Angst for SA.. Er det bare meg?

[hmmm?]

jeg er så utrolig redd for å spontanabortere og har tanken konstant på hjernen... Er det bare meg? Hver gang jeg er på toalettet så forventer jeg nærmest å se blod på papiret... Har termin 4 juni utifra det jeg har regnet ut og det vil si at jeg har en mnd igjen før jeg er "trygg"... hmmm noen som vet om noe som kan berolige meg? tør ikke snakke med samboeren om dette for han gleder seg så mye at jeg ikke vil legge en demper på gleden hans... dette er vår første...

[Anonym bruker]

jeg synes du skal dele bekymringene dine med samboeren din jeg...dere er jo sammen om dette! Lykke til med spiren:)...og ja vi er mange som er livredde!

[Anonym bruker]

Jeg skjenner meg igjen ja.

Har hatt en SA tidligere og er nå gravid på nytt.

Men det rådet jeg kan gi deg som jeg prøver å følge selv er; Gled deg over at du vet at du kan bli gravid og uansett hvor mye du bekymrer deg, klarer du ikke påvirke det som skal skje.

Og så vil jeg råde deg til å fortelle dine bekymringer til noen som kjenner deg og klarer å si de rette tingene. (og sef. din samboer som er sammen med deg om dette)

 

Og husk: Det går stort sett bra.

[hmmm?]

har jo nevnt det sånn i en liten bi setning, at jeg ikke vil at det skal skje men er bare det at, ja, er livredd.Det ordet passet jo bra... Han vil jo ikke at det skal skje heler men tenker ikke så mye på det...

 

Gleder meg i alle fall til jeg skal på ul for å se om alt er bra... bestilte time hos gynekolog før jeg ble gravid og nå viser det seg at jeg har timen når jeg har gått 11uker så da får jeg jo sett om alt er bra da...

[hmmm?]

takk...skal prøve å tenke litt mer positivt ) er greit å vite at det ikke bare er meg som er litt redd... men det er jo sant at man kan ikke gjøre så mye fra eller til uansett hva som skjer )

[Anonym bruker]

Jepp, kjenner meg igjen jeg også.

Går ikke og tenker på det konstant, men jeg tør ikke tro på at det er noe der før jeg får se det selv.

skal på ul om en uke, så da får jeg jo se om alt er bra eller ikke.

får tidlig ul, fordi en i familien mistet uten at noen hørte på henne.

De fant det ikke ut før 5 uker senere, så jeg er veldig skeptisk.

Venter enda på tr jeg.hehe

 

[hmmm?]

Det går nok bra skal vi se... *håpe* hvor langt er du kommet da? jer er 8 uker på vei bare 3 uker igjen til ul... det blir fnt og ca 1 uke til 1kontroll... uff det her er spennende, nervepirrende og koselig på samme tid...

 

får bare prøve å holde motet oppe *krysse fingrene*

[Emilia og lille Oliver:-)]

Jeg er og livredd, har visst om graviditeten siden lørdag. Mistet i April, og dette er fremdeles friskt i minnet:-( I tillegg er dette prøverør, så jeg vet ikke om jeg klarer å bli gravid igjen....

 

Huff så masse bekymringer....helt grusomt. Her hjemme er mannen like ille, han sover dårlig og blir livredd hver gang jeg ringer.....Huff, har UL om 4 uker men hvordan i all verden skal jeg klare å holde ut i 4 uker med disse bekymringene.....

 

Men men, mest sannsynlig går det jo bra, vi har statestikken på vår side....Masse lykke til!!

[plutseligmor]

Jo takk, nervøs er vel mildt sagt. Hadde en sa i mai (i uke 11), etter å ha vært i fin form en uke.

Er nå i 6 uke og i mye bedre form enn forrige gang. Går derfor rundt og tror at spiren har tatt kvelden. Blir glad når jeg kjenner at jeg er uvel.... Enda jeg ikke ønsker å bli fjern og uvel som jeg var i vinter....

 

Ganske selvmotsigende....

[hmmm?]

jeg tror vi er ganske like... hver gang jeg er kvalm eller har ømme bryster (noe som har begynt å gi seg) så er jeg kjempe glad, for da vet jeg at symptomene er der fremdeles det erlitt rart å bli glad for å besøkedotrolet men jeg synes det er ganske greit etter en stund uten symptomer... *merkelig*

[hmmm?]

vi får prøve å ikke tenke så mye på det... men det er i alle fall godt å vite at det ikke er bare jeg som har litt noia for akkurat dette.... jeg jo så utrolig redd for at det skal gå gale...

 

men om vi prøver å fokusere på litt positive ting så suser sikkert disse ukene avgårde *håper jeg*

[maibaby-Ingrid2008]

Jeg fikk en følelse av at det går bra ganske tidlig, og den har jeg prøvd å holde på. Man skal jo glede seg over svangerskapet, også i 1. trimester. Det blir uholdbart å tenke på SA hele tiden. Samtidig er det lettere sagt enn gjort det at man ikke skal bekymre seg så mye, for man vet jo at det kan skje noe. Så jeg har tenkt mye på SA selv, men syns også at jeg har klart å glede meg over graviditeten. Syns også at jeg har blitt mindre opptatt av SA etterhvert som tiden har gått og jeg fortsatt er gravid.

 

Selv er jeg 12 uker akkurat i morgen og faktisk over den magiske grensen.