dem aldri om hjelp, pålegger dem ingen oppgaver i hjemmet, spør dem aldri om skole/fritid da de ikke vil svare meg/ eller mumler noe uforståelig, jeg gjør forøvrig alt jeg kan for å ikke bli såret flere ganger - man lærer seg noen triks med årene om hvordan få fredshvile i hjemmet.

 

Mannen min er såre fornøyd med situasjonen, vi krangler ikke lenger, jeg unngår å bli såret og det viktigste av alt: Stebarna er "lykkelige" som slipper å ha "smalltalks" med stemor - de får være i fred

 

Det jeg vil frem til er at stebarn som fryser ut stemor/meg vil markere avstand til meg. De vil ikke ha noe med meg å gjøre - da gidder ikke jeg å "trenge" meg på dem - jeg lar dem være i fred. Om det kan tolkes som utfrysing? ikke i min definisjon av utfrysing. Hadde jeg derimot ikke svart dem om de spurte meg om noe eller flyktet ut av rommet når de dukket opp - slik de gjør med meg innimellom så kan jeg si at jeg aktivt frøs dem ut.

 

Selvsagt skal en stemor som er voksen gå frem som et godt eksemplar og det skal også FORELDRENE. Jeg tror ikke stemors oppførsel har så mye å si for oppdragelsen til stebarna, men en mor/far er gjerne forbildet til mange barn - Hvis jeg fikk vite at mine stebarn hadde meg som forbilde ville jeg bli meget smigret og varm om hjertet - men jeg har ingen illusjon om at så er tilfelle.

 

Jeg forsøker bare å takle en forferdelig vanskelig situasjon i familien vår på en slik måte at jeg ikke kaster egne barn ut i en splittet familie, og da MÅ jeg ta vare på meg selv for å bevare selvrespekten.

[Anonym bruker]

Mulig du føler deg misforstått,men jeg svarte ut fra HI historie og ikke din,så da blir det nok feil uansett.

 

Enhver voksens oppførsel gir signaler til barna.Og er det en person som spiller en rolle i barnas liv så vil denne også ha en innvirkning på barna.Være seg stemor eller foreldre.

Dette bør alle voksne tenke over...og handle etter synes jeg.

 

Vel,alle forsøker vel å ta vare på seg selv i slike situasjoner.

Og barna er nå de mest sårbare,særlig etter å ha vært igjennom nettopp det du ikke vil kaste egne barn ut i : en splittelse av familien.

Derav mener jeg at de voksne også bør utvise noe mer forståelse for at en del barn faktisk protesterer (til tider kanskje høylydt) demonstrativt sin uvilje mot mor/fars nye partner.

 

Husk: barn er bare små mennesker....Som farges av alle og alt rundt seg:-)

[Anonym bruker]

Hei Tigermamma, HI her, høres ut som vi har det ganske så likt i vår situasjon hjemme når stebarna er tilstede........og det er godt å se at en ikke er alene, selv om jeg ikke unner NOEN å ha det slik