Problemer med forståelse på hjemme fronten......

[Gjest]

Venter barn nummer 2 7. mars, dette svangerskapet har desverre ikke hvert like enkelt som med første.Slet veldig med kvalme og oppkast i begynnelsen, så jeg ble sykemeldt. Er 21 uker på vei, men er fortsatt ikke i form, kvalmen og oppkast har gitt seg,men sliter med utmattelse og kjenner at psyken ikke er helt på topp. Begynte å jobbe igjen, men da jeg hadde jobbet en uke, brøt det ut helvetesild på hele brystkassa mi. Var hos legen å har blitt sykemeldt igjen. Dagene er veldig opp og ned, men føler meg ikke i slag. Samboeren min har ikke forståelse for dette i det hele tatt virker det som. Siden det ikke syntes utvendig er det liksom ikke noe galt med meg. Blir like sliten av slikt faktisk.

Selv om jeg går hjemme hver dag,(jobber litt da er, aktiv sykemeldt så jeg er ofte oppom jobben noen timer i uka)så gjør jeg alt av det dalige i hjemmet. Kjører og henter datteren vår i barnehagen,steller å legger henne alt som har med henne å gjøre er det meg som står for. Ikke lager han mat, vasker hus eller klær, ganske enkelt det er aldri en hånd som hjelper til fra den siden. Så selv om det er slik da, klager han hvis jeg sånn som i dag ikke orket å lage middag til han etter vi kom hjem fordi jeg har jobbet i dag , har gitt dattera vår mat,vært på ridning med henne, ryddet inn/ut av oppvaskmaskin. Da er jeg lat og gidder ikke gjøre noe, også jeg som BARE går hjemme......

Blir så frustrert å lei meg for jeg er ikke personen som maser om hjelp eller klager for at jeg faktisk ikke er i form, men jeg skulle gjerne ha fått litt forståelse fra hans side ...

 

 

[Anonym bruker]

Ser ut som dette kan være typisk for en del menn.Jeg vet desverre akkurat hvordan du har det.

Du må nok bare slå hånden i bordet, og si at nå er det nok:) Prøv å forklar det for han. Si det som du føler det, som du har skrevet her.

Gravide skal behandles som prinsesser!!

Lykke til:)

 

[Anonym bruker]

Skriver under jeg:)

MIn er litt flink å hjelpe til, men d jeg gjør er stort sett aldri nok enda jeg har full jobb og en datter som jeg tar meg av stort sett alene..

han jobber mye overtid og kommer stort sett hjem etter hun har lagt seg og jeg har laget middag og ryddet osv, men når jeg da ikke gjør noe akkurat da han kommer hjem begynner klaginga.. og finner bare de tingene jeg IKKE har gjort istedenfor å se d jeg HAR gjort.. MANNFOLK..!!!

 

Jeg grein da jeg leste her om ei som ringte mannen de dagene formen ikke var bra, og han da gjorde alt for at d skulle bli lettere for henne..

F.eks tok med en pizza så hun skulle slippe å lage mat ol.

Tenk å ha d sånn da...

 

[Go jenta]

Kan skrive under her eg også!

Eg fann ut at eg ikkje kunne leve sånn...blei berre såååå lei meg...så eg fortalde han korleis eg hadde det...og ka eg syntes om hans oppførsel....

Han må verdsette meg ellers så er det jammen tungt å bygge et godt forhold....og ein må jo kunne være ærlig....

De eg opplevde var att han voks på det...eg også! Han tok i ett tak...vask kler,bada jenta vår,handla osv...tok meir ansvar...og ikkje minst viste at han sette pris på meg!

 

Vær ærlig og tørr å snakke om de vanskelige følelsene!!! Det blir som regel bedre!!

[Gjest]

Uff, det kan ikke være lett!

 

Jeg er like langt som deg med nr. 2, og som deg er dette svangerskapet mye tøffere. Men også i første svangerskap hadde det ikke gått rundt om ikke mannen min hadde tatt over så godt som alt på hjemmefronten!

 

Nå er jeg sykemeldt, og bruker mye tid på rydding og klesvask og sånne ting som ellers ville ha hopet seg opp. Men mannen min står stort sett for innkjøp (storinnkjøp en gang i uka), matlaging, støvsuging og alt som er tungt. I tillegg har vi storebror i barnehage der han jobber, så han både henter og bringer. Jeg er helt åpen på hvordan jeg har det, og synes det er pyton å bare sitte stille og se sløv ut. Men når jeg sovner etter 30 sek på sofaen, så skjønner han jo at jeg ikke er helt meg selv.

 

JA, jeg vet jeg er heldig. Det har jeg visst siden vi flyttet sammen. Vi har også snakket mye om praktiske ting gjennom årene, og de første årene hadde vi faktisk arbeidsliste med hvem som skulle gjøre hva og hvor ofte. Og regler som at den som ikke har laget maten må vaske opp o.l. Dermed ble det også lettere å snakke om at nå orker jeg faktisk ikke å vaske badet selv om det er min tur. I og med at jeg alltid har jobbet minst like mye som ham, så har det vært helt unaturlig for meg at jeg skulle gjøre mer enn han hjemme. Selv om jeg nok rydder mer enn ham, men det er jo fordi vi ser rot på forskjellige måter...

 

Så hadde du vært fersk samboer eller nygift, så hadde jeg rådet deg til å lage arbeidsliste. Om ikke annet for å synliggjøre hvilke ting som faktisk må gjøres i heimen i løpet av en uke. Og så gjort et forsøk på å fordele dette dere i mellom. La han selvfølgelig få føre opp vedlikehold av bil og vedhogging eller hva han måtte synes han bidrar med hjemme, "kvinnearbeidet" blir det uansett mest av. Og når man er sykemeldt, så skal man selvfølgelig ikke gjøre mer av den andres oppgaver. Tvert i mot, så skal man be om hjelp hjemme på samme måte som man ville ha gjort på jobben. Men om det fungerer på et så etablert par som dere, aner jeg jo ikke. Lykke til uansett!

[Gjest]

Takk for at det er flere som deler tankene sine med meg og enten har de samme problemene eller i hvert fall har forståelse for det *S*.

Var hos legen igjen i går,har begynt å få mensen smerter i magen. Han ble litt sint fordi jeg ikke tar nok hensyn til meg selv.

Som han sa hvis jeg ikke tar det litt roligere ender jeg på sykehuset leeenge før tiden. Ble veldig engstlig, men må ta hensyn fremover nå, tror det gikk inn på hjemmefronten også han var litt mer medgjørlig i går etter at jeg ringte når jeg kom ut fra legen gråtende *S*........

 

Tusen takk alle sammen og lykke til, klemmer *S*