Alenemamma sliter med barnefar!!! HJELP!!!

[Anonym bruker]

Huff, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg og min eks-forlovede venter barn sammen, ei lita jente som blir født 9. Mars..så jeg er kommet halvveis nå.

 

Men problemet er at far vil ha så og si like mye samvær med jenta vårs første året, til tross for at jeg skal amme! (Jeg kan jo bare pumpe meg sier han) Han prater om overnattinger og helger, og reiser til østlandet (han er østlending) allerede det første året. Han har til og med sagt at han kan komme å hente ungen etter jobb og levere morgenen etterpå!!! Til og med den første mnd mener han dette er mulig, er ikke dette mer egoisme fra hans side, og at han tenker mer på seg selv enn hva som er best for jenta vårs??

 

Er det jeg som er helt idiot og egoistisk når jeg mener det er totalt umulig det første året whatsoever??? Pliiiis hjelp meg her!! Jeg sliter rævva av meg!

[Anonym bruker]

han kan ikke ha samvær uten deg det første året uansett fikk jeg høre.Du ammer og barnet trenger mat og stell av moren.faren får komme på en time på samvær annhver helg for å se nurket.han kan ikke ta med babyen før du har sluttet å amme. Så nei du er ikke vanskelig du tenker på babyen.

[Gliset :o)]

Hei kjære deg.

 

Når dere venter barn sammen eller har barn sammen så må dere på megling. Han kan ikke bestemme noe som helst over hodet på deg!! Ring et familiesenter i din lokale kirke og snakk med de.

Jeg har opplevd det samme som deg og da ga jeg klar beskjed om at han måtte gjerne treffe barnet sitt så mye han ville men ikke uten meg tilstede. Vi ble enige sammen med familierådgiveren at jeg ikke skulle levere fra meg barnet før det var 1 år!! Det han holder på med er bare markering av sin mannlighet. Be han pisse i sitt eget rede!! (jeg blir så provosert).

Det er viktig at det er du som er i fokus nå!! Du og barnet ditt. Ikke bruk energi på denne mannen! Han skal få nok av tid når det passer seg sånn!!!

 

Klem til deg, ikke gi deg!

[Anonym bruker]

Nå skal du tenke deg godt om før du stempler far som egoist og ber han "pisse i eget rede". Barnet er hans også! Prøv å komme han i møte og få til løsninger som kan gi han muligheten til å bygge en god relasjon til den lille helt fra hun er nyfødt. Det er sunt også for babyen, så her må du også begynne å tenke på hva som er bra for henne. Jeg er enig i at han ikke kan ta henne med bort over lang tid når hun er bare en mnd eller to, og så lenge du ammer henne. Men jeg kan ikke se problemer med at han henter henne hos deg og har henne noen timer. Å få tid alene med barnet er veldig viktig, også for en pappa. Tenk hvor skjevfordelt foreldrekontakten blir helt fra starten av. Du får ha henne hele tia, han får bare en avmålt samværstid. Jeg får helt vondt i magen når jeg tenker på det. Du skal også være forsiktig med å lage til en kald mur mellom dere alt nå før barnet er født. Du vet ikke hvordan barnet er, kanskje vil du trenge all avlastning du kan få? Da må du passe på at det blir pappaen til barnet som gir denne avlastningen, ikke dine venner eller foreldre. Det er tross alt han som er pappaen, det må du aldri miste ut av fokus. Det er ikke bare han som må skjerpe seg i forhold til å tenke barnets beste, men du også. Det er så fryktelig lett for den som har den daglige omsorgen å overføre egne behov til barnet. Dette er skadelig for henne, hun må få lov til å utvikle et godt forhold til pappaen sin. Det er kjempeviktig for utviklingen hennes. Still deg så åpen som overhodet mulig. Det er et stort ansvar å få barn, og det at du og pappaen ikke bor sammen stiller ekstra store krav til deg. Du kan ikke bare banke i bordet og si "sånn og sånn" blir det. Da ødelegger du forholdet mellom far og datter.

 

Og hvorfor kan ikke han ta datteren med seg på tur det første året?? Hvis det er snakk om ei helg, eller noen dager, er vel ikke det noe problem. Annet enn at du kommer til å savne henne noe vanvittig. Men det er ditt problem. Barnet må få lov til å bli kjent med familien sin på vestlandet også. Nei, slutt å se problemer og heller begynn å se løsninger. Du har valgt å få barn uten å være sammen med barnefaren, da må du ta det ansvaret å sørge for at barnet vokser opp med to familier. Ellers frarøver du veslejenta di noe vesentlig!

 

Får legge til at jeg har selv vært alenemor til to barn og vet at det er en utfordring. Men det er de voksnes ansvar å sørge for at konflikten blir minst mulig. Det gjør man ikke dersom den ene "banker i bordet" og sier i fra.

[Anonym bruker]

En alenemor jeg kjenner har fått beskjed om at det ikke er anbefalt at barnet starter opp med "samvær" med far før det er gått ett år. Med samvær mener jeg da at barnet skal overnatte hos far, at han har barnet annenhver helg osv. Vet ikke hvor min bekjent har fått denne beskjeden, men de begynner med den "normale samværsretten" nå når barnet er ett år gammelt. Nå har da far selvfølgelig truffet barnet støtt og stadig, da de er nesten naboer. Det å ta med seg barnet til en annen kant av landet for en helg eller uke, er derfor antagelig ikke så lett å la seg gjennomføre. Hva som anbefales eller ikke, ville jeg derfor ha sjekket hos de rette instansene.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Da min datter var 11 mnd gammel ble det oppdaget at hun hadde en skade som ville medføre sykehusopphold i mange mnd. Vi ble anbefalt av sykehusets barnelege å ta en ferie uten henne før hun ble innlagt. Både jeg og faren hennes dro på ferie og vesla var hos mine foreldre. Vi var borte ei uke. Ingen kritiserte oss for det, eller advarte oss mot å dra fra henne. Vi ble fulgt opp av både sosionom, barneleger og en psykolog. Og ikke fikk hun noen skader av det heller. Hun er i dag ei frisk og mentalt godt utviklet jente midt i tenårene. Hun var forresten bare 6 uker første gangen hun overnattet borte fra oss, Jeg pumpet meg og hun ble matet med flaske, og hun overnattet jevnlig hos både tanter og besteforeldre det første leveåret. Jeg kan ikke se at hun har tatt skade av det, tvert i mot utviklet hun en trygghet i alle situasjoner og på alle mennesker. Hun kunne sovne hvor det måtte være, så lenge mamma eller pappa hadde sagt at dette er greit. Skaden oppstår når f.eks. mor ikke takler at barnet sover borte og gir tydelig uttrykk for det overfor barnet. Da kommer en utrygghet snikende og barnet står igjen med en vond følelse etter at mor er borte. Dersom man sier greit hadet og viser at dette er fint, tar barnet også det fint. Jeg Jeg har aldri hørt en barnepsykolog antyde at et barn tar skade av kort tids atskillelse fra mor eller far.

 

Det må kanskje være på et familievernkontor at din bekjente har fått denne beskjeden? De er ikke barnepsykologer, i beste fall er de utdannede terapauter, men kan likevel vise store mangler når det gjelder psykologi. Jeg vil påstå at det ikke finnes noe faglig belegg for påstanden om at et barn ikke kan ha "normalt samvær" med sin far før fylte ett år. Hvorfor ikke snu det på hodet og si at barnet bør være hos far, og ha begrenset samvær med mor i ett år. Da tenker jeg pipa har fått en annen låt.

 

Jeg blir så provosert av mødre som mener at de er det eneste riktige for barnet sitt. Det er galt og direkte skadelig for barnet!! Slutt å tenke på hva som er best for dere selv, tenk på hva som er bra for barnet. Det er lik kontakt med mor og far! Jenta fortjener å vokse opp med en mor og en far som er likestillet i livet hennes. Klarer man å sette barn til verden, må man jaggu klare å ta det ansvaret som medfølger. Slutt å sutre og bli voksen!!

 

 

[Anonym bruker]

Dere får prøve å gjøre det beste ut av det...

 

Å vil far ha barnet så mye å ta ansvar, så skal han riktig få lov mener nå jeg...

Det verste jeg ser er der kvinnfolket setter seg foran mannen... forstå meg rett....

 

Babyen er mest avhengi av mor de to første mnd for å si d sånn.. iiingen problem å pumpe...

 

Han vil jo ikke stjele barnet, bare være like mye pappa som du er mamma;)

Du må bare være gla du har en slik omsorgsfull exmann!!!

 

lykketil:)

[Anonym bruker]

Når det gjelder helt i starten kan det vel være greit at barnet hvertfall sover hos deg, men så kan jo faren komme på besøk. Men at faren må vente et helt år før han får samvær synes jeg høres tullete ut. Han må jo også få bli kjent med barnet og skape relasjon. Og babyen klarer seg fint uten mor et par-tre dager om gangen når det har gått et par mnd. Jeg har ingen erfaring med dette selv, men jeg har venninner som har vært borte på helgetur, og babyen har vært igjen hjemme hos far. Det har gått helt fint. Hva har vi pumping til?

 

Så sett heller pris på at barnet ditt har en far som vil ta masse ansvar og som bryr seg. Er jo ikke noe bedre enn det?

Lykke til!