En dag utenom det vanlige kan man jo si :-)

[mammaen til Andreas+Karoline]

Hei.

Fikk bare så lyst til å fortelle om den dagen da førstemann ble født, da det sikkert er den rareste dagen i hele mitt liv.

Det startet egentlig dagen før. Hadde vært skikkelig trøtt på slutten av svangerskapet, så svigers tilbød seg å bli med på en rundvask av huset før arvingen ble født. Det var 15 dager til termin. Først på dagen hadde jeg time til jordmor, som fortalte at her var det en bay som bare kunne komme ut. Trodde henne ikke helt da, men det skulle vise seg at hun hadde rett. Rundvasken var godt i gang når jeg kom hjem, og jeg hjalp til så godt jeg kunne med vask av gardiner og vinduspussing.

Morgenen etterpå, 14 dager før termin, våkner jeg kl halv åtte, kjenner et spark i magen og et lite rart knepp, og kjenner at det blir vått i senga. Gjett hvem som var raskt ute av senga da... Ble stående ved sengekanten og fortalte sambo så rolig som jeg klarte at han måtte hente et håndkle fordi vannet er gått. Gikk en tur i dusjen, og ringte sykehuset som sa vi kunne ta oss en tur. Så gikk vi ned og spiste frokost. Svigermor ble passe forfjamsa kan man si når hun skjønte hva som var på gang...Selv var jeg glad og oppspilt, og bittelittegranne skjelven.

Etter frokost kjørte vi gammel-bilen ned til byen (ville ikke skitne til den andre bilen da, for vanlig bind hjalp ikke så mye på alt vannet som skulle ut da), levert selvangivelsen på ligningskontoret (ute i siste liten som vanlig. 30 april....) og kjørte til sykehuset. Inne til rie-sjekk og sendt hjem. De ville ikke sjekke noe åpning så lenge vannet var gått. Ble lovet at jeg skulle bli satt i gang dagen etterpå. Hørtes greit ut, men var egentlig ganske klar for at babyen skulle ut før den tid ja.

Svigermor ble enda mer forfjamset da hun så vi kom hjem igjen, for der i gården hadde de jo fortsatt med rundvask, og hele huset stod på hodet. La meg opp på senga og tekstet med venninner. Ringte mor på jobb, og fortalte henne at vannet var gått. Hva!! Er vannnet gått?!!!! ropte hun så hele apoteket der hun jobber hørte det.... ja ja,

Så gikk nå noen timer uten at det gjorde såa ltfor vondt, men vondere ble det jo etter hvert og ganske så regelmessig også. I tretiden tok vi oss en ny tur til Føden. Fartsdumper og rier er en dårlig kombinasjon, så sambo fikk litt kjeft på turen ned ja :-) Etter å ha ventet en time på undersøkelse pga vaktskifte traff vi en jordmor som prøvde å måle riene, men apparatet virket ikke på min store mage (ikke bare baby i magen min da, men godt med isolasjon også...), så jeg tror ikke hun helt trodde jeg var så godt i gang. Fikk velge mellom å bli eller å dra hjem, så da følte jeg vel egentlig at det lå i kortene at jeg skule reise hjem og da ble det sånn.

Kaoset når vi kom hjem var ubeskrivelig. Ikke en eneste ting stod på sin rette plass, svigermor vimset hit og dit og svigerfar var lei seg fordi de hadde velta tv-en og ødelagt den i alt kaoset. Gikk opp og la meg, men ble mest hengende på en kommode når riene kom... Hørte plutselig et svært smell nede fra stua, og når jeg fikk dratt meg ned var stua ryddet, bortsett fra et maleri som hadde gått i gulvet og det var tusenvis av glassskår på hele gulvet. Livredd for at bildet skulle gå stykker fikke jeg organisert oppryddningen, og imens kjente jeg det begynte å trykke på ganske bra. Mens jeg hang over kjøkkenbenken med ganske sammenhengeemde vondter, ringte det selvfølgelig på døra. Besøk ja. Det passet fint akkurat nå ja.... Men han ble nå invitert inn og sambo og svigers hadde det riktig så hyggelig ute i hagen, mens jeg gikk rundt å kjente at det kanskje var på tide å komme seg av gårde. Etter en ti minutters tid var jeg faktisk så uhøflig at jeg antydet ganske klart og tydelig og bestemt ut verandadøren at NÅ drar vi!!

Vel ute i bilen (gammelbilen fremdeles, for nå hadde jeg gitt opp å skifte bukse kan man jo si) sa jeg til sambo at "nå konsentrere du deg om å kjøre bil, så konsentrerer jeg meg om meg selv" Og på et vis kom vi oss på sykehuset. Ville ikke være noen pyse, så vi parkerte i parkeringskjelleren og gikk bort til føden. Kjentes ganske langt ut nå ja, måtte stoppe opp end el ganger. Håpte ikke så mange rundt oss så hva som var på gang, så jeg prøvde å holde maska ;-)

Kjerringa i luka prøvde seg på å si jeg måtte vente, men siden jeg hadde nok med å klamre meg fast i kanteen på luka mens hun snakket fikk jvi snart en jordmor og fikk komme på fødestue. Og da ble åpningen sjekket: 10 cm. Klokka var sju om kvelden. Presslignende rier hadde jeg nok hatt en god stund allerede, også hjemme, uten at jeg som førstegangsfødende hadde skjønt det. Når jeg endelig kom opp i fødesenga var ikke pressrieene hverken lange nok eller sterke nok til å få ut babyen. Etter over to timer med pressing fikk vi til slutt hjelp at lege meed vakum, og med et urhyl var gutten vår ute. Klokken kvart på ti om kvelden.

 

Godt å endelig treffe ham. Var rimelig lei av å høre hvor masse hår han hadde der han hadde stanget i åpningen i to timer, mye bedre å få se det selv. Fikk skikkelig skjelvinger etterpå pga dryppet + måtte syes ganske lenge etterpå, men det var i grunnen det verste med hele fødselen.

Barseltiden var et helvete med hundrevis av jordmødre som halte og dro i puppene mine og alle haddde forskjelige teknikker for amming. Lillegutt ville mye heller sove enn å spise, og selv klarte jeg ikke å få sovet noe særrlig. Godt å komme hjem etter en uke på sykehuset, og rart å ha ansvaret for et så lite vesen. Takk til mine fantastiske svigerforeldre og til sambo, og til hunden vår som tok så godt i mot den lille babyen når vi kom hjem.

Klem fra