April: En ulykke kommer skjelden alene.

[solstjernen - seksbarns mor]

Har hatt noen tøffe dager.

Torsdagen ble jo helt satt på hodet da gutten kom hjem og hadde skada seg. Resten av dagen var me på sykhuset. Hjem og så legge ungar - så får me beskjeden at tante gutten på 18 mnd er på sykhuset sterkt forbrend. Kjenner jo at me blir redde og fant ikke roen i kroppen før dagen etter... alt på en dag.

Går bra med gutten - smøres og bandasjeres. Men off så trist.

 

Så på fredag ettermiddag får eg en gråtekvalt telefon fra min far...

Nå kan det virkelig se ut til at farmor dør hva dag som helst. Hun har hatt dager der me har fått beskjed om å komme i full fart for nå tror dei at hennes siste tid er kommet på sykhuset. Men så plutselig er hun blitt bedre. Hadde senest en slik dag på mandag....

 

Men nå stopper pusten opp, regelmessig. Hun kan ligge opp til 20 sekunder uten pust før hun hiver etter luft. Utrolig ekkelt å være til stede å se. Hun er panisk, hysterisk - kvier meg egentlig til å gå. Kjempe påkjenning hver gang.

Kreften har spredt seg til hjernen og ryggmargen. Så hun er ikke farmor mer liksom, hun husker ikke noe, har ikke språk, bare ligger der helt livløs. Noen ganger klarer eg ikke å la være å tenke at hun hadde hatt det bedre om hun hadde slippet å ligge slik å ha det så vondt.

Syns det er så trist å tenke på at hun skal ha det så vondt.

 

 

[*musefis* med 2 store og 2 små]

Huffda, dere har virkelig fått kvoten deres oppfylt!! Er så enig med deg i at det er så fælt å se dem lide, mormor ligger på det siste nå. Hun bor på sykehjem og har fått kreft i livmoren (i en alder av 90 år!!) og er så dårlig at hun bare vil sove. Hun sovner midt i måltidene og når vi er på besøk enser hun oss ikke, hun sier hun bare vil sove. Jeg er for aktiv dødshjelp, det ble jeg etter at morfaren min ble syk av en sjelden sykdom som heter ASL hvor kroppen blir lammet innvendig, sakte men sikkert fra halsen og ned og hvor man til slutt dør av kullosforgiftning fordi man ikke klarer å puste ut den lufta man puster inn. Han led seg igjennom 3 grusomme år med denne sykdommen og han skrev lapper så lenge han klarte det (stemmebåndet var det første som ble lammet) og på alle lappene sto det det samme:la meg få slippe, la meg få dø...

Sender dere en varm klem og håper det snart er over for farmoren din og at hun får fred.

Klem fra

[**synne**]

Hjelpe meg dere skal virkelig få kjørt dere nå!! Stakkar lille gutten! Og din gutt! Og farmor! At du holder ut! Vel, du må jo nesten... Stor klem til deg!! Får håpe der er nok skummelt nå på en stund..

[solstjernen - seksbarns mor]

Dei gir stakar farmor bare noen dager. På en måte tror eg på det nå, men det er over 2,5 år siden dei gav henne bare noen måneder å leve. Hun har kjempet seg gjennom denne sykdommen på en måte eg ikke klarer å forstå.

En kjemper - selv om hun lenge har sagt at hun vil dø.

 

På den andre siden så tror eg at hun holder ut lengre enn hva legene sier, hun har gjort det til nå. Men den stakar kroppen hennes kan ikke klare å bekjempe sykdommen for alltid heller. Eg vil vel helst tro at hun skal være hos oss lengre, men eg må bare innse realiteten.

 

I dag har me koblet litt av med badetur og mat ute. Kost oss litt.

[Lykkelig mamma...]

Huff, dette var dyster lesing... Sender varme tanker til dere alle i denne tunge tiden...