Ikke bare lett med bestemødre

[trude_fikk_tvillinger_mai08]

Det er nå godt og vel over 3 uker siden jeg fant ut at jeg var graivid. Jeg er 22 år gammel, går 2 året av 3 på høgskole, har ingen inntekt og bor fremdeles i mammas kjeller gratis til jeg er ferdig utskolert.

 

Det at jeg ble gravid var ikke barebare. Min mor gjorde det til "sitt" problem ved å hele tiden la meg vite om "hvor vondt hun har hatt det", eller hvor mye hun har grått og at hun slettes ikke er klar for å bli bestemor. Virker som hun syntes det er et problem, istedet for å se det som en glede at vi faktisk blir en liten til i familien.

 

Så, torsdag 18 Oktober fikk jeg kraftige blødninger og det var rett inn på legevakt hvor de sa at her var det en spontanabort og at jeg måtte komme tilbake mandag 22 oktober for utredelser for å se om alt var dødt og ute.

Her virket det plutselig som om mamma var lei seg, når hun så hvor vondt jeg hadde det.

 

Mandag stilte jeg og kjæresten opp på innvendig ultralyd, hvor til vår store overraskelse og sjokk vi fikk se et lite hjerte slå på skjermen. Vi hadde tydeligvis hatt tvillinger, hvor den ene har overlevd. Gleden var stor og vi gråt av lykke, kjæresten snublet i alle ledninger før han kom frem til skjermen hvor han fikk se hjertet til barnet sitt slå..

Vi ble gitt en margin på 50% for at barnet ville klare seg, og vi vil bli fulgt opp annenhver uke med sjekk og ultralyd.

 

Her igjen virket det som mamma tok helt av. "Dere vet at det ikke er som å skaffe seg en hamster..."

For en som meg, som er så mammadalt, betyr det så utrolig mye med mer støtte enn negative kommentarer. Det er tross alt jeg som er den gravide her, og ikke henne..

 

Jeg tar gjerne imot råd eller lignende historier ifra dere andre mødre/gravide/prøvende her inne.

 

 

[Mamma mø har snart 2 ♡]

Heisann:)

 

Kjenner meg utrolig godt ijen i denne historien din.. Selv har jeg vokst opp hos pappa, å at det er han som er "problemet" i min situasjon:)

 

Bor forsatt hjemme, men skal flytte sammen med kjæresten min snarest. før lillegulle kommer i april:)

 

Men ja tilbake til situasjonen, selv sto jeg på at dette var mitt valg å jeg vet jeg skal klare det.

Nå vet jeg ikke om moren din har vert alene, men det har min far i mangen år. så jeg tror nok at det er det de er redde for, å vet at dette er utrolig tøft.

 

ble masse rot dette. håper alt går fint:) og at bestemor også snart kan glede seg til den lille kommer

[Aprilskatten min.]

Hei. Hører ikke til her inne men ville svare deg likevel. Da jeg ble gravid med min første var jeg akkurat fylt atten, hade akkurat fullført andre år på videregående så jeg stod egentlig på bar bakke økonomisk. Var (og er) sammen med barnefar som hadde fast jobb. Min mor gikk i taket og mente jeg burde vurdere abort, selv om jeg vet hun egentlig er i mot det. For meg/oss var det helt uaktuelt selv om jeg hadde planer som da gikk i vasken. Hun og klagde litt å synest nok litt synd på seg selv. Men det går over!! Etterhvert så strikket hun til babyen, fant frem babyklær fra da vi var små og fikk tak i vogn til oss. Men hele veien (innimellom da) kom det noen klager å sånt, men det tror jeg hører med. Da datteren vår ble født var det ingen som var så stolte som henne. Jeg ble og gravid igjen kort tid etter at datteren vår ble født, da også uplanlagt, og da valgte vi å holde det for oss selv til jeg skulle på ordinær ul. Det var litt fordi vi var litt flaue, men og fordi vi ville beskytte oss selv mot evt kommentarer. Hun (og alle andre) skjønte jo da at vårt valg var tatt å at det ikke var mer å si om den saken. Moren din trenger nok bare litt tid. Forstår godt at du er skuffet, ikke minst med tanke på at du trodde du hadde mistet. Men det vil nok gå seg til om du skjønner. Det virker på meg som om du gleder deg over at du er gravid. Og mitt forslag er at du sier det til moren din. Si at nå har du tatt ditt valg å at du ikke har lyst til å høre om skuffelsen hennes. Tror nok at hun bare klager for å klage. Vil avslutte med å ønske deg lykke til. Det å være en ung mor har langt flere fordeler enn ulemper, hvertfall i mine øyne. Håper spiren din klamrerseg fast!

[to-store-to-små-en-liten-en]

Mødres jobb er å passe på sine barn, noe som min følte hun ikke hadde gjort bra nok, da jeg ble gravid som 18 åring!

Jeg er helt sikker på at din mor ikke sier dette for å være slem, men det er vanskelig å forstå at "lillejenta" er voksen og dermed har rett til å ta sine egne valg (som kanskje mødre ikke er enige i...)

Snakk med henne, fortell henne hvordan DU opplever hennes oppførsel og at det er DU som trenger støtte, ikke henne!

Jeg opplevde også en usigelig glede hos de hjemme, når lillegutt var født!Og hun måtte pent be om unnskyldning for ting hun hadde sagt til meg når jeg gikk gravid!

Dette ordner seg, men snakk i hvertfall med henne!!!

[Pimmini]

Hei på deg,

 

Jeg har delvis vært i samme situasjon. Jeg var 21 da jeg ble gravid med eldste jenta mi. Jeg grudde meg som bare det til å fortelle det til mamma....visste at hun kom til å synes det var tidlig! Da jeg endelig fortalte det tok hun det pent!!! Men jeg forsto på henne at hun syntes det var for tidlig (uten at hun sa det direkte til meg). Jeg vet at hun sa til andre at hun syntes det var for tidlig osv....og i ettertid har hun også inrømmet for meg at hun syntes det var for tidlig. Forøverig syntes hun det var for tidlig da jeg fikk nr 2 (24 år) også, det sa hun klart i fra om fra første stund...!!!

 

Nå er eldste jenta 3 år og minste jenta 9 måneder. Mormor er verdens beste og forguder begge barnebarna sine!!!! Så selvom hun syntes det var for tidlig med begge to, så er de tankene lagt bort nå!!!

 

Gi moren din litt tid! Klart det er tøft å få barn, og det er jo det moren din vet!! Livet blir jo aldri mer det samme.... Moren din kommer garantert til å bli en kjempe flink mormor, selvom hun synes det er tidlig og klager litt nå!! Dette ordner seg, ikke bekymre deg:) Lykke til!!!

[SuperShila]

Jeg er nå mellom 10 og 13 uker på vei... Legen mente at jeg avr mellom 4-8 uker på vei, men jeg har fått kul på magen så må jo være lengre.. Uansett vi har ikke fortalt det til mine svigerforeldre ennå.. Vi gruer oss såååå mye.. de er gammeldagse, og komme rikke til å like dette i det hele tatt..

De kommer til å mene vi er altfor unge, ikke har utdannelsen og erfaringen vi trenger (jeg jobber i barnehage, + pappa jobber i en restaurant)

Jeg har lyst til å ta NKI ved siden av fremover nå.. Godt å høre at flere har kviet seg... Men nå vet vi virkelig ikke hva vi skal gjøre.. Er veldig redd for at familien hans skal utstøte meg/legge skylden på meg...

Sambo er jo med på graviditeten han også, men det er ikke han som tok "avgjørelsen" om å beholde når vi fikk "sjokkbeskjeden".... Men vi ønsker dette sammen nå..

I tillegg så leier vi i huset til foreldra hans, så er veldig redd for at vi skal stå uten støtte + leilighet når de får beskjeden:(

Min mor tok det veldig bra. Hun ble sjokka først, men nå så gleder hun seg..

Det er bare hun og min søster som vet det foreløpig.. Vi venter til vi vet hvor langt vi er på vei, med å fortelle det til de andre.

[Et lite barn i magen :)]

Hei trudebebis. 22 år er da ikke så ungt, og du gjør hva du vil med livet ditt. Er selv 22, men bor sammen med kjæresten da.. går også på skole. Poenget mitt er at moren din har vel litt mer "rett" på å blande seg siden du forsatt bor hjemme...

 

Men uansett, LYKKE TIL!!

 

Bestemødre er rare

[trude_fikk_tvillinger_mai08]

Ja, dere har så rett

 

Hun har kanskje "mer" rett til å blande seg siden jeg bor hjemme. Men det har jeg tenkt til å forandre på innen kort nok tid. Jeg og kjæresten har tenkt til å se på steder vi kunne bodd fremover, og håper på å finne et sted så vi kan vise at vi klarer dette på egen hånd

 

Bestemødre er fryktelig rare altså, er helt enig i den