Opp av nedturen

[liesje]

Hei,

en stund siden jeg har skrevet, men vært flittig leser av siden.

Det er så mange som skriver mye fint her, både informative ting og støttende oppbygelige.

Selv har jeg vært gjennom en ny nedtur med 6. inseminasjonsforsøk denne gang hos nodica og ingen resultat. Det kjentes ut som jeg aldri kommer til å lykkes, men så har jeg snakket med venner, familie, nordica og skal igang igjen....all kreditt til venner og familie som graver meg opp etter hver nedtur.

Jeg må spørre, er det flere som har det slik, hva gjør dere for å unngå/ komme igjennom nedturene?

Å lese innlegg her, og se at det er flere som må prøve mange ganger før de faktisk blir gravide gir også mot og håp.

Sender en "stå på" hilsen til alle, og ønske om at det skal spire og vokse i magene fremover

[fuzzy70]

Hei!!, føler med deg, og vet hvordan det er. Med de kunnskaper om fertilitet jeg har ervervet etterhvert, vet jeg jo,- INTELEKTUELT sett, at det tar lengre tid å bli gravid når man har passert 37 år. Men følesesmessig HÅPER jeg jo så INDERLIG hver eneste gang at nå bærer jeg endelig på en spire. At jeg slipper disse strevsomme turene til København og alt stresset rundt flybilletter, eggløsning, hormoner og sprøyter. (bor på Vestlandet,- og får temmelig dyre flybilletter innenriks)

Og så føler jeg meg også litt mislykket hver gang det ikke klaffer.

" Klarer ikke bli gravid en gang!"

Sukk, men vi får bare håpe at NESTE gang, blir den siste!

[Oh'rly]

Jeg kjenner meg veldig igjen, etter 6. inseminasjon var jeg så lite optimistisk at jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å bli gravid. Klarte ikke å se det for meg i det hele tatt! Ble anbefalt å prøve IVF men valgte likevel enda en inseminasjon som jeg hadde 0 tro på og egentlig bare brukte som en unnskyldning for å reise ned og få mer informasjon om IVF-behandling.

 

Som fuzzy var følelsen av å være mislykket til å ta og føle på - var overbevist om at verken egg eller livmor dugde til annet enn fyllmateriale i magen. At hele reproduksjonssystemet mitt var mer til pynt og irritasjon enn nytte. Irriterende følelse også, da jeg absolutt ikke godtar å måle min verdi ut ifra hvor "flink" jeg er til å reprodusere meg! Men det er rart med det hvordan tankene surrer når en er nedtrykt.

 

Samtidig med forsøk nr 7 forberedte jeg meg på å gi absolutt alt i forsøk 8 - med IVF og hatching. Tanken var at da ville jeg ihvertfall finne ut om eggene mine var av normal kvalitet. I tillegg var jeg ganske bestemt på at dette kom til å bli absolutt siste runde - jeg fikk heller bli den sære tanta med masse bikkjer om det ikke gikk.

 

Som du skjønner er jeg ikke den største optimisten i verden, men nå sitter jeg her med resultatet av min siste kraftanstrengelse sprellende i magen. Eggene mine oppførte seg helt normalt i forhold til alder, og et av dem har nå holdt seg på plass i ca 4 mnd og fått både armer, bein og hode. Det er en fantastisk følelse, men absolutt ikke noe jeg klarte å se for meg etter den ene nedturen etter den andre. Men håpet var der hele tiden, så det var vel det jeg klamra meg til.

 

Jeg har vel ingen gode råd eller dyp visdom å komme med, men som du ser er du ikke alene. Og uansett hvor negativ du føler deg nå så har det ingenting å si for om du lykkes eller ei - så lenge du har krefter og økonomi til å prøve selvfølgelig. Lykke til med neste forsøk =)

[Juli68]

Kjenner godt igjen i tankene som beskrives her. Jeg gir ikke meg selv hverken mye medfølelse, positive tanker eller håp til tider. Men nå sitter jeg her igjen da, i ventemodus etter 8. insem. Så noe håp klarer man tydeligvis å grave frem gang etter gang. Nå er jeg så heldig å ha venninner som har vært, og er i nøyaktig samme situasjon. Fra dem henter jeg mye forståelse, oppmuntring og håp om at det nytter. En av dem har fått en herlig gutt og en annen har termin om ikke lenge, og flere er godt på vei med store mager. Godt å oppleve resultater in live Gode venninner utenom gir også god støtte, men forståelig nok kan de ikke sette seg inn i situasjonen.

 

Nei, ingen av oss her inne er alene om frustrasjonen. Til tider kan det bli for tøft, kanskje det er viktig å tenke igjennom om man har ekstra påkjenninger som det er mulig å skjerme seg for i prosessen. For vi har jo (prøver ihvertfall) et liv utenom dette, og kanskje mennesker omkring oss som kan tappe en for energi. Den kan det skorte på iblant..

 

Støtter oppunder at har man krefter, økonomi og har forberedt og avklart det som utredes kan - så er det bare å prøve igjen, ikke gi opp (en pep talk til meg selv også) .

 

Lykke til