Skulle bare ønske...

[Anonym bruker]

Uff, jeg er så ekstremt babysyk! I juli fant jeg ut at jeg var gravid.. Dette er en situasjon jeg har vært gjennom flere ganger i hodet mitt og med kjæresten før det skjedde og da jeg så de to strekene visste jeg med en gang at det måtte bli abort, av flere grunner.. Grunnet ferie osv ble ikke inngrepet før i slutten av uke 11 og jeg kunne faktisk skimte en bitteliten kul nederst på magen. De siste tre ukene før aborten fikk jeg mer og mer følelser rundt det hele, leste masse om alt som har med svangerskap å gjøre på internett, fikk vite at en venninne (som akkurat hadde vært gjennom en spontanabort) var blitt gravid igjen, et tantebarn på vei osv.. Masse babygladnyheter!

 

Jeg hadde ikke spesielt sterke følelser rundt aborten og har fortsatt ikke det, på den måten at jeg har vært veldig trist eller deprimert, men har tenkt veldig mye på det.. Men det er så leit å tenke på også at nå kunne jeg gått rundt å vært fire måneder på vei, nå når alt jeg har lyst til er å gå rundt med en fin liten mage å være gravid. Jeg er veldig ung (snart 20) og synes ikke at det på noen måte er passende tidspunkt for å bli gravid, hvertfall for meg.. Dette var også grunnen til at jeg og kjæresten valgte å ta abort..

 

Men den lysten til å være gravid jeg går rundt med er helt uutholdelig.. Har aldri hatt det slik før jeg selv ble gravid.. Av og til hender det at jeg går inn her å leser litt om babyens utvikling og spesielt om den uken min baby ville vært i nå... Jeg er så utrolig klar, både fysisk og psykisk - jeg har også en fantastisk kjæreste som jeg har vært sammen med i snart tre år...det er bare det økonomiske og praktiske som står i veien og at jeg selv mener jeg er for ung.. Noen som føler det likt??!

[Anonym bruker]

uff begynner å gråter når jeg leser dette. Fordi jeg er i samme situasjon som det du var i. Jeg er gravid,men veit ikke om jeg skal ta abort eller ikke. Det er en grusom følese det der. Jeg har sjøl 3 herlig barn og er 25 og gift. Jeg var sjøl bare 20 år da jeg fikk mitt første barn,det gikk veldig bra det,men jeg orker på en måte ikke tanken på nr 4 nå. Angrer du veldig på abrotern din?? Åssen har det gått? Du virker veldig moden får aldren din syns jeg.Hvis du har så slyst på et barn nå,hvorofr prøver du ikke da?? Er det fremdeles økonomin som står i veien får dere?? Haåer å høre fra deg.. Tenker på deg

[*kuli*]

Du er langt ifra alene om å ha det sånn. Jeg tok abort i mai, og jeg er fortsatt her inne og leser tråder, følger med og tenker 'hva om det hadde vært meg'... Jeg tenker masse på at jeg nå ville ha hatt stor mage og en liten en om ikke så lenge. Det gjør meg gal, for egentlig har jeg bare lyst til å glemme alt sammen. Hele prosessen med abort/tanker om det var rett eller ikke har tatt sånn på, og om jeg hadde fått velge om igjen tviler jeg på at jeg hadde gjort det jeg gjorde.

 

Samtidig sier jeg til meg selv at det mest sannsynlig var det lureste. Jeg blir straks 21 (i morgen faktisk;) ), og begynte på et nytt studie v/ universitetet nå i august. Det ville jeg ikke fått gjort om jeg var gravid nå. Jeg har møtt masse nye mennesker og utviklet meg videre fra der jeg var for bare noen mnd siden. Men det å innse det fullt ut er ikke så lett, og jeg vet innmari godt hvordan du har det.

 

Jeg ser babyer over alt, store mager hvor enn jeg snur meg, og innerst inne drømmer jeg om at jeg var en av de...Uansett om det hadde vært fornuftig eller ikke. Og som du sier,- hadde jeg ikke blitt gravid tror jeg ikke den følelsen hadde kommet ennå. Det at jeg satte meg inn i hvordan det hadde blitt om jeg hadde beholdt osv, gjorde at jeg på en måte kom litt 'nærmere' alt som har med barn og gjøre. Rart, men sant...

 

Så ikke tro du er den eneste. Det kommer til å bli din tur en dag, og da vil du bli ordentlig glad når du ser to streker på testen...

 

Sender deg en haug med klemmer

[Anonym bruker]

Hei, så koselig svar =) Jeg kan ikke svare helt på hvorfor jeg ikke bare bestemmer meg for å hoppe i det å prøve.. Men jeg tror ikke at kjæresten min er så klar for det som det jeg er.. Og det er jo litt viktig at vi begge ønsker det og at det faktisk blir noe å glede seg over for oss begge to.. Jeg vet at han ville støttet meg uansett hva jeg ville, men jeg synes ikke det ville vært riktig ovenfor ham, men det er vel de fleste også enige i.. I tillegg er jeg liksom bare fast bestemt på at det ikke er noe godt tidspunkt. Jeg er nettopp ferdig med videregående og kjenner at det er mye rart jeg vil gjøre før jeg plutselig har ansvaret for en baby.. Men utover det så har jeg så ufattelig lyst.. Økonomien er utrolig dårlig, men det ville nok ikke vært så veldig avgjørende for jeg vet jo at det man kan få mye støtte og hjelp fra sosialkontor osv om man trenger det.. Det er liksom bare ikke riktig og jeg ville nok tvilt en del om jeg skulle bestemt meg for å bli gravid.. Det kjipe er liksom bare å gå rundt å ha så utrolig utrolig lyst, mens jeg føler at det er helt uaktuelt. Jeg vil jo også understreke at jeg fortsatt ikke er i tvil om jeg vil ha barn nå eller ikke...det har jeg bestemt meg for at ikke går.. Men nå om dagen tar jeg meg bare i å håpe at de neste tre-fire årene skal fly forbi så jeg kan få være mamma =) Men det må vel bare gå i inn i mengden av alle andre ting som er å vente på...og venne meg til det.. Nå vet jeg i allefall at jeg har mulighet til å få barn, noe jeg var svært usikker på før graviditeten.. og det ville jo vært et problem i forhold til dette =) -En dag er det min tur og da kommer jeg til å være så glad!!

 

Skikkelig koselig å få svar av dere da.. trodde ikke jeg skulle få det jeg =)

[Anonym bruker]

Du beskriver det veldig likt som jeg føler det.. Det var vel fordi det plutselig ble et aktuelt tema for meg selv at jeg har blitt helt opphengt i tanken..

Jeg angrer fortsatt ikke og hadde en "positiv erfaring" (om man kan bruke de to ordene i en slik sammenheng) med selve aborten. Det gikk veldig raskt og greit, samtidig som jeg ble tatt godt vare på..

Jeg hadde en venninne som tok abort et par år før meg og hun fortalte at på kontrolltimen på forhånd ble hun spurt om hun ville se babyen da de tok ultralyd på henne.. Så da lå jeg på min kontrolltime, med en lang ultralyddings opp mellom bena og håååpte de skulle spørre meg og.. hehe.. De gjorde jo ikke det da så klart..

 

Men det er akkurat som du sier, en gang så er det min tur og din tur og da skal jeg nok få se, høre, kjenne den sparke og hele pakka.. Må bare slutte å være her inne og lese om alle lykkelige mammaers historier.. Det gjør nok ikke at jeg får noe mer tålmodighet tror jeg... Hehe..